Et fiskegarn er et fiskeredskap som fanger fisk etter snareprinsippet. Fisken går seg fast i maskene i nettet og blir stående der til garnet trekkes.

Det er mange typer fiskegarn, men de ulike typene har mange felles trekk. Selve nettet med masker, som kalles garnlinet, er bundet av tynn tråd. Trådtykkelse og maskevidde varierer etter hvilket fiskeslag man ønsker å fiske. Tradisjonelt ble garnene bundet av lin eller hamp, som så ble erstattet av bomull. Nå brukes det bare syntetiske stoffer. Fiskegarn brukes både til saltvanns- og ferskvannsfiske.

Rundt kantene på garnlinet går det et forsterkende tauverk som kalles telne. På sidene er det brysttelner. Om overtelna brukes det også benevnelser som flåtelne eller korktelne, mens undertelna kan bli kalt grunntelne eller steintelne med mere. I hjørnene til garnene er det stropper som kalles ører.

Når garnlinet festes til telnene, blir det innskutt. Det vil si at det festes flere masker til hver meter telne enn det man kunne ha gjort hvis man strakte garnlinet i lengderetningen. Dette gjør at garnet blir stående slakt i vannet, selv om telnene strekkes. Det er nødvendig for at garnene skal fungere på en god måte.

Da garnet skal stå loddrett i vannet, må det ha en form for fløyt festet til overtelna og noe tungt festet til undertelna. Til kavl ble det på 1700-tallet brukt trestykker, furubark og never, på 1800-tallet tok kork og glasskavl over, for så å bli erstattet av kavl laget av syntetiske stoffer mot slutten av 1900-tallet. Til søkker ble det tradisjonelt brukt høvelige natursteiner som ble tredd inn i steinbandene som var festet til undertelna. Funn i Trondheims bygrunn viser at man allerede på reformasjonstiden brukte søkker av tegl. I senere tid har man så fått fiskegarn med blytelner.

Når man skulle fiske med garn, måtte man ha utstyr som forankret garnet (hvis det skulle stå i ro), holdt det flytende i passe høyde eller markerte posisjonen. For eieren var det viktig å finne igjen garnet uten for mye leting. Eiermerker viste til eieren i tilfelle det ble funnet av andre.

Skulle man fiske med bunngarn, ble øret i undertelna festet til en dregg eller en stor stein, som i sin tur var forbundet med et iletau som førte til en såkalt oppvaker. Av oppvakere var det mange typer, for eksempel dubbel, tysker, blåse eller kavlstaur. Hvis man ønsket å fiske på en bestemt dybde, kunne man henge garnene i kagger som fløt på overflaten. Når man fisker med drivgarn, trekker man en garnlenke etter båten.

Garnene kan benevnes etter fiskeslaget de er beregnet for, som sildegarn, torskegarn, flyndregarn, ørretgarn eller etter måten de brukes på. Det kan være bunngarn, drivgarn, kaggesatte garn, og så videre. På 1900-tallet kom trollgarn i vanlig bruk. Trollgarnet består gjerne av tre lag garnlin med ulike maskevidder. Garnet i midten har mindre masker enn de to på sidene. Dette gjør at man kan få fisk av forskjellig størrelse. Trollgarnene er svært effektive.

  • Dybdahl, Audun (2018). Med angel og not. Fiskeredskaper ved kysten fra steinalder til motoralder. Museumsforlaget.
  • Foss, Johan G. (1984). Trøndelagskysten gjennom tidene. Trondheim.
  • Brobak, Karl (1952). Fartøy og redskap. Oslo.
  • Woxeng, Paul (1955). Fiskemåter, sjøbørnskap og agn i Namdalsdistriktet. Norveg bd. 4. Oslo.
  • Strøm, Hans (1762). Physisk og Oeconomisk Beskrivelse over Fogderiet Søndmør, beliggende i Bergens Stift i Norge. Bd. I. Sorøe.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.