Maud-ekspedisjonen

Maud innefrosset i isen
Måneskinnsbilde av Maud i isen

Artikkelstart

Maud-ekspedisjonen var Roald Amundsens ekspedisjon gjennom Nordøstpassasjen i årene 1918–1925. De viktigste resultatene var de vitenskapelige dataene som ble innsamlet av oseanografen Harald Ulrik Sverdrup.

Faktaboks

Uttale
må:d-

Løftet til Nansen

Da Amundsen i 1907 fikk Fridtjof Nansens aksept for lån av Fram var meningen at han skulle gjennomføre en ny drift over Polhavet og innsamle flere data for Nansens oseanografiske forskning. Denne gangen skulle driften forhåpentlig gå over Nordpolen. Da Nordpolen syntes i 1909 å ha blitt nådd av amerikanerne Robert Peary og Frederick Cook endret Amundsen planen og dro til Sydpolen i stedet. Han kunne imidlertid ikke dra fra løftet til Nansen og måtte derfor planlegge for nordpolsekspedisjonen etter returen fra Antarktis.

Under første verdenskrig (1914–1918) hadde Amundsen tjent gode penger på aksjer og disse ble satt inn i byggingen av et spesialtilpasset polarforskningsskip, Norges andre etter Fram. Skuta fikk navnet Maud etter Norges dronning, Maud.

Mannskapet

Nansen hadde hatt problemer med å få forskere til å bli med på Fram-ekspedisjonen. Amundsen var heldig og fikk den nylig utdannede dr.philos. i oseanografi, Harald Ulrik Sverdrup, til å være hovedforsker om bord. Dette ble starten på en lang og merittert internasjonal karriere for Sverdrup. Både Oscar Wisting og Helmer Hanssen fra sydpolekspedisjonen ble med som mannskap, samt Martin Rønne som blant annet hadde sydd sydpolteltet om bord på Fram på vei sydover, og Knut Sundbeck som hadde stelt Frams motor. Peter Tessem fra Tromsø, Paul Knutsen som hadde deltatt på Otto Sverdrups ekspedisjon i Eclipse til Nordøstpassasjen i 1914–1915, og Emmanuel Tønnesen, utdannet styrmann fra Sør-Norge, utgjorde resten av mannskapet sammen med Amundsen.

Ekspedisjonen

Første vinter

Med Nordpolen tilsynelatende allerede nådd og derved tapt som vesentlig mål for Amundsen, var Maud-ekspedisjonen ikke den som hang høyest for ham. Maud dro fra Kristiania (Oslo fra 1925) i juni 1918. I Khabarovo traff Amundsen den 21 år gamle telegrafisten Gennadij Olonkin, som hadde norsk mor og russisk far. Han spurte om å få være med nordmennene videre og ble tatt om bord som den tiende mann. I motsetning til Fram-ekspedisjonen, som hadde seilt gjennom Passasjen på én sommer, ble Maud stoppet av isen like forbi Kapp Tsjeljuskin (Eurasias nordligste fastlandspunkt) tidlig i september.

Sverdrup satte i gang med meteorologiske og jordmagnetiske observasjoner og det ble foretatt sledeturer for å undersøke området. Dessverre ble Amundsen utsatt for flere alvorlige uhell som svekket ham for resten av ekspedisjonen. Han falt gjennom isen og ble reddet av Hanssen, han falt på isen og skadet skulderen og brakk overarmen, han ble overfalt av en isbjørn og fikk mindre skader, og han ble kullosforgiftet i det magnetiske observatoriet. Gjennom resten av ekspedisjonen holdt han seg stort sett på Maud, hvor han også viste seg å være en habil kokk.

To forlater ekspedisjonen

Landskap langs Taimyrkysten der Tessem og Knutsen skulle gå til Dickson. Tatt fra helikopter sommer 1990
Landskap
Graven til liket som er antatt å være Tessems. I nåværende Dickson by ved skråningen der skjelettet ble funnet i 1922
Grav

Maud ble liggende fast i isen i ett år før hun endelig slapp ut 12. september 1919. To av mannskapet, Tessem og Knutsen, ønsket å forlate ekspedisjonen; Tessem angivelig på grunn av hodepine og søvnløshet, og Knutsen som grep anledningen til å være med som turkamerat. De to skulle gå langs kysten med hundeslede tilbake til den russiske telegrafstasjonen på Dicksonøya og ta med seg post og de foreløpige vitenskapelige observasjonene. Strekningen er relativt flat og med mange kryssende elveleier og skulle ikke ha vært spesielt vanskelig når landet og vannet var frosset. Men de to kom aldri frem. Da Amundsen sommeren 1920 fikk høre at de var forsvunnet, ble det etter hvert satt i gang flere leteekspedisjoner, både russiske og norske, og diverse funn ble gjort over noen år som har gitt grobunn for tolkninger helt frem til nåtid. Det synes mest sannsynlig at én av mennene, antagelig Knutsen, omkom først ved et uhell. Den andre fortsatte helt til han så lysene på Dicksonøya, men han skled på vei nedover skråningen til sjøisen og slo seg bevisstløs og så frøs i hjel. Skjelettet ble funnet i 1922 og ble begravd på stedet. En flott minnestein ble reist over graven og den står godt fremdeles.

Den andre vinteren

Sommeren 1919 fikk Maud seile i bare 11 dager før isen igjen satte stoppe for ferden, nå ved Ajonøya. Denne gangen var de ikke alene, men var i nærheten av en tsjuktsjerboplass. I tillegg til de vitenskapelige målingene og observasjonene Sverdrup hadde ansvar for kastet han seg også inn i studie av de lokale innfødte. Han brukte syv måneder sammen med tsjuktsjerne og det resulterende etnografiske arbeidet var en viktig nedtegning av tsjuktsjernes tradisjonelle kultur.

I mens sendte Amundsen Hanssen, Olonkin og Tønnesen med hundeslede til Nisjne-Kolymsk for å melde fra til myndighetene om at ekspedisjonen lå ved Ajonøya og hadde kontakt med de innfødte. Tilstandene i Russland var usikre under den pågående revolusjonen og Amundsen ønsket ikke å få politiske problemer. Reisen tok tre uker. Etterpå ble Hanssen sendt av gårde 1. desember sammen med Wisting, Tønnesen og en tsjuktsjer-guide til telegrafstasjonen i Nome, Alaska. Der skulle de levere post og et 700 ord langt telegram til avisene. Sledeturen var på 1500 kilometer og var beregnet å ta fem måneder. Hanssen og Wisting var tilbake på Maud 15. juni 1920. Tønnesen ville ikke være med tilbake og skulle finne sin egen vei hjem til Norge. De hadde ikke kunnet nå over til Alaska, men telegrammene var blitt sendt fra Anadyr på russisk side av Beringstredet.

Det hadde vært rolig på Maud imens. Høydepunktet hadde vært en liten bjørnunge som Amundsen tok til kjæledyr og kalte Marie. Det varte imidlertid i bare en måned, da bjørnen vokste til og ble for farlig å leke med. Hun måtte avlives og skinnet ble etter hvert tatt med til Norge og stoppet ut til utstilling hjemme hos Amundsen.

Til Nome, Alaska

Maud kom seg løs av isen 8. juli og var gjennom Nordøstpassasjen en uke senere. Dette var den tredje gjennomseilingen av Passasjen etter finsk-svenske Adolf Erik Nordenskiöld og russiske Boris Andrejevitsj Vilkitskij. Samtidig ble Amundsen og Helmer Hanssen de første til å gjennomseile både Nordøst- og Nordvestpassasjen, den siste under Gjøa-ekspedisjonen i 1903–1906. Før slutten av juli var Maud-ekspedisjonen i Nome.

Flere forlater ekspedisjonen

I Nome ble det utført noen forbedringer og komplettering av utstyr før Maud skulle ut igjen. Samtidig ville tre menn til av mannskapet forlate ekspedisjonen og returnere til Norge. Det var Hanssen, Rønne og Sundbeck, alle fra Sydpolekspedisjonen. Det var et hardt slag for Amundsen som likte det svært dårlig, og de tre måtte selv tjene opp pengene til hjemreisen, blant annet ved å arbeide med det kunne og selge noen av klærne sine. Det var nå bare Sverdrup og Wisting igjen sammen med Amundsen, samt Olonkin som hadde kommet til underveis. Sverdrup ønsket enda mer tid og anledning til innsamling av vitenskapelige data, og Wisting og Olonkin forble trofaste mot Amundsen, men det trengtes flere. Den innfødte kvinnen Mary ble hyrt som kokke.

Den tredje vinteren

H.U. Sverdrup med rimregistrator på Maud
Tsjuktsjerbarn på Mauds vintertak. Håndkolorert glassdias

Meningen var nå å seile nordover gjennom Beringstredet og inn i isen for å starte på driften vestover. Dessverre var isforholdene igjen vanskelige og Maud ble fanget i isen igjen allerede ved 76° N. Både hovedpropellen og reserven ble skadet. Isdriften førte dem mot sibirkysten og det ble til slutt en ny vinterleie ved Kapp Serdze Kamen, nordøst på Tsjuktsjer-halvøya. Dette skulle bli Amundsens siste overvintring ute i polarområdene.

De var ikke helt alene denne vinteren heller. Først og fremst var det en tsjuktsjerbosetting i nærheten igjen, men dette var også et område hvor handelsmenn og jegere stadig passerte både østfra og vestfra. Vinteren var tung for alle om bord, bortsett fra Sverdrup som fremdeles hadde vitenskapen som målrettet tidsfordriv. Etter nyttår 1921 kom én av tsjuktsjerne, Kakot, til Amundsen og ba om å få jobb. Det ble som altmuligmann. Litt senere kom han om bord med sin fireårige morløse datter og ba om at også hun kunne få bli hos nordmennene. Amundsen kalte henne for Kakonita og en passende kamerat ble funnet for henne i Camilla, den niårige datteren til en australsk handelsmann i området, Charles Carpendale, som var bosatt på Østkapp (nå Dezjnjov). Wisting foretok en 17-timers sledetur hver vei for å hente Camilla, som Amundsen kalte henne. Det var hans hensikt å ta pikene med hjem til Norge for å gi dem en utdannelse der og derved en bedre start i livet enn de ville få hjemme i Tsjukotka. Tidlig på våren dro Wisting igjen ut på en sledetur, denne gangen sammen med Sverdrup for en ti uker og 2000 kilometer lang sledeekspedisjon rundt Tsjuktsjer-halvøya.

Amundsen hadde nå fått nok av stillstanden med hensyn til ekspedisjonens egentlige mål, og hadde begynte å fundere på fly som fremtidens fartøy for utforskning av det nordligste området. Maud måtte uansett komme seg til Seattle for reparasjon av propellen og Amundsen ville dit i forveien for å ordne med ekspedisjonens fortsettelse. I mai kjørte Wisting, Amundsen og begge pikene med hundeslede til Carpendale på Østkapp, hvor de fikk reise med en hvalbåt over Beringstredet til Nome og så tok seg derfra til Seattle. Wisting var nå ansvarlig for Maud og den skipbårne ekspedisjonen videre. Han fikk hyret fem tsjuktsjere til for å hjelpe Kakot og de tre andre mennene føre Maud til Seattle.

Den fjerde vinteren i Seattle

Maud kom seg ut av isen i slutten og juni og ankom Seattle 31. august, delvis ved egen hjelp, delvis ved å bli slept av et amerikansk oppsynsskip. Amundsen og pikene reiste til Norge, mens Sverdrup benyttet vinteren til et studieopphold ved Carnegie Institution of Washington. Camilla og Kakonita bodde i Amundsens hjem på Svartskog i to år og gikk på skole der før de ble sendt tilbake til Carpendale-familien. Familien flyttet senere til Seattle.

Ekspedisjonen deler seg

Curtiss-flyet, kalt "Kristine", på isen ved Maud

Amundsen var tilbake i Seattle i mai 1922 sammen med erstatninger for de hjemreiste av mannskapet. Det var nemlig fremdeles planen å få den reparerte Maud opp i isen igjen. De nye var den svenske meteorologen Finn Malmgren, maskinisten Søren Syvertsen (som dessverre døde i juli 1923 av det som Wisting mente var hjernebetennelse, legemet hans ble senket i havet), altmuligmann Karl Hansen og det nye innslaget av flyvere, Oscar Omdahl og Odd Dahl. Sverdrup var fremdeles med som vitenskapelig leder og Kakot som mannskap. Wisting var kaptein. Amundsens plan nå var nemlig å fly over Polhavet, ikke fra Maud som han for så vidt var ferdig med for egen del, men fra Alaska til Svalbard. Maud skulle få med seg et lite amerikansk Curtiss-fly til observasjonsbruk med Odd Dahl som flyver. Amundsen og Omdahl skulle til Alaska med et Junkers-fly.

Maud dro fra Seattle i juni 1922 og kom seg inn i isen igjen i slutten av juli under Wistings ledelse. Igjen gikk det dårlig med hensyn til drift over Polhavet og kanskje Nordpolen. De kom seg i nærheten av de Nysibirøyene, men ikke i strømmen som skulle føre dem vestover. I mai 1923 foretok Dahl to flyvninger fra Maud med Curtiss-flyet og med Wisting som observatør. Dessverre totalhavarerte flyet under den andre landingen, men det hadde uansett vist at det var mulig å bruke fly fra isen og ut fra et fartøy. I så måte var de korte flyvingene helt banebrytende. Det kom så beskjed fra Amundsen om å avslutte ekspedisjonen og komme seg tilbake til Beringstredet så godt de kunne. De var ute av isen i Stredet i august 1925 etter enda tre år i isen. For Wisting, Sverdrup og Olonkin hadde det blitt til sammen syv år med Maud.

Det gikk ikke stort bedre med Amundsen. Sammen med Omdal og Junkers-flyet fikk han transport til Wainwright, helt nordvest i Alaska. Det ble ingen flyving før vinteren satte inn, men et lite hus ble bygget hvor Omdahl overvintret og passet flyet mens Amundsen dro sørover med hundeslede til Nome. I mai 1923 foretok Dahl en prøveflyging, men landingen var hard og hele understellet røk. Det var ingen mulighet for reparasjoner der de var og også denne flyplanen måtte oppgis.

Resultatene

Maud-ekspedisjonen kan synes å stå som Amundsens mest mislykkede. Han fikk aldri oppfylt ønsket fra Nansen, og Nansen selv ble svært skuffet da han fikk nyheten om at ekspedisjonen var avsluttet uten en gang å ha kommet inn i øst-vest strømmen. Derved gikk den muligheten for innsamling av nye oseanografiske data fra det nordlige Polhavet i vasken. På den annen side hadde Maud vært vellykket som polarforskningsskip, flyvingen fra skipet i isen hadde vist seg mulig og var et banebrytende steg inn i den neste fasen av utforskning av polarområdene. Men mest av alt var det den dedikerte innsatsen til oseanografen Harald Ulrik Sverdrup med de omfattende geofysiske målingene og observasjonene som står som ekspedisjonens viktigste resultat. Hans studie av tsjuktsjerne var også et vesentlig arbeid.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

  • Amundsen, Roald: Nordostpassagen, 1907
  • Jan H. Landro: Odd Dahl. Trollmann og rundbrenner, 1981
  • Sverdrup, H.U.: Tre aar i isen med “Maud”. Med et tillæg om en slædereise rundt Tsjuktsjerhalvøen, 1926
  • Wisting, Alexander: Roald Amundsen. Det største eventyret, 2011, isbn 978-82-489-1111-1
  • Wisting, Oscar: 16 år med Roald Amundsen, 1930

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg