Sildemåke. Av . Begrenset gjenbruk

sildemåke

Sildemåke (Larus fuscus)

Sildemåke

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Sildemåke er en fugleart i måkefamilien. Voksne fugler har svart til mørk grå overside, hvit underside, gult nebb med en rød flekk på undernebbet, og som regel gule bein. De gule beina har i enkelte områder gitt sildemåka lokalnavnet gulføtting. Sildemåka kan minne om svartbaken som også har mørk overside som voksen, men den har grårosa bein.

Faktaboks

Også kjent som
lokalnavn emår, emåre, gulfoting latin: Larus fuscus engelsk: lesser black-backed gull

Sildemåka er en forholdsvis vanlig art som hekker over hele landet, men utbredelsen er flekkvis i Nord-Norge. Sildemåkene er trekkfugler som ankommer Norge fra og med mars, og de fleste flyr sørover i august.

Utseendet til sildemåka er svært variabelt i de ulike delene av utbredelsesområdet. Arten deles globalt inn i fem ulike underarter, hvorav tre hekker i Norge.

Beskrivelse

Sildemåka kan forveksles med den større svartbaken, men er en god del mindre. En tommelfingerregel når vi skal vurdere størrelsen til en måke i felt, er at sildemåka er mindre enn gråmåka, mens svartbaken er større. Ser man vingespissen godt har alltid svartbaken mye hvitt i vingetuppen, mens sildemåka har som regel bare hvitt på den ytterste eller de to ytterste håndsvingfjærene.

Oversiden til voksne fugler er mørk grå til svart, og hvor mørk ryggen er vil være det viktigste kjennetegnet for å skille de ulike underartene fra hverandre. Voksne fugler av alle underartene har gult nebb med rød flekk på undernebbet, rød øyering og gule bein.

Sildemåker som hekker i Norge veier mellom 0,5 og 1 kilogram, mens svartbakene er omtrent dobbelt så tunge; 1,1–2,2 kilogram.

Ungfugler kan være mer utfordrende å skille fra de andre artene, men i sin første fjærdrakt har unge sildemåker alltid jevnt mørke håndsvingfjær, mens unge gråmåker og unge svartbaker har lysere håndsvingfjær innerst (nærmest kroppen).

Sildemåkene bruker 2–4 år på å utvikle voksen drakt, og de ulike underartene bruker forskjellig tid på denne utviklingen. Også perioden av året hvor voksne fugler skifter fjær (myter) skiller seg mellom ulike underarter. Dette har vært en del av begrunnelsen for å dele arten sildemåke inn i underarter, sammen med forskjeller i økologi, trekkmønster og utbredelse.

Forplantning

Sildemåka legger som regel 2–3 egg i mai–juni, som ruges i omtrent 24–26 dager. Ungene er flygedyktige etter cirka 40 dager. Sildemåkene hekker som regel i kolonier i skjærgården, gjerne sammen med gråmåker og svartbak, men i blandingskolonier foretrekker de ofte å legge reirene i lavereliggende og myrlendte områder. Hekking urbant på bygninger og lignende er forholdsvis vanlig, men er kun kjent i byer og tettsteder fra svenskegrensen til og med Bergen.

Næring

Sildemåkas næring er over mesteparten av utbredelsesområdet primært pelagisk stimfisk, hos oss hovedsakelig sil, sei og sild, men som den generalisten den er kan dietten lokalt variere mye. Arten er vanlig i jordbrukslandskap der meitemark og insekter er viktige næringsemner, og søker også føde blant folk, i byer, parker, i havner, på avfallsplasser og lignende. Enkelte individer spesialiserer seg som predatorergnagere og andre fugler, og kan være effektive jegere på alt fra markmus, vånd, småfuglunger, andunger og til og med toppdykkerunger i riktig størrelse. I perioder er også svermende insekter viktige næringsemner. På vinteren spiser sildemåkene i mange områder stimfisk som ansjos, brisling og sardin, men søker også til avfallsplasser samt jordbruksområder, som for eksempel spanske rismarker.

Utbredelse og vandringer

Sildemåkas globale hekkeutbredelse er på Grønland, Island, øst til nordlige deler av Europa øst til Tajmyrhalvøya, øst til Hviterussland og Polen, og sørover til Spania og Portugal. I Norge er hekkeplasser til sildemåka kun kjent fra to områder i Finnmark; Porsangerfjorden og øya Loppa. I Troms finner vi arten hekkende på over ti lokaliteter som alle er på ytre kyst, og sørover fra Nordland fylke er arten forholdsvis jevnt utbredt. Størst antall par finner vi i Vest-Agder hvor sildemåka er den mest tallrike måkearten med sine omtrent 6000 par (2019).

Fuglene trekker sørover etter hekkesesongen, typisk fra august til oktober, og vinterutbredelsen strekker seg fra De britiske øyer og Nederland sørover til Guinea. Den nordlige sildemåkens trekkbevegelser er best studert i Finland ved hjelp av ringmerking, og de finske sildemåkene har som regel en sørøstlig trekkrute. Også en del av de nordnorske fuglene gjør dette, og overvintrer i Midtøsten, på Den arabiske halvøy og i Øst-Afrika sør til Victoriasjøen. Sildemåker som hekker i Sør-Norge er sjeldent funnet i det østlige Middelhavet. Videre har vi kun en håndfull tilfeller av at sildemåker tilbringer en hel vinter i Norge, men enkeltindivider på vandring sees en sjelden gang også på vinterstid.

Underarter

Sildemåka er en måkeart som er svært variabel i utseende i de ulike delene av utbredelsesområdet. Arten deles globalt inn i fem ulike underarter, hvorav tre hekker i Norge. I hovedsak grupperes sildemåkene i ulike underarter på bakgrunn av ryggfargens gråtone hos voksne fugler.

Underarten nordlig sildemåke, Larus fuscus fuscus, er den mørkeste. Den er også regnet som den med minst kroppsstørrelse og lengst vinger. Hekkeutbredelsen til nordlige sildemåker i Norge er fra Nordmøre til Porsangerfjorden, østover til Kvitsjøen, og sørover gjennom Finland og Nord-Sverige til Gotland. I enkelte taksonomiske studier har underarten fått egen artsstatus, og eget artsnavn på engelsk «Baltic Gull». Nordlige sildemåker var opprinnelig beskrevet å ha en østlig trekkrute til overvintringsområdene på Den arabiske halvøy og i Øst-Afrika til Sør-Afrika, men nyere studier har vist at disse fuglene også trekker gjennom Vest-Europa, og at vinterutbredelsen også inkluderer Den iberiske halvøy, samt vestlige deler av Afrika fra Tunisia og sør til Guinea.

De to andre underartene som hekker i Norge er Larus fuscus intermedius og Larus fuscus graellsii, hvorav den siste er lysest på ryggen. Hvordan voksne individer fra de to underartene skal skilles fra hverandre er omdiskutert og vanskelig å avgjøre uten å holde fuglen i hånden. Videre er det i dag allment akseptert at ungfugler fra de tre underartene som hekker i Norge, ikke lar seg identifisere som underarter. Hekkeutbredelsen til L. f. intermedius er opprinnelig fra svenskegrensen til Nordmøre, men nyere studier har påvist at lyse sildemåker, som enten kan henføres til L. f. intermedius eller L. f. graellsii, også hekker i de fleste koloniene i Nord-Norge. Unntaket er koloniene sør i Nordland, hvor nordlige sildemåker fremdeles dominerer.

Underarten L. f. graellsii var opprinnelig beskrevet å hekke på De britiske øyer samt på Island, men nyere studier samt ringmerking har påvist stor grad av utveksling med fugler klekt som unger i britiske kolonier og til kolonier i kontinentaleuropeiske land som Nederland og Tyskland. Vi har også eksempler på at sildemåker som er ringmerket som unger i England og Frankrike er påvist hekkende i Vest-Agder. Hvor de lyse fuglene som hekker i Nord-Norge har sin opprinnelse er i dag ukjent.

Øst for Kvitsjøen hekker underarten Larus fuscus heuglini (norsk navn samojedmåke, engelsk navn Heuglins Gull), og denne underarten likner den mørkegrå underarten L. f. graellsii. Det er mulig at noen av de lyse fuglene som hekker i nordnorske kolonier har østlig opprinnelse. Den femte og siste underarten Larus fuscus barabensis (norsk navn kasakhmåke, engelsk Steppe Gull) er ikke rapportert i Norge.

Bestandsutvikling

Norges eldste kjente sildemåke ble ringmerket som unge på øya Rauna utenfor Lista 24. juni i 1985, og avlest samme sted 16. juni i 2018, 32 år, 11 måneder og 24 dager etter merking. Verdens eldste kjente sildemåke ble forøvrig 34 år og 10 måneder gammel.
Norges eldste kjente sildemåke
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Det nyeste nasjonale bestandsestimatet er fra 2015, og er for underarten nordlig sildemåke 2000 par. Denne underarten er rapportert til å være i sterk tilbakegang også i Sverige og Finland. I Norge vet vi at mange av koloniene av nordlig sildemåke tidligere var mye større enn de er i dag, og trolig er tilbakegangen over 90 prosent. Tilbakegangen har trolig skjedd i flere omganger. Allerede på 1920-tallet ble enkeltkolonier rapportert forsvunnet, og fra 1960-tallet var bestanden av nordlig sildemåke også mange ganger større enn det vi finner i dag. Årsakene til tilbakegangen er ukjent.

Det nyeste bestandsanslaget av underarten L. f. intermedius er omtrent 28 000 par. I for eksempel Vest-Agder har bestanden falt fra omtrent 16 000 par rundt 1990 til under 6000 par i 2019. Det er trolig at bestanden av sildemåke har gått ned i de fleste andre fylker hvor arten hekker, men på lokalt nivå ser vi at arten enkelte steder øker. Blant annet har dette sammenheng med at sildemåkene i større grad enn før hekker urbant på bygninger og lignende, noe som også gir økt usikkerhet rundt bestandsstørrelsen da de i slike miljøer er vanskeligere å registrere.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Baggott, Carl David; Helberg, Morten & Muusse, Martine (2018). Breeding ‘Baltic Gulls’ from the Horsvær archipelago in Norway and the occurrence of such birds in Britain. British Birds 111: 499–511.
  • Bustnes, Jan Ove; Barret, Robert T. & Helberg, Morten (2010). Northern Lesser Black-backed Gulls: What do They Eat? Waterbirds 33(4): 534–540.
  • Helberg, Morten; Systad, Geir Helge; Birkeland, Ingve, Lorentzen, Nils Helge & Bustnes, Jan Ove (2009). Migration patterns of adult and juvenile Lesser Black-backed Gulls Larus fuscus from Northern Norway. Ardea 97(3): 281–286.
  • Shimmings, Paul & Øien, Ingar Jostein (2015). Bestandsestimater for norske hekkefugler. NOF-rapport 2015–2. 268 s.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg