Gråmåker av . Begrenset gjenbruk

gråmåke

Av /NTNU.
Lisens: CC BY 2.0
Gråmåke
Lisens: CC BY SA 3.0
Gråmåke
Lisens: CC BY SA 3.0

Gråmåke er en fugleart i måkefamilien. Gråmåkene er en av de store måkeartene, og er en vanlig fugl langs kysten og lokalt i innlandet over hele landet. Voksne gråmåker har sølvgrå rygg, svarte vingespisser, grårosa bein og gult nebb med rød flekk på undernebbet. Gråmåkene er partielle trekkfugler, det vil si at deler av bestanden trekker bort etter hekkeperioden, og andre ikke, og dermed oppholder seg i samme område hele året.

Faktaboks

også kjent som:

gråmåse

latin Larus argentatus

engelsk European herring gull

Beskrivelse

Gråmåka er en art med enorm variasjon i utseende, og spesielt gjelder dette yngre fugler. Gråmåkene bruker nemlig tre til fem år på å utvikle voksen drakt, og både variasjon i tiden individene bruker på å utvikle seg og variasjon i størrelse, mønster i fjærdrakt og farge er trolig større enn hos noen annen fugl i Norge.

I tillegg er det en forholdsvis stor geografisk variasjon både i størrelse og utseende. Fuglene som hekker i Finnmark er i gjennomsnitt 150 gram tyngre, har 6 mm lengre hode og nebb, og 11 mm lengre vingemål enn sine artsfeller som hekker i Vest-Agder og rundt Oslofjorden. Fuglene som hekker i Finnmark har også noe mørkere gråtone på ryggen og noe mindre svart i vingespissen i gjennomsnitt, men det er stor overlapp slik at enkeltindivider ofte ikke kan knyttes til hekkeområde på utseende alene.

Voksne gråmåker kjennetegnes på sin sølvgrå ryggfarge, gule øyering og gult nebb med rød flekk på undernebbet. I tillegg har de som regel svart på de fem ytterste håndsvingfjærene, og hvit tupp på den ytterste. Det svarte rekker som regel ikke inn til hånddekkfjærene, og det er sjeldent med bredt svart bånd på den sjette ytterste håndsvingfjæren, slik vi som regel finner hos voksne gulbeinmåker.

Gulbeinmåker har i tillegg til mørk tupp på den ytterste håndsvingfjæren og generelt mere svart i vingen som regel også rød øyering og knallgule bein. Ordentlig knallgule bein er svært sjeldent hos gråmåker, men enkelte anlegger blekgule eller strågule bein, spesielt før hekkeperioden, typisk i mars og april.

Unge gråmåker

Unge gråmåker kan skilles fra unge sildemåker ved at de er kraftigere bygd, med proporsjonalt kortere vinger og kraftigere nebb, og unge gråmåker har som regel et lyst og vatrete vindu på de innerste tre til fem håndsvingfjærene. Unntaksvis finnes det unge gråmåker med jevnfargete indre håndsvingfjær, men de er alltid lysere i tonen innerst.

I sin andre sommer, altså som ett år gamle fugler, skifter gråmåkene fjærdrakt til sin andre vinterdrakt. Da myter de nye håndsvingfjær som er rundere i tuppene, og disse er som første generasjon håndsvingfjær brune i grunntonen også på tuppen av vingen. Først i sin andre sommer anlegger gråmåkene sin tredje vinterdrakt, og får ytre håndsvingfjær som er lysesvarte i grunntonen. Innerst, altså nærmest kroppen til fuglen, er disse tredje generasjon håndsvingfjær sølvgrå, og ikke brune som vi ser hos andre vinters fugler. Også resten av fuglen får mere voksenpreg i sin tredje vinter, ofte gult nebb og alltid grå rygg.

I sin fjerde og femte vinterdrakt forsvinner restene av ungfugldrakten gradvis, og ytre håndvingfjær blir kullsvarte. Som hos voksne fugler får de yngre gråmåkene markerte brede mørke streker i hodet i vinterdrakt, som ofte også går ned over nakke og hals. Vinterdrakten anlegges allerede i august av, og voksne gråmåker får lyst hode fra januar og utover.

Forplantning

Gråmåkene legger ett til tre egg, som regel to eller tre, som ruges av begge kjønn i omtrent 26 dager. Reiret bygges av urter, gress og mose. Gråmåkene kan hekke solitært, men som regel i kolonier, som kan være fra noen få par til flere tusen par.

Egglegging i Norge foregår normalt fra rundt 20. april og ut mai, og ser ut til å være i noenlunde samme tidsperiode langs hele Norskekysten. Ungene er flygedyktige etter omtrent 40 dager. Gråmåkene hekker stort sett på øyer i saltvann, men finnes også hekkende i ferskvann, samt på urbant på bygninger og lignende.

Generelt har hekking av gråmåke trolig blitt et mer tallrikt fenomen i urbane områder i nyere tid, men det har også foregått svært lenge, og er kjent langs hele Norskekysten. I en by som Oslo er gråmåkene den minst vanlige av de tre måkeartene som hekker urbant, etter fiskemåke og sildemåke.

Næring

Gråmåkene spiser primært fisk den fanger i vannoverflaten, og ser ut til å få flest unger de årene det er god tilgang på pelagisk stimfisk i rett størrelse. Samtidig er gråmåkene kanskje den mest generalistiske fuglen i matveien vi har, og spiser et stort spekter av næringsemner. Foruten fisk tar fuglene skalldyr og andre marine dyr, meitemark og insekter, en del mindre pattedyr og amfibier, vegetabilsk føde samt oppsøker avfallsplasser og liknende.

Gråmåkene oppsøker gjerne fiskebåter og tigger fiskerester, og kan bli svært tamme. De også være i eplehager og ta nedfallsfrukt. Næringssøk i strandsonen er svært vanlig, og småfisk, krabber, kråkeboller, snegler, skjell og børstemark er ofte beskrevet i litteraturen. Variasjonen i næringsemner hos gråmåka er med andre ord enorm.

Utbredelse og vandringer

Vår gråmåke er en del av at sirkumpolart kompleks av arter som likner til dels svært på vår europeiske gråmåke. Hos alle er den individuelle variasjonen så stor at det er ikke alle individer som lar seg identifisere til art. De artene som ligner mest vår gråmåke er amerikagråmåke og sibirmåke, men også kaspimåke og gulbeinmåke er svært like, spesielt i yngre aldersklasser.

Det er mulig at oppdelingen i arter vil endre seg i nær fremtid, men inntil videre er vår europeiske gråmåke utbredt fra Island i vest til vestre deler av Russland i øst, og sørover til den franske kysten av Biscayabukta. I Norge hekker gråmåka langs hele kysten og enkelte steder i innlandet.

Gråmåka er over hele utbredelsesområdet partiell trekkfugl, og andelen av bestanden som trekker bort etter hekkesesongen stiger med økende breddegrad. Fuglene som hekker i Nord-Norge trekker stort sett til landene rundt Nordsjøen sør til den engelske kanal, og noen få er funnet i Finland og Polen. Gråmåken som hekker i Sør-Norge overvintrer stort sett også ved Skagerak og Nordsjøen.

Bestandsutvikling

I europeisk målestokk er bestanden av gråmåke i kraftig nedgang, og dette gjelder også for de fleste områder i Norge hvor vi vi har gode tellinger. I 2006 ble gråmåkebestanden i Norge estimert til 233 000 par, og siste bestandsanslag fra 2015 er på 72 000 par. For eksempel er gråmåkebestanden i indre Oslofjord halvert siden 2001. Årsakene til tilbakegangen er ikke kjent.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg