Demonstrasjon for EU

Polen har vært medlem av EU siden 2004, og medlemsskapet har bred oppslutning i befolkningen. Foto fra en pro-EU-demonstrasjon i Warszawa i 2016.

Av /NTB Scanpix.

I 1989 avholdt Polen sitt første delvis frie valg siden andre verdenskrig. Valget ble et nederlag for Polens kommunistparti og banet veien for et fritt og demokratisk Polen, og senere også andre tidligere land i Øst-Europa med et kommunistisk styresett (Østblokken).

Faktaboks

Også kjent som

Polens samtidshistorie

Denne prosessen førte til medlemskap i NATO i 1999 og EU i 2004. Etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har Polen gjennomført alle sanksjoner mot Russland som er vedtatt av EU. De andre NATO- og EU-landene har kunnet nyte godt av Polen som transittland for leveranser av våpen og militært utstyr til Ukraina.

Polen ble på 2000-tallet et innflytelsesrikt europeisk land med en raskt voksende økonomi. I 2005 tok det politiske landskapet en sterk dreining i dypt konservativ retning.

Overgang til demokrati og markedsøkonomi 1989–1995

Lech Walesa

Etter forhandlinger i 1989 ble fagforeningen og valgalliansen Solidaritet, dannet av blant andre Lech Wałęsa, legalisert. Wałęsa utenfor Lenin-verftet i Gdańsk 17. juni 1983.

Lech Walesa
Av /Ap, Scanpix.

Etter forhandlinger i 1989 ble fagforeningen og valgalliansen Solidaritet, dannet av blant andre Lech Wałęsa, legalisert. I juni 1989 ble det avholdt valg. Det ble opprettet et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, Senatet, som skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, Sejm, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (formelt sett var ikke Polen en ettpartistat) ha 65 prosent av plassene, resten skulle velges fritt. Første og andre runde i valget fant sted 4. og 18. juni og ble det første i Øst-Europa etter andre verdenskrig der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn.

Valget ble en katastrofe for kommunistpartiet. I Senatet fikk Solidaritet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. I Sejm fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndstildelt kommunistene og deres støttepartier. I nasjonalforsamlingen ble Wojciech Jaruzelski valgt til president i juli 1989 med knepent flertall.

Solidaritet nektet å delta i en regjering med kommunistisk flertall, og det ble etablert en koalisjonsregjering mellom Solidaritet og de tidligere støttepartiene til kommunistpartiet, foruten noen kommunister. Tadeusz Mazowiecki fra Solidaritet ble i august 1989 den første ikke-kommunistiske statsminister i Øst-Europa siden 1940-årene.

I desember opphørte Polen å være «folkerepublikk», og kommunistpartiets formelt ledende rolle i statsstyret ble opphevet. I januar 1990 oppløste kommunistpartiet seg selv. Det ble etterfulgt av et nytt, sosialdemokratisk parti. Samtidig la den Solidaritetsdominerte regjeringen fram et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, og valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy inflasjon og en sterkt økende arbeidsledighet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste fram en klasse av nyrike.

Både i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde, og oppslutningen om Solidaritet sank. Utover våren og sommeren 1990 kom dessuten motsetningene innen Solidaritet åpent til uttrykk. Wałęsa-tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet i mai «Sentrumsalliansen». Som et motstykke kom i juli «Borgerbevegelsen/Demokratisk aksjon» (ROAD), som støttet Tadeusz Mazowiecki. Ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Wałęsa (og andre kandidater). I første valgomgang fikk Mazowiecki bare 18,8 prosent av stemmene og gikk ikke videre til andre valgomgang. I andre valgomgang vant Wałęsa med 74,25 prosent av stemmene. Macowiecki fortsatte som statsminister i tre uker etter at Wałęsa ble president 22. desember 1989.

Det tidligere kommunistpartiet fortsatte å ha en sterk representasjon i nasjonalforsamlingen helt til oktober 1991. Først da ble det holdt frie valg til alle plassene i Sejm. Valgdeltakelsen var svært lav (43 prosent), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største partiene, Mazowieckis Demokratisk union og de tidligere kommunistene, fikk cirka tolv prosent av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som fram til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering.

På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den praktiske politikken. 17. september 1993 – 54 år etter at Sovjetunionen rykket inn i Polen fra øst – forlot de siste sovjetiske styrker Polen.

Ved valget i 1993 vant venstresiden en klar seier. Den demokratiske venstreallianse (SLD) fikk 20 prosent av stemmene. Det sterkeste partiet innen SLD var Den polske republikks sosialdemokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpartiet, og med Aleksander Kwaśniewski som leder. PSL, som tidligere var støtteparti til kommunistene, fremstod nå som et selvstendig interesseparti for landsbygda med et delvis populistisk preg.

Etter valget dannet SLD og PSL regjering med SLD-lederen Waldemar Pawlak som statsminister. Han overtok som statsminister 5. juni 1992, men ble avløst av Hanna Suchocka etter vel en måned. Hun var den første kvinnen som ble utnevnt til regjeringssjef i Polen. Det var et gjennombrudd for kvinnenes stilling i polsk politikk at Walesa nominerte Suchocka til statsminister og Sejm godkjente henne i 1992. Hanna Suchocka gikk av 26. juli 1993, da Waldemar Pawlak igjen overtok som statsminister.

De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Wałęsa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i mars 1995 og ble etterfulgt av Józef Oleksy. Under kommuniststyret hadde han i vel tre måneder i 1989 vært minister for forbindelser med fagforeningene i Mieczysław Rakowskis regjering.

Fra 1995 til 2005

Ved presidentvalget november 1995 ble Lech Wałęsa slått av Aleksander Kwaśniewski, som fikk 51,7 prosent av stemmene i andre valgomgang. Kwaśniewski hadde størst oppslutning blant yngre velgere og på landsbygda, Wałęsa blant eldre velgere og i storbyene. Den nye presidenten lovte ved sin innsettelse i desember å arbeide for et samlet Polen, fortsatte reformer og polsk medlemskap i NATO og EU. I 1996 overtok Włodzimierz Cimoszewicz som statsminister etter Józef Oleksy.

I 1997 ble det etter lang dragkamp vedtatt en ny grunnlov som ga presidenten en noe svakere makt. Parlamentsvalget samme år ble vunnet av Solidaritets valgaksjon (AWS) med 34 prosent av stemmene. Valgresultatet førte til dannelse av en høyre-/sentrums-regjering med Solidaritets Jerzy Buzek som statsminister.

Ved presidentvalget i 2000 ble Aleksander Kwaśniewski gjenvalgt i første valgomgang for en ny fem-årsperiode med 53,9 prosent av stemmene.

Økonomisk fikk Polen raskt ry som et foregangsland i overgangen fra en stagnert sosialistisk økonomi til en dynamisk kapitalistisk. Allerede i 1992 begynte bruttonasjonalproduktet å vokse forsiktig, og senere i 1990-årene ble veksten betydelig. Men etter flere års vekst ble Polen rammet av nedgangstider, og arbeidsløsheten steg til 18 prosent i 2002. Etter valget 2001 fikk venstresiden igjen flertall i parlamentet, mens valgalliansen Solidaritet mistet sin innflytelse. Leszek Miller, lederen av Den demokratiske venstreallianse (SLD) ble ny statsminister. Han gjennomførte et økonomisk reformprogram som var en forutsetning for at Polen skulle kunne bli med i EU. Miller mistet etter hvert mye tillit, både på grunn av den høye arbeidsledigheten og etter påstander om korrupsjon.

I mars 2004 brøt en gruppe fra venstreunionen SLD ut av regjeringen og stiftet et nytt sosialdemokratisk parti (SdPl). Utbryterne kastet også statsminister Leszek Miller. Han gikk av 2. mai, dagen etter at Polen ble medlem av EU. Den partiløse Marek Belka ble ny statsminister, men han ble ikke godkjent av parlamentet før i juni. Belkas mindretallsregjering var svak og måtte flere ganger be om tillitserklæringer fra parlamentet.

Regjeringen lyktes i å få ned fattigdommen i landet, men samtidig holdt arbeidsløsheten seg høy. Den nærmest permanente regjeringskrisen fortsatte helt til de ordinære parlamentsvalgene og valg til ny president høsten 2005.

Etter 2005

Sejm
Fra Polens nasjonalforsamling, Sejm, i 2014.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Etter at Polen 1. mai 2004 kom med i første gruppe av nye medlemmer i EU ved utvidelsen østover, er Polen blitt en sentral aktør i EU-samarbeidet.

Takket være en politikk basert på finansiell stabilitet og en robust banksektor greide Polen seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre EU-land. Således hadde landet fra 2008 til 2012 den sterkeste økonomiske vekst av alle EU-landene. Arbeidsledigheten gikk ned fra 17,7 prosent i 2005 til 9,8 prosent ved årsskiftet 2015/2016. Denne utviklingen må også sees i sammenheng med at nærmere to millioner polakker i løpet av denne perioden tok arbeid i andre EU/EØS-land, se artikkelen Polens befolkning.

Den 4. juni 2014 ble det avholdt et internasjonalt arrangement i Warszawa med deltakelse av en rekke stats- og regjeringssjefer for å markere at det var 25 år siden valget i 1989 og at det var i Polen «kommunismens fall begynte».

Politisk utvikling

Parlamentsvalget i 2005 ble en seier for det nasjonalkonservative Partiet for lov og rettferdighet (PiS). Dette partiet fikk 27 prosent av stemmene og den liberale Borgerplattformen (PO) 24,1 prosent. Forhandlingene om en koalisjonsregjering mellom PiS og PO førte ikke fram, blant annet på grunn av uenighet om hvilket parti som skulle ha presidentstillingen i Sejm. Resultatet ble at PiS dannet regjering sammen med to mindre, populistiske partier: Forbundet av polske familier (LPR) og Selvforsvarspartiet (SRP – Samoobrona).

Statsministerkandidaten for PiS, Jaroslaw Aleksander Kaczyński, trakk seg forut for koalisjonsforhandlingene. Årsaken var at hans tvillingbror Lech Kaczyński ble valgt til Polens nye president i oktober. I stedet ble Kazimierz Marcinkiewicz ny statsminister i november 2005.

Ved presidentvalget i oktober 2005 fikk den konservative nasjonalisten Lech Kaczyński 54 prosent av stemmene i andre valgomgang, der motkandidaten var Donald Franciszek Tusk fra Borgerplattformen (PO). Tusk var den sterkeste kandidaten i første valgomgang, men Kaczyński fikk blant annet støtte fra den ekstreme populisten Andrzej Lepper fra Selvforsvarspartiet som oppnådde oppsiktsvekkende 15 prosent av stemmene. Kaczyński vant på en politisk plattform med økt statlig styring over økonomien og økte sosiale ytelser, kombinert med en konservativ moralpolitikk med vekt på katolske verdier og kamp mot fri abort.

Jarosław Kaczyński overtok som statsminister i juli 2006, men i september 2007 ble parlamentet oppløst. Etter nyvalget 21. oktober 2007 dannet Borgerplattformen (PO) en flertallsregjering sammen med Det polske folkepartiet (PSL) med Donald Tusk som statsminister. Nytt parlamentsvalg ble avholdt 9. oktober 2011. Med 235 representanter beholdt Borgerplattformen og Det polske folkeparti flertallet i Sejm. Disse to partiene dannet 18. november 2011 en ny koalisjonsregjering. Donald Tusk fortsatte som statsminister og var med dette den første polske statsminister som ble gjenvalgt etter å ha sittet en full periode.

Høsten 2014 overtok Donald Tusk som president i Det europeiske råd, og Ewa Bożena Kopasz ble utnevnt som ny statsminister. Hun ble med dette den andre kvinnen i Polen som ble utnevnt til regjeringssjef.

Ved parlamentsvalget 25. oktober 2015 fikk PiS en oppslutning på 37,58 prosent av stemmene og 235 av 460 representanter i Sejm. For første gang etter 1990 ble et venstreparti/en venstreallianse ikke representert i Sejm. Etter dette valget dannet PiS en flertallsregjering med Beata Szydło som statsminister, mens Jarosław Kaczyński fortsatte som partileder. Beata Szydło ble innsatt 16. november 2015. Partikollega Mateusz Morawiecki overtok som statsminister 11. desember 2017.

Regjeringens nasjonalkonservative politikk har fått virkning for massemediene i Polen (se artikkelen medier i Polen), rettsvesenets stilling i Polen (se artikkelen Polens politiske system) og Polens forhold til EU (se artikkelen Polens utenrikspolitikk). Opposisjonspartiene har sterkt kritisert regjeringens tiltak for å undergrave rettsstatsprinsippet i Polen og for å gjøre de statlige TV- og radiokanaler til propagandaapparater for regjeringen.

Ved parlamentsvalget 13. oktober 2019 fikk PiS en høyere prosentvis oppslutning enn ved valget i 2015, men det samme antall representanter i Sejm (235). Etter dette valget etablerte PiS en ny flertallsregjering med Mateusz Morawiecki som fortsatt statsminister. Etter en endring av Morawieckis regjering i oktober 2020 ble Jarosław Kaczyński utnevnt til visestatsminister og leder av en ny statlig sikkerhetskomité med et overordnet ansvar for justis-, forsvars- og innenriksspørsmål. I juni 2022 trakk han seg som visestatsminister og leder av sikkerhetskomiteen. I juni 2023 ble Jarosław Kaczyński på nytt utnevnt som visestatsminister. I forbindelse med denne utnevnelsen viste president Andrzej Duda til det viktige arbeidet Kaczyński hadde utført som visestatsminister og leder av den statlige sikkerhetskomité i perioden fra oktober 2020 til juni 2022.

I oktober 2020 ble Przemysław Czarnek, som siden parlamentsvalget i 2019 har vært en av lederne for PiS' anti-lhbt-kampanje, utnevnt som minister for utdanning og forskning. (Om lhbt-personers posisjon i Polen, se avsnittet nedenfor om det sivile samfunn).

Ved parlamentsvalget 15. oktober 2023 fikk Partiet for lov og rettferdighet 194 representanter og ble Sejms største parti. For første gang siden 2015 fikk ikke partiet flertall i Sejm. Tre valgallianser til venstre for Partiet for lov og rettferdighet fikk i alt 53,71 prosent av stemmene og 248 av Sejms 460 representanter. Disse alliansene var: Borgerkoalisjonen (KO), Den tredje vei (CD) og Forente venstre (Lewica). Den tredje vei (CD) er en allianse av Det polske folkepartiet (PSL) og et nytt parti som ble etablert i 2023: Polen 2050, som er et kristendemokratisk parti med fokus på «grønne verdier» og med en klar proeuropeisk profil. Tre uker før valget kunngjorde lederen av Borgerkoalisjsonen (Donald Tusk) at disse tre valgalliansene ville danne en regjering, dersom de ville få flertall i Sejm. Dette utspillet var avgjørende for valgresultatet.

Etter valget ba president Duda statsminister Morawiecki om å danne regjering. Han hadde samtaler med lederne i det ultrakonservative partiet Konføderasjonen for frihet og uavhengighet, samt med lederne for Det polske folkepartiet (PSL) og partiet Polen 2050 med sikte på å danne en flertallsregjering. 11. desember 2023 – nesten to måneder etter parlamentsvalget – ble det klart at dette ikke lyktes. 13. desember 2023 overtok Donald Tusk som statsminister i en flertallsregjering av Borgerkoalisjonen, Den tredje vei og Forente venstre.

I slutten av desember 2023 nedla president Duda veto mot Tusk-regjeringens reviderte statsbudsjett for 2024. Han gjorde det også klart at han «om nødvendig» ville nedlegge veto mot lover vedtatt av parlamentet. Et slikt veto kan bare oppheves med tre femtedels flertall av Sejms representanter, det vil si 276 representanter (regjeringspartiene har 248 representanter). Dette kan innebære at det i alle fall fram til presidentvalget i mai 2025 kan bli vanskelig å iverksette eventuelle nye lover om forfatningsdomstolen og landets dommere, samt en eventuell ny medialov.

Presidentskifter

Smolensk-ulykken
I flyulykken ved Smolensk i 2010 omkom den daværende polske presidenten Lech Aleksander Kaczyński. Vraket av flyet på ulykkesstedet.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Sammen med 88 andre fremtredende polakker omkom president Lech Kaczyński og hans kone 10. april 2010, da presidentflyet styrtet i Russland på vei til Smolensk i forbindelse med 70-årsmarkeringen av massakren i Katynskogen, se artikkelen Flyulykken i Smolensk.

President i Sejm, Bronisław Komorowski fra Borgerplattformen (PO) overtok da som landets fungerende president. Han vant andre runde i presidentvalget 4. juli 2010 med 53,01 prosent av stemmene. Motkandidaten var Lech Kaczyńskis tvillingbror og leder for Partiet for lov og rettferdighet (PiS), Jarosław Kaczyński.

I mai 2015 tapte Bronisław Komorowski presidentvalget mot Andrzej Duda fra Partiet for lov og rettferdighet (PiS). Andrzej Duda, som vant andre valgomgang med 51,55 prosent av stemmene, ble innsatt som president 6. august 2015. Duda var PiS' kandidat ved presidentvalget, som skulle ha funnet sted 10. mai 2020. På grunn av koronavirus-pandemien ble valget utsatt til 28. juni. Ettersom ingen av de elleve kandidatene da fikk mer enn 50 prosent av de avgitte stemmene, ble det avholdt en ny valgomgang 12. juli. Valget stod da mellom sittende president Andrzej Duda og Rafał Trzaskowski fra Borgerplattformen (PO), som ved første valgomgang fikk henholdsvis 43,50 og 30,46 prosent av stemmene. Andrzej Duda vant andre valgomgang med 51,03 prosent av stemmene og fortsatte som president. Etter Aleksander Kwaśniewski ble han med dette den andre sittende president som er blitt gjenvalgt etter 1990.

Det sivile samfunn

Selv ti år etter overgangen til et demokratisk styresett hadde Polen et relativt svakt nettverk av frivillige organisasjoner. Etter EU-medlemskapet i 2004 vokste det imidlertid fram sterkere frivillige organisasjoner.

Abortpolitikk

I lys av landets strenge abortpolitikk har det sivile samfunn engasjert seg stadig sterkere i dette spørsmålet siden 2005.

Ifølge en lov av 1993 var abort kun tillat dersom a) kvinnens liv er i fare, b) det viser seg at barnet vil bli handikappet eller vil lide av uhelbredelig sykdom eller c) barnet er unnfanget ved voldtekt eller incest. Etter 2005 gikk flere frivillige organisasjoner inn for en liberalisering av abortlovgivningen, hvilket den katolske kirken var motstander av. Ingen av de større politiske partiene utfordret kirkens syn.

Etter at Partiet for lov og rettferdighet, som hadde støttet kirkens syn, fikk både president- og statsministerstillingen i 2015, la regjeringen fram et lovforslag i 2016 om totalforbud mot abort. Bare i tilfeller der kvinnens liv stod i fare, skulle abort innvilges. Samtidig ble det foreslått å heve straffen for ulovlig abort fra to til fem års fengsel, både for vedkommende lege og kvinne. Dette førte til omfattende demonstrasjoner i Polen og til reaksjoner fra blant annet Europarådet. Mot denne bakgrunn droppet regjeringen forslaget om innstramming i abortlovgivningen.

Den 22. oktober 2020 erklærte landets forfatningsdomstol at punkt b) i loven av 1993 (det vil si når det viser seg at barnet vil bli handikappet eller vil lide av uhelbredelig sykdom) er i strid med den polske grunnloven. Den 28. januar 2021 besluttet regjeringen å innføre denne innstrammingen av polsk abortpolitikk. Dette førte til store demonstrasjoner i Warszawa og flere andre byer i Polen.

Mange gravide polske kvinner velger å få utført ulovlig abort i Polen, med fare for eget liv, eller å reise til andre land, spesielt Tyskland, for å få utført abort der.

Tusk-regjeringen som overtok 13. desember 2023, har gjort det klart at den vil «liberalisere landets abort-politikk».

Lhbt-personer

Både forut for og etter parlamentsvalget i 2019 har regjeringen drevet en hatsk kampanje mot lhbt-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner), som av regjeringen blir karakterisert som nasjonens fiender. I valgkampen forut for presidentvalget i 2020 karakteriserte Duda på nytt lhbt-personer som landets fiender. På Europarådets kongress for lokale og regionale myndigheter i juni 2021 ble det lagt fram en rapport, hvorav det fremgår at mer enn 90 kommuner og byer i Polen har innført lhbt-frie soner siden 2019. På bakgrunn av denne rapporten vedtok denne kongressen en resolusjon, hvor lokale og regionale myndigheter i Polen ble bedt om å avstå fra «anti-lhbt-ideologi». Etableringen av de lhbt-frie sonene i Polen var tidligere blitt sterkt kritisert av EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, Polens ombudsmann for menneskerettigheter Adam Bodnar, opposisjonspartiene og en rekke frivillige organisasjoner. Den 29. september 2020 undertegnet 50 ambassadører, inkludert Norges ambassadør og representanter for internasjonale organisasjoner, et brev der de uttrykker sin støtte til lhbt-rettigheter i Polen. Island, Liechtenstein og Norge besluttet i 2020 at polske kommuner og byer, som erklærer seg som lhbt-frie soner, ikke skal få støtte av EØS-midler. Se også artikkelen om Polens forbindelser med Norge.

Tusk-regjeringen som overtok 13. desember 2023, har kritisert Morawiecki-regjeringens kampanje mot lhbt-personer og president Dudas uttalelse i 2020 om at lhbt-personer er nasjonens fiender.

Utenrikspolitikk

Etter 1990 er Polen blitt fullt ut integrert i det vestlige og europeiske samarbeidet.

Polen ble medlem av den alleuropeiske organisasjonen Europarådet i 1991. Sammen med ni andre land, herunder Norge, etablerte Polen Østersjørådet i 1992. På regionalt plan legger man fra polsk side også vekt på Visegradgruppen, som er en mellomstatlig sentraleuropeisk organisasjon. Den ble etablert i 1991 og omfatter nå Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, foruten Polen.

På det økonomiske feltet kom landet med i Verdens handelsorganisasjon (1995) og OECD (1996). Sikkerhetspolitisk var det viktig at Polen sammen med Tsjekkia og Ungarn i 1999 var med i første gruppe av tidligere kommunistland som ble medlem av NATO.

EU

Polen søkte om medlemskap i Den europeiske union i 1994 og kom i 1997 med i første gruppe av kandidatland fra Øst-Europa. Forhandlingene var harde og kompliserte, men Polen lyktes å få lange overgangsordninger, blant annet på miljøvernfeltet. Avtalen, som ble undertegnet i 2003, ble lagt ut til folkeavstemning. Resultatet var 77,5 prosent for. Sammen med sju andre østeuropeiske land, Kypros og Malta ble Polen medlem av EU 1. mai 2004. Polen hadde formannskapet i EU i andre halvår 2012. Landets tidligere statsminister Jerzy Buzek var den første politiker fra de nye medlemsland som ble president i Europaparlamentet (juli 2009–januar 2012). Donald Tusk var president i Det europeiske råd fra 1. desember 2014 til 30. november 2019. Han var den første fra de nye EU-landene som ble valgt til denne stillingen.

Dagen etter at Tusk overtok som statsminister 13. desember 2023 deltok han på et toppmøte i EU. Da gjorde han det klart at Polen ville være en aktiv og konstruktiv partner i EU.

Polen tiltrådte Schengen-avtalen i 2007. Her spiller man fra polsk side en sentral rolle, da grensekontrollbyrået FRONTEX har fått sitt hovedkvarter i Warszawa. Som EU-medlem er Polen en del av EØS. Landet har siden 2004 vært den største mottaker av EØS-midler, se artiklene EØS-avtalen og Polens forbindelser med Norge.

Forholdet til USA, Frankrike og Tyskland

Gitt Polens historie er forholdet til USA en bærebjelke i landets utenrikspolitikk. Samarbeidet med Tyskland er omfattende på alle felter. Frankrike, Polen og Tyskland har nær kontakt innenfor rammen av Weimargruppen.

Forholdet til Russland

Etter 1990 har forholdet til Russland vært skiftende. De siste russiske soldatene forlot Polen i 1993. Polens ønske om NATO-medlemskap var lenge en belastning for forholdet, men ble etter hvert godtatt. Etter at Donald Tusk fra Borgerplattformen (PO) overtok som statsminister i 2007 ble samarbeidet med Russland styrket. Etter innlemmelsen av Krim i Russland i mars 2014 og det russiske militære engasjement i Øst-Ukraina iverksatte Polen i likhet med andre EU-land og blant annet Norge sanksjoner mot Russland. Som en del av NATOs Enhanced Forward Presence ble en forsterkningsstyrke utplassert i Żagań i 2017.

Etter Russlands invasjon av Ukraina 24. februar 2022 har Polen gjennomført alle sanksjoner mot Russland som er vedtatt av EU. Statsminister Mateusz Morawiecki gjorde det i juli 2022 klart at Polens forhold til Russland ikke kan bli normalisert så lenge Vladimir Putin er president. Polen har spilt en pådriverrolle for militær bistand til Ukraina. De andre NATO- og EU-landene har kunnet nyte godt av Polen som transittland for leveranser av våpen og militært utstyr til Ukraina. I Polen er det 1 640 500 ukrainske flyktninger. Ingen andre land har flere ukrainske flyktninger (15.12.2023).

Belarus' president Aleksandr Lukasjenko bekreftet 25. desember 2023 at Russland har levert atomvåpen og missiler til Belarus. Missilene skal være av typen Iskander og skal være plassert 100 kilometer sørøst for Minsk. Iskander-missilene har en rekkevidde på 500 kilometer. Dette har skapt sterke reaksjoner i Polen.

Midtøsten

Polen hadde gode forbindelser med Irak under kommunisttiden og har spilt en viktig rolle for USAs interesser i Irak siden Golfkrigen i 1991. Polen gikk i 2003 imot den tysk-fransk-russiske linjen i spørsmålet om avvæpning av Irak, og var sammen med USA, Storbritannia og Australia med på invasjonen i 2003. I mai 2003 fikk Polen kommandoen over en multinasjonal styrke i en okkupasjonssone i Sør-Irak. Med en styrke på om lag 2500 soldater var Polen den fjerde største bidragsyteren i Irak. De polske styrkene ble trukket tilbake i oktober 2008. Imidlertid styrket Polen antall soldater i Afghanistan. Tilbaketrekkingen av styrkene fra Afghanistan ble fullført i 2014.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • George Sandford: Poland. The Conquest of History. Hardwood Academic Publishers, Amsterdam 1999, ISBN-90-5702-347-4

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg