Det norske Forsvaret startet i 1958 bygging av en militærpost ved Olonkinbyen på Jan Mayen, i samarbeid med NATO. Først ble det bygget en LORAN-A-sender og i 1960 ble denne etterfulgt av en LORAN-C-sender. I august samme år ble det bestemt at det skulle bygges en flyplass på øya, for å sikre kontinuerlig drift av senderen.
Den første rullebanen ble lagt på øyas allerede opparbeidede vei, der 1 200 meter grusvei ble utvidet til 30 meters bredde, for å kunne ta ned fly. Den 17. september 1960 landet det første flyet. Det var et av Forsvarets Catalina-fly, som kom for å hente en mann med blindtarmbetennelse. Det var tåke og vanskelige landingsforhold, og som følge av at pilotene misforsto radiomeldingene, landet flyet på den delen av rullebanen som ennå ikke var ferdig planert. Det ble rapportert en noe ujevn landing.
Året etter, den 29. oktober 1961, landet det første sivile flyet. Det var et Douglas DC-4 fra Braathens SAFE, som ankom med noen journalister om bord.
Det nærliggende vulkanske fjellet Beerenberg fikk i 1970 et overraskende utbrudd, og en evakuering av øya ble foretatt av Forsvarets Hercules C130-fly. Etter dette har denne flytypen blitt det vanligste flyet å benytte ved all transport til øya. I tillegg har det, siden oppstarten av stasjonen i Olonkinbyen blitt sluppet post og forsyninger fra luften. Dette må skje ved lavtflygning, for å unngå at forsendelsen skal blåse på havnet. Siden 1975 er dette blitt gjort ved hjelp av Forsvarets Orion-maskiner. Tidligere var det amerikanske, forbipasserende transportfly som gjorde oppdraget.
Dagens rullebane er utvidet til 1 585 meter, men er fortsatt gruslagt. Den er ikke åpen for kommersiell trafikk. I tillegg til Forsvarets flygninger, benyttes den periodisk av ambulansefly, hvis de er på oppdrag i området.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.