Oppgraving av massegravene

Mer enn 4400 polakker ble drept i Katyńskogen i mai 1940. Bildet viser massegravene etter en oppgraving i 1943.

Massakren i Katyńskogen, like vest for Smolensk i Russland, var et massedrap på mer enn 4 400 polske offiserer som fant sted mellom 3. april og 12. mai 1940. Massemordene ble foretatt av de sovjetiske sikkerhetsstyrkene underlagt 'Folkekommissariatet for innenrikssaker' – NKVD – etter vedtak i Sovjetunionens kommunistiske parti (SUKP)s politbyrå.

Faktaboks

Uttale
k'atynskogen
Også kjent som

Katyn-massakren

engelsk Katyn massacre

polsk Zbrodnia katyńska

russisk Katynskij rasstrel

I ettertid står Katyń-massakren som symbolet på – og samlebetegnelsen for – alle mordene i 1940 på mer enn 24 000 polske offiserer, reserveoffiserer og andre på ulike steder i det vestlige Sovjetunionen.

Bakgrunnen

Andre verdenskrig begynner

Den 1. september 1939 gikk Tyskland til angrep på Polen fra vest, fulgt opp den 17. september med et sovjetisk angrep østfra, uten formell krigserklæring. Dagen etter undertegnet Tyskland og Sovjetunionen et felles kommuniké om felles oppgaver i krigen mot Polen, blant dem «å hjelpe den polske befolkningen i å «legge til rette på ny for sin statlige eksistens», men den 28. september undertegnet de to statene en grense- og vennskapsavtale, der Polen ikke eksisterte.

Polen deles mellom Tyskland og Sovjetunionen

Dette skjedde på bakgrunn av at Tyskland og Sovjetunionen den 24. august hadde undertegnet en ikke-angrepsavtale, den såkalte Molotov-Ribbentrop-avtalen. Denne hadde et hemmelig tillegg der de baltiske statene og Polen skulle deles mellom de to statene i innflytelsessfærer. Polen ville bli delt dersom det kom til «territoriell omorganisering». Sovjetunionen tok områdene øst for elva Bug, områder som hadde tilfalt Polen etter den polsk-sovjetiske krigen i 1919-1921, og som hadde tilhørt Polen før de tre delingene på slutten av 1700-tallet. I disse områdene var det sterke sosiale spenninger mellom etnisk polske jordeiere og jordløse belarusiske og ukrainske bønder.

77 000 såkalte osadniki (polske settlere), som fikk store jordeiendommer i de vestlige delene av Ukraina og Belarus etter 1921, bidro til den lokale motviljen blant ikke-polakker. Det var også motvilje mot poloniseringspolitikken, og sovjetstyrkene ble til å begynne med tatt godt imot av mange. Områdene tatt av Sovjetunionen ble innlemmet i sovjetrepublikkene Hviterussland og Ukraina.

Polakker arresteres og fengsles

Polske krigsfanger
Polske krigsfanger arrestert av Den røde armé etter den sovjetiske invasjonen av Polen.

Både i de tysk- og sovjetisk-okkuperte delene av Polen ble det satt i verk massiv undertrykkelse av befolkningen. I det sovjetisk-okkuperte Øst-Polen fengslet NKVD 110 000 innbyggere på grunn av «anti-sovjetiske aktiviteter». Mellom januar 1940 og juni 1941 ble 320 000 polske borgere deportert til det indre av Sovjetunionen. Mange polske jøder havnet som skogsarbeidere i Arkhangelsk-traktene. På den sovjetiske siden ble det tatt 125 000 krigsfanger. Sovjetunionen hadde ikke undertegnet Genève-konvensjonen om krigsfanger fra 1929, men hadde erklært at de ville følge den. Likevel besluttet Politbyrået allerede den 18. september 1939 å stille de polske krigsfangene under NKVD og dermed frata dem folkerettslig beskyttelse. Særskilte leire ble opprettet for dem. Mens de var i overgangsleire, ble fangene forhørt og klassifisert.

Etter frigivelsen av menige og underoffiserer samt de etnisk belarusiske og ukrainske fangene (Polen var i mellomkrigstida fler-etnisk) og de fangene som hadde hjemstavn i Vest-Polen, var det 39 600 krigsfanger igjen i NKVDs leire. Av dem ble 15 000 betegnet som særlig farlige og plassert i tre spesialleire etter yrkesbakgrunn. Yrkessoldater og reserveoffiserer ble sendt til Starobelsk i Luhansk-oblasten i den ukrainske sovjetrepublikken. Generaler og andre høyere offiserer ble sendt til leiren i Kozelsk i Kaluga-oblasten i Russland. Offiserer i de hemmelige tjenestene, grensestyrkene og fengselsvoktere havnet i leiren ved Ostasjkov i Tver-oblasten i Russland sammen med godseiere, lærere, jurister og leger.

Sett fra sovjetmyndighetenes side lå det en potensiell fare i å ha et stort antall i utgangspunktet ressurssterke polske krigsfanger. Erfaringene fra 1918 med de tsjekkoslovakiske legionene som slo seg sammen med de hvite styrkene i borgerkrigen, stod friskt i minne hos Josef Stalin. Mistanken mot polakkene hadde gitt seg utslag under Den store terroren, da en spesialkampanje mot antatt polske agenter i Sovjetunionen i 1937–1938 førte til at 111 000 ble henrettet.

Vedtaket

Forslag til henrettelse av polske fanger
Første side i et brev fra Lavrentij Berija til Stalin. I brevet står det at de polske krigsfangene er fiender av Sovjetunionen og vil kjempe mot det sovjetiske regimet så fort de slipper ut. Berjia foreslo at de polske fangene skulle henrettes.

Den 2. mars 1940 vedtok Politbyrået et forslag fra NKVDs formann Lavrentij Berija og Nikita Khrusjtsjov «Om grensevern i de vestlige delene av Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikken og den hviterussiske sosialistiske sovjetrepublikken». Her ble det bestemt at familiene til polske politiske fanger og krigsfanger skulle deporteres til Kasakhstan for en periode på ti år. Samtidig utarbeidet Berija et vedtaksforslag til Politbyrået kalt «Spørsmålet om NKVD» som dreide seg om krigsfangene (14 736) og de politiske fangene (10 685).

Berijas forslag gikk ut på at fangene skulle henrettes etter beslutning av en såkalt ‘NKVD-trojka’ uten at de ble stevnet, og uten anklage. Disse tremannskommisjonene var en utenomrettslig instans under NKVD, innført i 1924. Under masseterroren på 1930-tallet fikk de bemyndigelse til å ilegge dødsstraff. Troikaen bestod av NKVD-sjefen på det aktuelle forvaltningsnivå og geografiske område. Institusjonen var formelt avviklet i 1938. Trojkaen som opererte mot de polske fangene i 1940 var identisk med NKVDs Spesialkollegium, et organ med bemyndigelse til å dømme uten lov og rett.

Fangene var «svorne fiender av sovjetmakten, fylt av hat til den sovjetiske orden», het det i rapporten fra Berija som også slo fast at de var uforbederlige kontrarevolusjonære, som, så snart de var løslatt, ville gå til angrep på Sovjetunionen. Tre dager seinere, den 5. mars, undertegnet de fire Politbyråmedlemmene Josef Stalin, Kliment Vorosjilov, Vjatsjeslav Molotov og Anastas Mikojan vedtaket som ga klarsignal til massemordene. Medlemmene Lazar Kaganovitsj og Mikhail Kalinin var ikke til stede, men støttet vedtaket.

Henrettelsene

Mellom 3. april og 19. mai 1940 ble fangene fraktet i transportvogner med tog til henrettelsesstedene. Fangene fra Starobelsk ble fraktet til Kharkov, der 3 820 ble henrettet. Fangene fra Ostasjkov ble transportert til Kalinin (i dag Tver), der 6 311 ble henrettet. Det var fanger fra Kozelsk som endte sine liv i Katyń-skogen, men mange derfra ble også skutt i fengselet i Smolensk og fraktet til massegravene i skogen.

I Katyń-skogen ble fangene iført uniformer og ordener, stilt opp ved kanten av dype massegraver og skutt i nakken. Våpnene som ble brukt, var tyske pistoler av merket Walther med tyske patroner. 4 421 døde fanger ble funnet i gravene ved Katyń. I tillegg ble 7 305 fanger fra leire og fengsler i Ukraina og Belarus drept. Tallene skriver seg fra en rapport den seinere KGB-sjefen Aleksandr Sjelepin sendte Nikita Khrusjtsjov i 1959.

Tysk-sovjetisk propagandakrig

Undersøkelse av funn fra massegravene
Representanter fra Røde Kors, som fikk besøke Katynskogen i 1943, undersøker funn fra massegravene.
Av /Das Bundesarchiv.
Lisens: CC BY SA 3.0

I juni 1941 gikk Tyskland til angrep på Sovjetunionen i Operasjon Barbarossa. Smolensk-trakten kom under tysk kontroll alt i juli. I april 1943 ble sovjetiske krigsfanger og landsbyboere satt til å grave der de tyske okkupantene hadde fått nyss om at det lå soldater begravd. Hundrevis av lik i polske uniformer ble umiddelbart funnet. Den tyske propagandaministeren Joseph Goebbels ble underrettet og det ble raskt utarbeidet en strategi som gikk ut på å bruke massegravene i Katyń for å forsøke å slå en kile inn i det skjøre samarbeidet mellom sovjetmyndighetene og den polske eksilregjeringen i London. Den 13. april meldte tysk radio at det var funnet 12 000 polske offiserer henrettet av NKVD ( riktig tall var ca. 4 100). To dager seinere meldte det sovjetiske nyhetsbyrået, Sovinformbiuro, at det dreide seg om polske offiserer i tysk krigsfangenskap.

Goebbels innkalte en ekspertkommisjon av tolv leger fra okkuperte og allierte land for å besøke Katyń og obdusere lik for å fastslå dødsårsak og -tidspunkt. Påkledning, manglende myggstikk, dagbøker og annet tydet på at tidspunktet var mars-april 1940, altså før den tyske okkupasjonen. Dette ble bekreftet av polske representanter fra Røde Kors, som fikk besøke åstedet.

General Władysław Anders, som siden 1941 hadde bygget opp de polske styrkene i Sovjetunionen blant deporterte og GULag-fanger, ga ordre til at det skulle feires messe for dem som var blitt henrettet. Den polske eksilregjeringen henvendte seg til Det internasjonale Røde Kors for å få i stand en undersøkelse. Storbritannias statsminister Winston Churchill var opptatt av å ha gode forbindelser til Sovjetunionen, som var en militær nøkkelalliert, men også av å forhindre et brudd mellom den polske eksilregjeringen og Moskva. Derfor sørget han for å få den polske eksilregjeringen til å trekke tilbake henvendelsen til Røde Kors, noe han underrettet Stalin om på slutten av april 1943. Dette var til ingen nytte ettersom Stalin alt hadde gitt ordre til et diplomatisk brudd med den polske eksilregjeringen, noe Goebbels så på en seier for sin strategi.

Etter at de sovjetiske styrkene gjenerobret Smolensk-regionen, der Katyń ligger, i september 1943, ble det satt ned en undersøkelseskommisjon på høyt nivå for å undersøke «skytingen av polske krigsfanger foretatt av de fascistiske tyske okkupantene». Kommisjonen ble ledet av den anerkjente sjefkirurgen i Den røde armé, Nikolai Burdenko. Blant medlemmene var folkekommissæren for utdanning Vladimir Potjomkin, Sergej Kolesnikov fra sovjetisk Røde Kors/Røde Halvmåne, metropolitt Nikolaj og forfatteren Aleksej Tolstoj. Representanter for Sovjetunionens allierte inngikk ikke i Burdenko-kommisjonen. Forbundet for polske patrioter, som var opprettet av polske kommunister i Sovjetunionen samme år, var heller ikke representert.

Rapporten kom i 1944, og slo fast at de polske offiserene var blitt henrettet av de tyske okkupantene høsten 1941. Denne rapporten lå siden til grunn for den offisielle sovjetiske versjonen om Katyń, som stod ved lag helt fram til 1990.

Katyń som tema under den kalde krigen

Under krigsforbryterprosessen i Nürnberg var Katyń-mordene opprinnelig tatt med i det felles allierte anklageskriftet etter sovjetisk anmodning, men etter at tre tyske offiserer og en rekke sovjetiske vitner var avhørt i begynnelsen av juli 1946, lot man saken falle etter oppfordring fra Sovjetunionen. Massakren er ikke nevnt med ett ord i de endelige domspremissene. En utførlig beretning gav den tidligere polske statsminister i London, Stanisław Mikołajczyk, etter sin flukt fra Polen i 1947. Etter hans oppfatning var det sovjetregjeringen som begikk forbrytelsen, eventuelt i forståelse med tyskerne.

Representanthuset i Kongressen i USA nedsatte i 1951 en spesialkommisjon for å behandle Katyń. Kommisjonen snakket med gjenlevende vitner og gjennomgikk tilgjengelige dokumenter. Den kom til den entydige konklusjonen at udåden var forvoldt av NKVD. I Sovjetunionen selv – og i Polen – ble Katyń ikke tillatt nevnt i historieverker og leksika. I Polen var hendelsen likevel kjent av alle gjennom undergrunnspublikasjoner og opposisjonsaktivister. Under Solidaritetsopprøret i i Polen i 1980-1981 ble det samlet inn penger og reist et minnesmerke på krigskirkegården i Warszawa.

Katyń-massakrene omtales i tredje bind av Aleksandr Solzjenitsyns Arkipelag GULag. I april 1980, på 40-årsdagen for massakrene, offentliggjorde en gruppe framtredende sovjetiske menneskerettighetsaktivister – blant dem Andrej Amalrik, Aleksandr Ginzburg og Vladimir Bukovskij – en erklæring til det polske folk der de pekte på Sovjetunionens skyld.

Katyń som tema mellom Polen og Russland

Som en del av reformpolitikken under Mikhail Gorbatsjov og Wojciech Jaruzelski ble det allerede i 1987 nedsatt en felles kommisjon av sovjetiske og polske historikere for å utrede de såkalte «hvite flekkene» i den felles historien. Blant slik temaer var Katyń. I 1988 la de polske medlemmene av kommisjonen fram en utredning, der de pekte på inkonsistenser i Burdenko-kommisjonen konklusjoner.

De sovjetiske medlemmene av kommisjonen fikk imidlertid foreløpig ikke grønt lys fra Sentralkomiteen i Sovjetunionens kommunistiske parti til å trekke den offisielle versjonen, der de tyske okkupantene var skyldige, i tvil. Det nødvendige arkivmaterialet var ennå ikke frigitt, og de som satt på det, holdt igjen til tross for at høytstående partifolk helt opp i Politbyrået ønsket å få det fram i i lyset.

Da en gruppe historikere, som jobbet med NKVDs historie, kom over arkivmateriale om Katyń, henvendte sjefen for sentralkomiteens avdeling for utenrikspolitikk, Valentin Falin, seg til generalsekretær Mikhail Gorbatsjov og ba om at sannheten måtte fram. Like etter – den 25. mars 1990 – ble materialet publisert i avisen Moskovskie Novosti. Litt over tre uker senere kom myndighetene med en offisiell erklæring, der skylden for massakrene ble lagt på NKVD.

Den polske militærkommisjonen fikk anledning til å fotokopiere mer enn én million arkivsider angående mordene. I 1992 ble det bestemt at de to landenes riksarkivtjenester skulle utarbeide et firebindsverk med de viktigste dokumentene i saken. Det er reist minnesmerker for de drepte i Katyń, Kharkov og landsbyen Mednoe i Tver.

Katyń som tema i den polsk-russiske forsoningen på 2000-tallet

Minnesmerke
Minnesmerke ved åstedet for massakren.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I Russland er det for lengst offisiell politikk å ta avstand fra kommunisttidens undertrykkelse, og da i særdeleshet den som foregikk i Stalin-tiden. Likevel har det å innrømme at sovjetmakten hadde skylden for massemordet i Katyń ikke vært helt enkelt, ettersom den sovjetiske seieren i andre verdenskrig også inngår i Den russiske føderasjonens æresminne. Det var derfor av betydning da den russiske nasjonalforsamlingen –Statsdumaen – i 2010 slo fast at massakren var Stalin-regimets ansvar. Vedtaket ble kraftig imøtegått av Den russiske føderasjons kommunistparti, det største opposisjonspartiet. De holdt fast på den gamle framstillingen av massakren som de tyske okkupantenes verk. Kommunistenes motvilje vekket gjenklang langt inn i maktpartiet Forent Russlands rekker.

På polsk side har temaet også innenrikspolitiske aspekter ved seg. Den nasjonal-konservative fløyen i polsk politikk har «oppgjør med løgner fra kommunisttiden» som en av hovedmarkørene sine. Både den liberal-konservative og den sosialdemokratiske fløyen i polsk politikk legger vekt på pragmatisme i slike spørsmål. Katyń-massakren er det imidlertid enighet om blant alle i Polen, også blant dem som selv stod på regimesiden under Folkerepublikken. Vedtaket i Statsdumaen ble derfor tatt godt imot av statsminister Donald Tusk, som så dette som en anledning til å bedre forholdet til nabolandet. Den nasjonal-konservative fløyen under ledelse av Lech Kaczyński var mer skeptisk. De gjør motstand mot selve forsoningen med Russland til en markørsak for seg. De hevder forsoningen er uheldig og mener regjeringen selger unna polske interesser til Russland og til Tyskland.

Katyń som markørsak ble ikke mindre etter flyulykken ved Smolensk i april 2010. I forbindelse med den felles russisk-polske markeringen i april 2010 av 70-årsdagen for massakren, styrtet flyet med den polske presidenten Lech Kaczyński og en rekke framtredende representanter for polsk politikk og samfunnsliv om bord. Alle omkom. De mange forsonende gestene den russiske ledelsen og medfølelsen som kom til uttrykk blant vanlige russere etter flyulykken ved Smolensk i april 2010, har blitt omtalt som et «følelsesmessig gjennombrudd» i forholdet mellom de to landene. På den annen side har ulike konspirasjonsteorier rundt flyulykken bidratt til å gi Katyń-massakren fortsatt symbolkraft, som siden har vært forsøkt utnyttet av nasjonal-konservative partier og grupper i Polen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg