hovedstad i Litauen, på begge sider av elven Neris; 542 400 innb. (2005). Samferdselsknutepunkt. Viktig industriby med maskin-, elektroteknisk, tre-, beklednings- og næringsmiddelindustri m.m. Universitet (1579) og flere høyskoler.
Vilnius har mange vakre byggverk i en rekke ulike arkitektoniske stilarter. På slottsberget midt i byen ligger ruinene av Gedimins borg. Porttårnet Ostra Brama er en rest av de gamle befestninger. Den romersk-katolske St. Stanislav-katedral (1777–1801) er i nyklassisistisk stil, St. Anna- og St. Bernadinkirkene sengotiske. Byens historiske sentrum er oppført på UNESCOs Liste over verdens kulturarv.
Historikk
Vilnius går tilbake til 900-tallet og ble 1323 Litauens hovedstad under storhertug Gediminas. Etter unionen med Polen 1569 ble byen sterkt polonisert. I 1795 kom den under Russland. I 1915 ble Vilnius inntatt av tyskerne og skiftet 1919–20 flere ganger eier. Russerne besatte byen juli 1920 og avstod den til Litauen. Folkeforbundet gav sin godkjennelse under forbehold av folkeavstemning, men dagen før denne rykket polske friskarer under Zeligowski inn og proklamerte staten Sentral-Litauen, som 1922 ble tilsluttet Polen. Byen hadde overveiende polsk-jødisk, omlandet litauisk-hviterussisk befolkning, og Litauen fastholdt Vilnius som landets hovedstad og holdt grensen sperret til Polen 1938 tvang igjennom åpning av grensen. Besatt av sovjettropper 1939.
Forut for den annen verdenskrig var byen preget av dens jødiske befolkning. I omtrent 150 år fungerte byen som et øst-europeisk senter for jødisk kultur. Det jødiske samfunnet ble ødelagt under krigen; den jødiske befolkningen ble redusert fra 80 000 i 1941 til 6000 i 1945.