halvfjerderømming

Halvfjerderømmingen er en mellomstor nordlandsbåt. Navnet har den fått fordi den har tre og et halvt rom, og altså bare mangler et halvt rom på det fjerde.
Halvfjerderømming av . CC BY SA 2.0

Halvfjerderømming er en nordnorsk tradisjonsbåt bygget for tre personer. De største kan også ha fire personer ombord. Lengden varierer mellom 6,9 og 7,7 meter.

Faktaboks

Også kjent som

kobbromsbåt,

tre og en halvromsbåt

Fordi den har tre og et halvt rom er den også kjent som tre og en halvromsbåt og som kobbromsbåt. Halvrommene varierer i størrelse mellom 14 og 22 tommer (36,5 til 57,5 cm). Ordet kobbrom viser til at denne båtstørrelsen ofte ble brukt til kobbejakt.

Som med hundromsfæringen er denne halvromsstørrelsen først kjent fra slutten av 1600-tallet og tidlig 1700-tall.

Størrelse

Halvfjerderømmingen er en av mellomstørrelsene mellom de små nordlandsbåtene (tororing, toogenhalvroms og treroring) og de store (åttringene og fembøringene). Den minste halvfjerderømmingen er litt mindre enn den største treroringen, og den største halvfjerderømmingen er like stor som en middels firroring.

Disse mellomstørrelsene – halvfjerderømming, firroring og halvfemterømming – ble av og til kalt villingsbåter. Disse båtene kunne også bli kalt omrømte båter, fordi de hadde mer eller mindre rom enn de 'formelt' hadde lengde til.

Bruk

Det er ønske om forskjellige bruksegenskaper som gjør at man differensierer størrelsene på båtene med halvrom. Halvrom forekom kun i Nord-Norge og i Trøndelag, og de oppstod i Nord-Norge først.

Halvfjerderømmingen kunne være en fin båt for tre mann både til line- og juksafiske. Dette var en kombinasjon som var mye brukt på Lofotfisket og vårtorskefisket på Finnmarka. Etter å ha satt linene på feltet om morgenen, fisket de med juksa til det var tid for å dra lina om ettermiddagen.

En stor treroring vil være en relativt romslig og stor båt, med god plass til bruk i bakskotten. En like stor halvfjerderømming vil ha litt kortere akterskott, men samtidig et lite halvrom midt i båten. Her kan de ha ballast som ikke vil ligge i veien for noen, slik ballasten vil gjøre i en treroring. Her kunne også fangsten oppbevares.

De største halvfjerderømmingene kunne ha en ekstra tollegang i framskotten. På den måten fikk de mannen som andøvde lenger fram. Da holdt båten seg lettere opp mot vinden. Samtidig fikk de en rimelig stor bakskott for linebruket, og et passelig stort halvrom for ballast og fangst. Den var derfor en ypperlig båt for line kombinert med juksa. Hvis det ble dårlig vær, og det ble snakk om å «ro seg opp» (ro til land) i motvind, var det en stor fordel å være fire mann på en slik båt. Tre mann kunne være i minste laget i dårlig vær.

En halvfjerderømming var også en god båtstørrelse for fiske med sildegarn.

Konstruksjon

Halvfjerderømmingen kan veie mellom 180 og 300 kg. De ble bygget på bord som var cirka 11/16 tomme (18 mm) tykke.

De eldste halvfjerderømmingene har fire bordganger pluss ripa. Men som følge av utviklingen i sagbruksteknologien, som ledet til det som kalles den nordnorske båtreformen, har båtene bygd etter 1860 seks bordganger (også kalt omfar) pluss ripa.

Båten har fem tofter, eller tre tofter og to beter. Den bakerste er hammeltofta, den neste er naglbeten, så er det bakromstofta, deretter mastebeten eller halvromsbeten, og fremst er det framtofta.

Hvis vi benevner båten ette rommene, er båten delt inn slik: bakerst er bakskotten, så er det etterrom eller høvedsmannsrom, bakrom, halvrom, framrom eller skottrom, og fremst er det framskotten.

Mannskap

Halvfjerderømmingen hadde vanligvis et mannskap på tre personer. Høvedsmannen satt på hammeltofta eller ettertofta og rodde når det trengtes for å ha utsikt framover. Han kunne også satte seg «i framåran» (vendt bakover) på naglbeten. Da fikk han mer kraft i roinga. Bakromsmannen satt på bakromstofta og rodde, og framromskaren satt på framtofta.

På de store halvfjerderømmingene kunne de ha en fjerdemann, han ble kallt skottromskaren, og satt på en ekstra tofte i framskotten.

Fiske

Fiske med juksa, dypsagn eller snøre foregikk ved at framromsmannen eller andøvsmannen holdt båten opp mot vinden fra framtofta. Høvedsmannen satt på ettertofta, vendt framover. Hvis han var høyrehendt, ville han ha vadbeinetbabord side.

Bakromsmannen satt på halvromstofta vendt bakover og kastet på styrbord side. Han hadde en jarstein som var litt tyngre enn høvedsmannen slik at snørene ikke så lett skulle gå i hverandre. Hvis det var vindstille kunne fraromsmannen også fiske. Han kastet på babord side med den tyngste jarsteinen.

Fiske med line foregikk ved at linstampene sto i bakskotten. Høvedsmannen sto bakerst i bakskotten vendt framover og kastet ut snøre og ongler, mens bakromsmannen satt på ettertofta vendt bakover og hev ut stein, ile og fløyt eller dubbel. Framromskaren rodde. Hvis det var passelig vind, kunne de seile ut lina.

Når de halte lina, var linrullen vanligvis satt på babord side i framkant av høvedsmannsrommet. Høvedsmannen halte mens bakromsmannen tok fisken av onglene. Framromskaren andøvde.

Rigg og seil

Riggen er som regel en råseilrigg, men etter 1900 var det en god del båter som ble rigget med sneseil eller gaffelrigg.

Råseilmasta til halvfjerderømmingen kunne variere mellom fire til og meter lengde. Den var så lang at den rakk fra krysstokken ved framstevnet og bak til tollegangen eller keipen i høvedsmannsrommet.

Masta ble støttet av et stag forover som gikk gjennom en blokk i en jernkrampe i framstevnet. To enkelvant på hver side gikk gjennom doshau eller en trekause gjort fast i et vantjern festet i ripbordet. Vant og stag knytes med vantknute.

Seilet varierte i størrelse mellom 10 og 12 m2. Det var sydd i bomull eller hampeduk. Telna eller liket rundt seilet var av hamp.

Under seil

Når de seilte, satt mannskapet på samme plass som når de rodde, men mannskapet ville alltid være vendt framover.

Høvedsmannen passa skjøtet og brasene mens han styrte. Bakromsmannen kunne hjelpe med braser og skjøte, og han var ansvarlig for øsinga. Han passa også priaren i seilet, som ble brukt for å flate det ut slik at det ikke lå så mye krefter i det.

Framromskaren passet halsen, det framre nedre hjørnet av seilet. Han kunne «dra klør» (reve) seilet framme når det trengtes. Hans jobb var også å halse båten eller ri når det kom ei rosse, samt å passe utkikken. Han passet også penta, et tau med to jernklør som gikk gjennom ei blokk i stevnet, og som bruktes til å stramme opp framliket i seilet.

Byggesteder

De fleste halvfjerderømmingene ble bygget i Nordland; Saltdal, Rana, Hemnes, Vefsn og Bindal. Det ble bygget mange båter av denne størrelsen i Troms og Finnmark også, uten at det visstnok finnes opptegnelser over det.

Halvfjerderømmingene ble bare i liten grad nevnt som egen båtstørrelse i oppgavene over hvor mange båter som ble bygget. Som regel ble de telt som treroringer, eller seksårede båter. Men det kan anslås at det i perioden mellom 1861 til 1890 årlig ble bygget mellom 250 og 300 slike båter i Nordland.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg