svartbak

Svartbak

av . Begrenset gjenbruk
Voksen svartbak, Larus marinus.
Svartbak (Larus marinus) av . CC BY SA 3.0

Svartbak er en fugleart i måkefamilien. Den er størst av måkeartene som hekker i Fastlands-Norge, og er en av verdens største måker.

Faktaboks

Også kjent som
havmåke, stormåse, stormåke, havskår Larus marinus

Norge har en betydelig andel av den globale populasjonen av arten, omtrent 24 prosent av verdens svartbaker hekker i Norge.

Svartbaken finnes som regel tilknyttet saltvann, noe det svenske navnet havstrut henspiller på. Den kan også påtreffes i innlandet.

Beskrivelse

Voksne fugler har svart overside, hvit underside og som regel grårosa ben. Nebbet er gult med en rød flekk på undernebbet.

De voksne svartbakene er lett gjenkjennelige på sin store størrelse og kraftige proporsjoner. Forvekslingsarten sildemåke har også mørk overside, men som regel gule ben. Svartbaken har som oftest helt hvit tupp på den ytterste håndsvingfjæren, noe som er svært sjeldent hos sildemåka (under 1 prosent av norske hekkefugler).

Svartbakene bruker 3–4 år på å utvikle den voksne fjærdrakten, og de yngre fuglene kan forveksles med blant annet unge gråmåker og til en viss grad polarmåker og sildemåker. Generelt er svartbakene kraftigere i alle proporsjoner, med kraftigere nebb, bredere og lengre vinger, og kraftigere ben.

Svartbakene som hekker i Norge veier fra 1,1–2,2 kilogram. Ungfugler er gjerne litt lettere.

Forplantning

Svartbakene legger som oftest 2–3 egg i april og mai, som ruges i 26–28 dager. Ungene er flygedyktige etter omtrent 50 dager. Svartbaken hekker ofte ett par for seg selv på mindre holmer og skjær, men er også å finne i kolonier, gjerne sammen med gråmåker og sildemåker. Svartbaken er en sjelden hekkefugl i bymiljø, men hekking på fabrikktak og lignende forekommer.

Næring

Svartbakene livnærer seg i stor grad av fisk og skalldyr de fanger i havet, men arten er også en kjent predator på andre fugler og til dels pattedyr. Næringssøk på avfallsplasser og ved åtsler er også vanlig.

I hekkeperioden spesialiserer enkelte individer seg på enkelte typer bytte, og kan for eksempel gjøre store innhogg i kolonier av terner og fiskemåke. Noen svartbaker spesialiserer seg på en type byttedyr, som for eksempel skalldyr og enkelte fiskearter.

Utbredelse og vandringer

Svartbakens hekkeutbredelse er fra østlige deler av Canada og USA, og østover via Grønland og Island til Svalbard, Nordvest-Europa øst til Kolahalvøya og Kvitsjøen, og sør til Biscayabukta. Svartbaken mangler som hekkefugl i Middelhavet, men er enkelte ganger påvist hekkende i Khnifiss i Marokko.

Svartbakene er over hele utbredelsesområdet partielle trekkfugler. Deler av bestanden trekker etter endt hekkesesong, mens andre overvintrer lokalt. Langs norskekysten viser ringmerking at de fleste individene trekker bort for korte eller lengre perioder, og mange oppsøker fiskehavner og fiskebåter.

Trolig er mange også ute på de åpne hav utenom hekkeperioden, og vanlige vinterområder er Norskehavet, Skagerrak og Nordsjøen sør til Den engelske kanal, og enkelte trekker inn i Biscayabukta. Noen få fugler trekker helt til Den iberiske halvøy. På en annen side får norskekysten også besøk av svartbaker fra andre hekkeområder, og arten sees regelmessig langs hele kysten året rundt.

Bestandutvikling og jakt

Verden over finnes det trolig rundt 170 000 – 180 000 par av svartbak. Siste bestandsanslag for Norge var 42 000 par (NINA rapport 1151). Det vil si at Norge har omtrent 24 prosent av den totale globale bestanden, og arten er dermed en såkalt nasjonal ansvarsart.

Samtidig ser vi at svartbakbestanden faller kraftig i de områdene vi har gode tellinger. Som en konsekvens av dette ble arten tatt ut av listen over jaktbare arter i jakttidsbestemmelsene som gjelder fra 2017–2022.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg