Consol

Den midterste av de tre consolmastene på Bjørnøya. Etter nedleggelsen av Consol ble denne masten stående og benyttet til andre navigasjons- og kommunikasjonssystemer. De to andre mastene ble nedtatt.
/Consolantenne.
Consolkart over Nordjøen hvor det er trykket stedlinjer fra consolstasjonene; Stavanger (grønne linjer), Andøya og Jan Mayen. Uten spesielle kart kunne man benytte tabeller (innfelt) for å finne peilingen til stasjonene.
Consolkart
Lisens: CC BY SA 3.0

Consol var et hyperbolsk radionavigasjonssystem som sendte på langbølgebåndet (cirka 300 kHz).

Ved å lytte til radiosignalet, og telle prikker og streker, kunne navigatøren, på en helt vanlig AM-radiomottager bestemme retningen (peilingen) til stasjonen. Med signal fra to stasjoner kunne man bestemme sin posisjon (krysspeiling). Systemet ble benyttet både i luftfart og til sjøs og var mest i bruk på 1950- og 60-tallet, men var enkelte steder operativt til midten av 1990-tallet.

Historikk

Systemet ble utviklet i Tyskland tidlig i andre verdenskrig under navnet Sonne, men i England ble det like etter utviklet et tilnærmet identisk system som fikk navnet Consol. På grunn av at man kun trengte en vanlig radiomottager for å benytte systemet fikk det betydelig utbredelse både i luft- og sjøfart, og det ble etablert sendere i Norge, Russland, Irland, Frankrike og Spania. I USA ble det dessuten utviklet et svært likt system som gikk under navnet Consolan.

I Norge ble det først bygget en stasjon på Varhaug (Stavanger Consol) for å dekke Nordsjøen sammen med stasjonen Bushmills i Nord-Irland. I 1956 la en internasjonal komitè frem en plan om full dekning av consol i det nordlige Atlanterhavet, men dette ble aldri helt komplett. I Norge fornyet man anlegget omkring 1970, og det ble bygget stasjoner også på Andøya, Jan Mayen og Bjørnøya for å dekke Norskehavet og Barentshavet. Utvidelsen kom blant annet etter påtrykk fra havfiskeflåten som hadde behov for bedre navigasjonssystemer.

Etter tilgang på mer nøyaktige systemer som Decca, Loran og satellittnavigasjon, ble Consol stadig mindre benyttet. I Norge ble stasjonene på Andøya, Bjørnøya og Jan Mayen, alle nedlagt 1985. På Varhaug ved Stavanger ble stasjonen omgjort til vanlig rundtstrålende radiofyr i 1995.

Teknologi og virkemåte

Sendernes antenneanlegg bestod av tre master (de ytre ble matet i motfase) med bare noen få bølgelengders mellomrom slik at hyperblene degenererte til rette streker (asymptoter) etter cirka 20 kilometer fra senderantennene. Consolan benyttet kun to antenner. Systemenene kan derfor betraktes som retningsgivende radiofyr. Avstanden mellom consolantennene var cirka 2,5 kilometer.

Stasjonene sendte ut antennelober (stråler) som sveipet fram og tilbake over dekningsområdet (30 sekunder hver vei) med signaler som var Morse-modulert (prikker i 30 sekunder og streker i neste 30 sekunders intervall). Sekvensene startet med en Morse-kode som identifiserte stasjonen – eksempelvis LEC for Stavanger Consol. Ved å telle prikkene og strekene fant man stedlinjen som var trykket i spesielle consolkart, alternativt kunne peilinger til stasjonen finnes ved hjelp av tabeller. På fartøy og fly som hadde radiopeiler kunne man peile signalet og finne retningen direkte, uten å telle prikker og streker.

Retningsnøyaktigheten var på dagtid cirka 0,6 grader, forutsatt at man var lengre enn cirka 25 nautiske mil fra stasjonen. Dette tilsvarer en feil på cirka 2000 meter, 100 nautiske mil fra stasjonen. Rekkevidden var cirka 1000–1500 kilometer over sjø.

På grunn av den lave frekvensen var systemet utsatt for atmosfæriske forstyrrelser og varierende forhold for signalutbredelsen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Forssell, Børje (1991). Radionavigation Systems. Prentice Hall.
  • Kjerstad, Norvald (2019). Elektroniske og akustiske navigasjonssystemer. Fagbokforlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg