I 1989 avholdt Polen sitt første delvis frie valg siden andre verdenskrig. Valget ble et nederlag for Polens kommunistparti og banet veien for et fritt og demokratisk Polen og senere også andre tidligere land i Øst-Europa med et kommunistisk styresett.

Prosessen førte til medlemskap i NATO i 1999 og EU i 2004, og Polen ble på 2000-tallet et innflytelsesrikt europeisk land med en raskt voksende økonomi. I 2005 tok det politiske landskapet en sterk dreining i dypt konservativ retning.

Etter forhandlinger i 1989 ble fagforeningen og valgalliansen Solidaritet, dannet av blant andre Lech Wałęsa, legalisert. I juni 1989 ble det avholdt valg. Det ble opprettet et nytt kammer i nasjonalforsamlingen, Senatet, som skulle velges ved helt frie valg. Til andrekammeret, Sejm, skulle kommunistpartiet og dets støttepartier (formelt sett var ikke Polen en ettpartistat) ha 65 prosent av plassene, resten skulle velges fritt. Første og andre runde i valget fant sted 4. og 18. juni og ble det første i Øst-Europa etter andre verdenskrig der velgerne fritt kunne gi uttrykk for sitt syn.

Valget ble en katastrofe for kommunistpartiet. I Senatet fikk Solidaritet 99 av de 100 plassene. Den siste gikk til en uavhengig kandidat. I Sejm fikk Solidaritet alle de plassene som ikke var forhåndstildelt kommunistene og deres støttepartier. I nasjonalforsamlingen ble Wojciech Jaruzelski valgt til president i juli med knepent flertall. 

Solidaritet nektet å delta i en regjering med kommunistisk flertall, og det ble etablert en koalisjonsregjering mellom Solidaritet og de tidligere støttepartiene til kommunistpartiet, foruten noen kommunister. Tadeusz Mazowiecki fra Solidaritet ble i august 1989 den første ikke-kommunistiske statsminister i Øst-Europa siden 1940-årene.

I desember opphørte Polen å være «folkerepublikk», og kommunistpartiets formelt ledende rolle i statsstyret ble opphevet. I januar 1990 oppløste kommunistpartiet seg selv. Det ble etterfulgt av et nytt, sosialdemokratisk parti. Samtidig la den Solidaritetsdominerte regjeringen frem et radikalt program for rask overgang til markedsøkonomi og kapitalisme, ledet av økonomen Leszek Balcerowicz, som en tid var finansminister. De fleste subsidier ble avskaffet, prisene ble sluppet løs så godt som uten lønnskompensasjon, og valutaen ble devaluert. De øyeblikkelige virkningene var en skyhøy inflasjon og en sterkt økende arbeidsløshet. En omfattende privatisering ble også satt i gang. De sosiale forskjellene økte, og det vokste frem en klasse av nyrike.

Både i 1990 og 1991 var det en lang rekke streiker og demonstrasjoner som protest mot den forverringen av levekårene som mange opplevde, og oppslutningen om Solidaritet sank. Utover våren og sommeren 1990 kom dessuten motsetningene innen Solidaritet åpent til uttrykk. Wałęsa-tilhengere i nasjonalforsamlingen dannet i mai «Sentrumsalliansen». Som et motstykke kom i juli «Borgerbevegelsen/Demokratisk aksjon» (ROAD), som støttet Mazowiecki. Ved presidentvalget i november/desember 1990 stilte Mazowiecki opp mot Wałęsa (og andre kandidater). Mazowiecki tapte i første valgomgang og valgte å gå av som statsminister. I annen valgomgang vant Wałęsa med 74 % av stemmene.

Det tidligere kommunistpartiet fortsatte å ha en sterk representasjon i nasjonalforsamlingen helt til oktober 1991, først da ble det holdt frie valg til alle plassene i Sejm. Valgdeltagelsen var svært lav (43 prosent), og hele 29 partier ble valgt inn. De to største, Mazowieckis Demokratisk union og de tidligere kommunistene, fikk cirka 12 prosent av stemmene hver. Det førte til ustabile forhold for regjeringene, som fram til de neste valgene i 1993 hadde en sentrum/høyre-profil. Størst politisk strid var det om den økonomiske og sosiale politikken, livssynsspørsmål og forholdet mellom president og nasjonalforsamling/regjering.

På tross av hyppige regjeringsskifter og en opphetet politisk debatt var det likevel relativt stor kontinuitet i den praktiske politikken. 17. september 1993 – 54 år etter at Sovjetunionen rykket inn i Polen fra øst – forlot de siste sovjetiske styrker Polen.

Ved valget i 1993 vant venstresiden en klar seier. Den demokratiske venstrealliansen (SLD) fikk 20 prosent av stemmene. Det sterkeste partiet innen SLD var Den polske republikks sosialdemokrati (SdRP), den direkte etterfølgeren av det gamle kommunistpartiet, og med Aleksander Kwaśniewski som leder. PSL, som tidligere var støtteparti til kommunistene, fremstod nå som et selvstendig interesseparti for landsbygda med et delvis populistisk preg.

Etter valget dannet SLD og PSL regjering med SLD-lederen Waldemar Pawlak som statsminister. De tidligere regjeringenes økonomiske politikk ble i hovedsak ført videre, selv om privatiseringen gikk noe langsommere. Innad i koalisjonen var det mange spenninger, og forholdet til president Wałęsa var anstrengt. Pawlak gikk av som statsminister i februar 1995 og ble etterfulgt av Józef Oleksy. Han hadde også vært regjeringsmedlem under kommuniststyret (1988).

Ved presidentvalget november 1995 ble Lech Wałęsa slått av Aleksander Kwaśniewski, som fikk 51,7 prosent av stemmene i annen valgomgang. Kwaśniewski hadde størst oppslutning blant yngre velgere og på landsbygda, Wałęsa blant eldre velgere og i storbyene. Den nye presidenten lovte ved sin innsettelse i desember å arbeide for et samlet Polen, fortsatte reformer og polsk medlemskap i NATO og EU. I 1996 overtok Włodzimierż Cimoszewicz som statsminister.

I 1997 ble det etter lang drakamp vedtatt en ny grunnlov som ga presidenten en noe svakere makt. Parlamentsvalget samme år ble vunnet av Solidaritets valgaksjon (AWS) med 34 prosent av stemmene. Valgresultatet førte til dannelse av en høyre-/sentrums-regjering med Solidaritets Jerzy Buzek som statsminister.

Ved presidentvalget i 2000 ble Aleksander Kwaśniewski gjenvalgt i første valgomgang for en ny 5-årsperiode med 53,9 prosent av stemmene.

Økonomisk fikk Polen raskt ry som et foregangsland i overgangen fra en stagnert sosialistisk økonomi til en dynamisk kapitalistisk. Allerede i 1992 begynte bruttonasjonalproduktet å vokse forsiktig, og senere i 1990-årene ble veksten betydelig. Men etter flere års vekst ble Polen rammet av nedgangstider, og arbeidsløsheten steg til 18 prosent i 2002. Etter valget 2001 fikk venstresiden igjen flertall i parlamentet, mens valgalliansen Solidaritet mistet sin innflytelse. Leszek Miller ble ny statsminister. Han gjennomførte et økonomisk reformprogram som var en forutsetning for at Polen skulle kunne bli med i EU. Miller mistet etter hvert mye tillit, både på grunn av den høye arbeidsledigheten og etter påstander om korrupsjon.

I mars 2004 brøt en gruppe fra venstreunionen SLD ut av regjeringen og stiftet et nytt sosialdemokratisk parti (SdPl). Utbryterne kastet også statsminister Leszek Miller. Han gikk av 2. mai, dagen etter at Polen ble medlem av EU. Den partiløse Marek Belka ble ny statsminister, men han ble ikke godkjent av parlamentet før i juni. Belkas mindretallsregjering var svak og måtte flere ganger be om tillitserklæringer fra parlamentet.

Regjeringen lyktes i å få ned fattigdommen i landet, men samtidig holdt arbeidsløsheten seg høy. Den nærmest permanente regjeringskrisen fortsatte helt til de ordinære parlamentsvalgene og valg til ny president høsten 2005.

Etter at Polen 1. mai 2004 kom med i første gruppe av nye medlemmer i EU ved utvidelsen østover er Polen blitt en sentral aktør i EU-samarbeidet.

Takket være en politikk basert på finansiell stabilitet og en robust banksektor greide Polen seg bedre gjennom finanskrisen enn de fleste andre EU-land. Således hadde landet fra 2008 til 2012 den sterkeste økonomiske vekst av alle EU-landene. Arbeidsledigheten gikk ned fra 17,7 prosent i 2005 til 9,8 prosent ved årsskiftet 2015/2016. Denne utviklingen må også sees i sammenheng med at nærmere to millioner polakker i løpet av denne perioden tok arbeid i andre EU/EØS-land, se artikkelen Polens befolkning.

4. juni 2014 ble det avholdt et internasjonalt arrangement i Warszawa med deltakelse av en rekke stats- og regjeringssjefer for å markere at det var 25 år siden valget i 1989 og at det var i Polen «kommunismens fall begynte».

Parlamentsvalget i 2005 ble en seier for det nasjonalkonservative Partiet for lov og rettferdighet (PiS). Dette partiet fikk 27 prosent av stemmene og den liberale Borgerplattformen (PO) 24,1 prosent. Forhandlingene om en koalisjonsregjering mellom PiS og PO førte ikke fram, blant annet på grunn av uenighet om hvilket parti som skulle ha presidentstillingen i Sejm. Resultatet ble at PiS dannet regjering sammen med to mindre, populistiske partier: Forbundet av polske familier (LPR) og Selvforsvarspartiet (SRP – Samoobrona).

Statsministerkandidaten for PiS, Jaroslaw Aleksander Kaczyński, trakk seg forut for koalisjonsforhandlingene. Årsaken var at hans tvillingbror Lech Kaczyński ble valgt til Polens nye president i oktober. I stedet ble Kazimierz Marcinkiewicz ny statsminister i november 2005.

Ved presidentvalget i oktober 2005 fikk den konservative nasjonalisten Lech Kaczyński 54 prosent av stemmene i annen valgomgang, der motkandidaten var Donald Franciszek Tusk fra Borgerplattformen (PO). Tusk var den sterkeste kandidaten i første valgomgang, men Kaczyński fikk blant annet støtte fra den ekstreme populisten Andrzej Lepper fra Selvforsvarspartiet som oppnådde oppsiktsvekkende 15 prosent av stemmene. Kaczyński vant på en politisk plattform med økt statlig styring over økonomien og økte sosiale ytelser, kombinert med en konservativ moralpolitikk med vekt på katolske verdier og kamp mot fri abort.

Jarosław Kaczyński overtok som statsminister i juli 2006, men i september 2007 ble parlamentet oppløst. Etter nyvalget 21. oktober 2007 dannet Borgerplattformen (PO) en flertallsregjering sammen med Det polske folkepartiet (PSL) med Donald Franciszek Tusk som statsminister. Nytt parlamentsvalg ble avholdt 9. oktober 2011. Med 235 representanter beholdt Borgerplattformen og Det polske folkeparti flertallet i Sejm. Disse to partiene dannet 18. november 2011 en ny koalisjonsregjering. Donald Tusk fortsatte som statsminister og var med dette den første polske statsminister som ble gjenvalgt etter å ha sittet en full periode.

Høsten 2014 overtok Donald Tusk som president i Det europeiske råd, og Ewa Bożena Kopasz ble utnevnt som ny statsminister. Hun ble med dette den andre kvinnen i Polen som er utnevnt til regjeringssjef.

Ved parlamentsvalget 25. oktober 2015 fikk Partiet for lov og rettferdighet (PiS) en oppslutning på 37,58 prosent av stemmene og 235 av 460 representanter i Sejm. For første gang etter 1990 ble et venstreparti/en venstreallianse ikke representert i Sejm. Etter dette valget dannet PiS en flertallsregjering med Beata Szydło som statsminister, mens Jarosław Kaczyński fortsatte som partileder. Beata Szydło ble innsatt 16. november 2015. Partikollega Mateusz Morawiecki overtok som statsminister 11. desember 2017.

Regjeringens nasjonalkonservative politikk har fått virkning for massemediene i Polen, forfatningsdomstolen stilling i Polens politiske system og Polens forhold til EU (se artikkelen Polens utenrikspolitikk). Regjeringens politikk har ført til etableringen av en folkelig protestbevegelse – Komiteen for forsvar av demokratiet (KOD) – som har gjennomført en rekke demonstrasjoner i Polen.

Sammen med 88 andre fremtredende polakker omkom president Lech Kaczyński og hans kone 10. april 2010, da presidentflyet styrtet i Russland på vei til Smolensk i forbindelse med 70-årsmarkeringen av massakren i Katynskogen, se artikkelen Flyulykken i Smolensk.

President i Sejm, Bronisław Komorowski fra Borgerplattformen (PO) overtok da som landets fungerende president. Han vant andre runde i presidentvalget 4. juli 2010 med 53,01 prosent av stemmene. Motkandidaten var Lech Kaczyńskis tvillingbror og leder for Partiet for lov og rettferdighet (PiS), Jarosław Kaczyński.

I mai 2015 tapte Bronisław Komorowski presidentvalget mot Andrzej Duda fra PiS. Andrzej Duda som vant andre valgomgang med 51,55 prosent av stemmene, ble innsatt som president 6. august. 

Selv ti år etter overgangen til et demokratisk styresett hadde Polen et relativt svakt nettverk av frivillige oraganisasjoner. Etter EU-medlemskapet i 2004 vokste det imidlertid fram sterkere frivillige organisasjoner.

I lys av landets strenge abortpolitikk har det sivile samfunn engasjert seg stadig sterkere i dette spørsmålet i løpet av de siste ti år. I Polen er abort kun tillat dersom a) kvinnens liv er i fare, b) det viser seg at barnet vil bli handikappet eller vil lide av uhelbredelig sykdom eller c) barnet er unfanget ved voldtekt eller incest. Etter 2005 gikk flere frivillige organisasjoner inn for en liberalisering av abortlovgivningen, hvilket den katolske kirken var motstander av. Ingen av de større politiske partiene utfordret kirkens syn.

Etter at Partiet for lov og rettferdighet, som hadde støttet kirkens syn, fikk både president- og statsministerstillingen i 2015, la regjeringen fram et lovforslag i 2016 om totalforbud mot abort. Bare i tilfeller der kvinnens liv stod i fare, skulle abort innvilges. Samtidig ble det foreslått å heve straffen for ulovlig abort fra to til fem års fengsel, både for vedkommende lege og kvinne. Dette førte til omfattende demonstrasjoner i Polen og til reaksjoner fra blant annet Europarådet. Mot denne bakgrunn droppet regjeringen forslaget om innstramming i abortlovgivningen. Fortsatt velger imidlertid mange gravide polske kvinner å få utført ulovlig abort i Polen med fare for eget liv eller å reise til andre land, spesielt Tyskland, for å få utført abort der.

Etter 1990 er Polen blitt fullt ut integrert i det vestlige og europeiske samarbeidet.

Polen ble medlem av den all-europeiske organisasjonen Europarådet i 1991. Sammen med ni andre land, herunder Norge, etablerte Polen Østersjørådet i 1992. På regionalt plan legger man fra polsk side også vekt på Visegradgruppen, som er en mellomstatlig sentraleuropeisk organisasjon. Den ble etablert i 1991 og omfatter nå Slovakia, Tsjekkia og Ungarn, foruten Polen.

På det økonomiske feltet kom landet med i Verdens handelsorganisasjon (1995) og OECD (1996). Sikkerhetspolitisk var det viktig at Polen sammen med Tsjekkia og Ungarn i 1999 var med i første gruppe av tidligere kommunistland som ble medlem av NATO.

Polen søkte om medlemskap i Den europeiske union i 1994 og kom i 1997 med i første gruppe av kandidatland fra Øst-Europa. Forhandlingene var harde og kompliserte, men Polen lyktes å få lange overgangsordninger, blant annet på miljøvernfeltet. Avtalen som ble undertegnet i 2003, ble lagt ut til folkeavstemning. Resultatet var 77,5 prosent for. Sammen med sju andre østeuropeiske land, Kypros og Malta ble Polen medlem av EU 1. mai 2004. Polen hadde formannskapet i EU i andre halvår 2012. Landets tidligere statsminister Jerzy Buzek var den første politiker fra de nye medlemsland som ble president i Europaparlamentet (juli 2009-januar 2012).

Polen tiltrådte Schengen-avtalen i 2007. Her spiller man fra polsk side en sentral rolle, da grensekontrollbyrået FRONTEX har fått sitt hovedkvarter i Warszawa. Som EU-medlem er Polen en del av EØS. Landet har siden 2004 vært den største mottaker av EØS-midler, se artiklene EØS-avtalen og Polens forbindelser med Norge.

Gitt Polens historie er forholdet til USA en bærebjelke i landets utenrikspolitikk. Samarbeidet med Tyskland er omfattende på alle felter. Frankrike, Polen og Tyskland har nær kontakt innenfor rammen av Weimargruppen. Etter 1990 har forholdet til Russland vært skiftende. De siste russiske soldatene forlot Polen i 1993. Polens ønske om NATO-medlemskap var lenge en belastning for forholdet, men ble etter hvert godtatt. Etter at Donald Tusk fra Borgerplattformen (PO) overtok som statsminister i 2007 ble samarbeidet med Russland styrket. Etter innlemmelsen av Krim i Russland i mars 2014 og det russiske militære engasjement i Øst-Ukraina har Polen i likhet med andre EU-land og blant annet Norge iverksatt sanksjoner mot Russland. 

Polen hadde gode forbindelser med Irak under kommunisttiden og har spilt en viktig rolle for USAs interesser i Irak siden Golfkrigen i 1991. Polen gikk i 2003 imot den tysk-fransk-russiske linjen i spørsmålet om avvæpning av Irak, og var sammen med USA, Storbritannia og Australia med på invasjonen i 2003. I mai 2003 fikk Polen kommandoen over en multinasjonal styrke i en okkupasjonssone i Sør-Irak. Med en styrke på om lag 2 500 soldater var Polen den fjerde største bidragsyteren i Irak. De polske styrkene ble trukket tilbake i oktober 2008. Imidlertid styrket Polen antall soldater i Afghanistan. Tilbaketrekkingen av styrkene fra Afghanistan ble fullført i 2014.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.