Den Norske Nordhavs-Expedition 1876–78

På midten av 1800-tallet var havforskning i vinden sammen med effekten av Charles Darwins On the Origin of Species i 1859. Det ble fundert på om organismer som kunne påvise tidlige utviklingstrinn kanskje var å finne i havet. For Henrik Mohn og Georg Ossian Sars virket det relativt varmere havet utenfor Norges kyst som et opplagt forskningsfelt for å forstå tidligere prosesser både innenfor det geofysiske og biologiske feltet.

Den omfattende britiske Challenger Expedition av 1872–1876 hadde allerede vist veien i forbindelse med utviklingen av havforskning, og en norsk ekspedisjon til andre områder ville kunne supplere det som allerede var gjort. Det ble bestemt at en norsk ekspedisjon kunne ta for seg havområdet nord for en linje Stad-Færøyene-Island, øst for en linje Island-Jan Mayen-Spitsbergen, og vest for en linje Vardø-Bjørnøya-Spitsbergen.

I tillegg til det vitenskapelige ble det også fremført at de praktiske og økonomiske sidene av utforskningen ville bidra til en bedre forståelse av værforhold og havstrømmer samt av fiskens vandringer.

Det vitenskapelige programmet var omfattende og skulle foregå over 2–3 somre med utgangspunkt i et leid dampskip fra Bergen, Vøringen. I tillegg til Mohn og Sars var bestyrer ved Bergens Museum, Daniel C. Danielssen (1815–1894) en del av ledelsen. Den første sommeren ble brukt til et uttestingstokt utenfor Vestlandet, over til Færøyene, til Island og tilbake til Norge.

Den andre sommeren startet ved Lofoten og Røst, og dro så over til farvannet mellom Jan Mayen og Grønland for å kartlegge den varme og den kalde havstrømmen der. Jan Mayen ble målt opp og undersøkelser gjort på land før ekspedisjonen returnerte til Norge.

Sommeren 1878 dro de igjen ut i det de nå kalte Det norske hav (Norskehavet/Norwegian Sea), som var en noe for utlendinger provoserende «kupping» av det store havområdet. Om bord denne gangen var Sars, kjemikeren David Hercules Tornøe (1856–1907, som har fått både Tornøebekken, -dalen, -fossen og -vatnet oppkalt etter seg på Jan Mayen), kjemikeren Ludvig Schmelck (Schmelckdalen på Jan Mayen), Mohn (Mohnberget), Danielssen (Danielssenkrateret), Herman Friele (Frielebreen), Sars (Sarsbanken, Sarskrateret) og arkitekt og tegner Franz Wilhelm Schiertz (Schiertzegga – alle de nevnte på Jan Mayen) som laget flotte tegninger og akvareller fra reisen.

Publiseringen var statsfinansiert og tok naturlig nok en del år. Resultatene utkom på norsk og engelsk i årene 1882–1896 i et sjubinds verk, som bærer ekspedisjonens navn. Her var alle observasjonene av et mangfold av fagdisipliner gjort rede for og spesielt voluminøse var avhandlingene om de forskjellige gruppene av virvelløse dyr som ble sammenstilt av en gruppe ved Bergens Museum. De store plansjene over alle de rare artene sies å være «noen av de flotteste som er produsert i norsk vitenskaps historie» (Geir Hestmark). Ekspedisjonens resultater var et pionérverk, men ble ikke brukt i evolusjonsteorien som hadde vært utgangspunktet for ekspedisjonen. Det var for øvrig på denne tiden ved Bergens Museum at Fridtjof Nansen holdt på med sine studier av marine virvelløse dyr og startet på sin karriere innen havforskning.

• Norskehavet
• havforskning

• Hestmark, Geir, 2004: Kartleggerne, i Norsk Polarhistorie Bd II Vitenskapene, Drivenes & Jølle (red.), Gyldendahl