politiske fanger

Betegnelsen mangler en alminnelig akseptert rettslig definisjon, men et godt utgangspunkt kan være retningslinjer som ble utarbeidet innenfor Europarådet i 2001, med tilslutning fra Europarådets parlamentarikerforsamling (PACE) i 2012. Her heter det at en frihetsberøvet person skal anses som en politisk fange hvis

1. frihetsberøvelsen er i strid med grunnleggende rettssikkerhetsgarantier i den europeiske menneskerettskonvensjonen, særlig samvittighetsfriheten, ytringsfriheten eller forenings- og forsamlingsfriheten;
2. frihetsberøvelsen er ilagt av rent politiske grunner uten tilknytning til noen straffbar handling;
3. politiske grunner gjør at varigheten av en frihetsberøvelse er klart uforholdsmessig i lys av den handlingen personen er dømt for;
4. politiske grunner gjør at den frihetsberøvede personen behandles på en diskriminerende måte sammenliknet med andre; eller
5. frihetsberøvelsen er idømt etter en klart urettferdig rettergang og dette er knyttet til politiske grunner hos myndighetene.

En rekke menneskerettskonvensjoner verner mennesker som fengsles på politisk grunnlag. Særlig viktig er forbudet mot vilkårlig fengsling i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter og i den europeiske menneskerettskonvensjonen.

Myndigheter har langt tilbake i tid tatt til fange og også mishandlet eller drept personer som har motsatt seg deres politikk. I nyere tid har dette i størst omfang skjedd i stater der myndighetene har basert sitt styre på en totalitær ideologi eller strengt forstått religion. De fleste av 1900-tallets kommunistiske stater hadde i perioder mange politiske fanger; Sovjetunionen under Josef Stalin skal ha hatt rundt 30 millioner politiske fanger til sammen. Det kommunistiske Kina har også hatt mange politiske fanger. Også det nazistiske Tyskland hadde et stort antall politiske fanger, trolig opp mot 20 millioner, hvorav over halvparten omkom.

I senere år har det vært problemer med politiske fanger i flere land med autoritært styresett eller store nasjonale spenninger. Problemet er i dag betydelig blant annet i Kina, Russland og Belarus. Organisasjonen Human Rights Watch bruker også betegnelsen om fengslede personer i blant annet Nicaragua, Vietnam, Myanmar, Turkmenistan, Burundi og Egypt. Det er vanlig at myndighetene i de aktuelle land hevder at disse gruppenes medlemmer ikke fengsles på grunn av sine politiske holdninger, men på grunn av deres voldelige metoder eller andre straffbare forhold, og at de derfor ikke bør kalles politiske fanger.

I de vestlige land har antallet politiske fanger tradisjonelt vært svært lavt. Også her har det likevel i etterkrigstiden vært fengslet personer som har brukt ikke-voldelige metoder for å fremme politiske mål, og det vil ofte være et definisjonsspørsmål om noen kan kalles en politisk fange eller ikke. Et godt eksempel kan være tilfangetakelse av irske republikanere under konflikten i Nord-Irland, men også i andre vestlige land har spørsmålet oppstått. Blant annet uttalte FNs arbeidsgruppe om vilkårlig fengsling i 2019 (uten å bruke betegnelsen politiske fanger) at tre katalonske separatister var vilkårlig fengslet av Spania.

• menneskerettigheter
• Amnesty International

• Europarådets definisjon av politisk fange
• Uttalelse fra FNs arbeidsgruppe om vilkårlig fengsling, 2019