Sendernes antenneanlegg bestod av tre master (de ytre ble matet i motfase) med bare noen få bølgelengders mellomrom slik at hyperblene degenererte til rette streker (asymptoter) etter cirka 20 kilometer fra senderantennene. Consolan benyttet kun to antenner. Systemene kan derfor betraktes som retningsgivende radiofyr. Avstanden mellom consolantennene var cirka 2,5 kilometer.
Stasjonene sendte ut antennelober (stråler) som sveipet fram og tilbake over dekningsområdet (30 sekunder hver vei) med signaler som var morsemodulert (prikker i 30 sekunder og streker i neste 30 sekunders intervall). Sekvensene startet med en morsekode som identifiserte stasjonen – eksempelvis LEC for Stavanger Consol. Ved å telle prikkene og strekene fant man stedlinjen som var trykket i spesielle consolkart, alternativt kunne peilinger til stasjonen finnes ved hjelp av tabeller. På fartøy og fly som hadde radiopeiler kunne man peile signalet og finne retningen direkte, uten å telle prikker og streker.
Retningsnøyaktigheten på dagtid var cirka 0,6 grader, forutsatt at man var lengre enn cirka 25 nautiske mil fra stasjonen. Dette tilsvarer en feil på cirka 2000 meter, 100 nautiske mil fra stasjonen. Rekkevidden var cirka 1000–1500 kilometer over sjø.
På grunn av den lave frekvensen var systemet utsatt for atmosfæriske forstyrrelser og varierende forhold for signalutbredelsen.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.