tyvjo

Tyvjoen finnes i flere fargevarianter eller faser, fra ensfarget svartbrun med alle mellomformer til hvit underside og gulhvit hals og nedre hodeparti. Lyse og mørke individer kan forekomme sammen som hekkepartnere. Vingene er lange og spisse og flukten kraftfull og rettlinjet, og da tyvjoene ofte kleptoparasitterer mat fra andre sjøfugler må de kunne fly svært raskt. De to midtre halefjærene er 6–10 cm lengre enn de andre og tilspisset, så stjertspydene er altså betydelig korte enn hos fjelljoen. Bena er brunsvarte med svarte klør, det samme er nebbet som også har en liten krok i overnebbet.

Reiret legges på bakken i åpent terreng, og er ofte bare en enkelt grop i bakken. Eggene, oftest to, ruges av begge kjønn i 25–26 dager. Ungene blir flygedyktige vel en måned gamle. Tyvjoen hekker ofte relativt sent i forhold til terner og måker, og ofte kan ikke ungene fly før ut i august.

Tyvjoen er en glimrende flyger og forfølger særlig alkefugler, måker og terner for å tvinge dem i flukten til å slippe matbiten, som joen behendig snapper til seg i lufta. I tillegg fanger tyvjoene fisk og andre marine dyr selv fra havoverflaten, og røver også egg og fugleunger, samt spiser insekter og bær i perioder. Lite er kjent om dietten i vinterområdene, men da den oppholder seg pelagisk i områder med andre sjøfugler kleptoparasitterer den trolig da også, samt fanger mat selv.

Tyvjoen har en sirkumpolar utbredelse, og den hekker så langt sør som i Skottland og også svært langt nord som for eksempel på Frans Josefs land. Som regel hekker den kystnært og i åpent landskap, men den finnes også i fjellområder.

Tyvjoen er den vanligste av joene i Norge og hekker langs hele kysten, men svært lokalt og fåtallig i Sør-Norge. Arten er mer vanlig nordover, hvor de lyse formene opptrer hyppigere enn sørpå. Fra svenskegrensen hekker det år om annet et enkelt par på en øy ved Hvaler, og fire til fem par hekker i gode år i Vest-Agder. Lenger nord er det år om annet et par ved Stavanger og et annet på Utsira, og det er kjent noen få hekkeplasser til opp langs Vestlandet. Først fra Møre og Romsdal og nordover er det forholdsvis jevnt med hekkefunn. Landets tetteste tyvjoområde finnes på Slettnes i Finnmark, hvor det hekker omtrent 300 par. Det hekker også tyvjoer på Svalbard inkludert Bjørnøya og Jan Mayen.

Etter hekkesesongen trekker tyvjoene fra hekkeområdene og sprer seg ut over store havområder. Studier med lysloggere har vist at fugler fra Svalbard og Troms etter hekkeperioden trekker til et rasteområde øst av Newfoundland, som interessant nok er samme område som fjelljoene bruker. Etter dette trekker tyvjoene videre, noen få overvintrer vest i Middelhavet, mens andre flyr til Kanaristrømmen, Guineabukta, Falklandstrømmen og havområdene øst av Karibia. I tillegg er Benguelastrømmen kjent for store mengder overvintrende tyvjoer.

Globalt er tyvjoen den mest tallrike av alle joene med en estimert bestand på 200 000–300 000 par, hvorav om lag 40 000–55 000 par hekker i Europa. Siste bestandsanslag for Norge er mellom 5000 og 10 000 par, og i tillegg hekker det rundt 1000 par på Svalbard. Verdens eldste tyvjo ble ringmerket i Finland og ble rett over 31 år gammel.

• joer
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om tyvjo
• Globalt utbredelseskart fra Birdlife International
• Norsk Polarinstitutt sin side om tyvjo
• Xeno-canto; lydopptak av tyvjo