Treroring er en nordnorsk tradisjonsbåt, og den tredje minste av nordlandsbåtene. Total lengde varierer mellom 5,8 og 6,8 meter (19–22 1/3 fot).

Betegnelsen treroring er kjent allerede fra sagaene. I Bindal kalles treroringen seksring, i Vesterålen av og til kjeks, og noen steder også som trerømming.

Treroringen er bygget for tre personer, og var den største av båtene som ble brukt til hjemmefiske. Lofotværingene brukte hovedsakelig denne størrelsen under lofotfisket, det samme gjorde finnmarkingene under vårtorskefisket i Finnmark.

Båten var fra gammelt av en snørebåt. Rundt 1890 ble det utviklet smågarn av tynnere tråd, og da ble treroringen mye brukt til fiske med slike garn etter torsk og sei. Men treroringen ble også brukt til linefiske, særlig øst i Lofoten. Om sommeren ble treroringen mye brukt til seifiske; om høsten til sildefiske.

Treroringen har mye rokraft i forhold til båtstørrelsen, og var derfor ansett som den sterkeste robåten av nordlandsbåtene. Bare en tvimanna åttring, altså en åttring med dobbelt mannskap på åtte, ti eller tolv mann, kunne være like rask. Derfor var treroringen den foretrukne båten når det hastet, som for eksempel til jordmorskyss eller som lensmannsbåt.

Hvis det var virkelig dårlig vær, og det var vanskelig og farlig å seile seg opp til land, var treroringen en god båtstørrelse å ro seg opp til lands med.

Det sies om treroringen at «Vårherre e sterk, men tre mann i en treroring e óg nåkka.»

Treroringen har, som navnet antyder, et mannskap på tre personer. Høvedsmannen sitter bakerst på hammeltofta vendt framover når de ror i farvann som krever utsikt framover. Ellers vil han sitte på nagltofta vendt bakover – «sitte i framåran» – når de trenger rokraften til alle tre. Når de fisker med snøre, vil han sitte på hammeltofta. Hvis han er høyrehendt vil han kaste snøret over vadbeinet på babord side.

Han som sitter i midtrommet, kalles midtiromsmann eller midtiromskar. Når de fisker med snøre, vil det være han som andøver båten, altså holder båten opp mot vinden og på den plassen, eller medet, de fisker på.

Han som sitter på framtofta framme i båten, kalles framromsmann, eller halskar når de seiler. Når de fisker med snøre, kaster han over et vadbein på styrbord side. Han har gjerne et tyngre søkke til ongelen enn høvedsmannen. Da er det mindre sjanse for at snørene går i vase.

Høvedsmannen styrer båten når de seiler, han heiser seilet ved å hale i draget eller løsner det når de tar ned seilet, tar i hop. Han styrer råa med brasene og passer skautet (skjøtet), det nedre bakre seilhjørnet. Høvedsmannen er også den som øser båten med auskaret.

Midtiromskaren passer priarn, et tau som regulerer underkanten av seilet. Han hjelper med å ta i hop seilet og få det inn i båten. Hvis det kommer en brottskavl (brottsjø) inn i båten, er det han som må øse.

Framromskaren eller halskaren passer halsen på seilet, det nedre fremre hjørnet. Han passer framliket når de heiser det og passer pentkrokene, to jernkroker som krøkes i tauløkker i framliket for å regulere fasongen i framdelen av seilet. Han halser også båten, det vil si å ri av vindrosser ved å ta vinden ut av framdelen av seilet.

Masta til en treroring som er rundt 3,4 m høy 5,5 cm tykk. Som andre nordlandsbåter ble treroringen helt opp til rundt år 1900 rigget med råseil. Seilduken var laget av hamp eller lin, og bomullsduk kom i bruk på slutten av 1800-tallet. Seilarealet på en treroring er rundt 9 m2, men varierer litt med størrelsen på båten. Seilet er vanligvis litt høyere enn det er bredt nede. Fra 1890-tallet fikk flere båter montert sneseil.

Treroringen veier mellom 130 og 170 kilo. Den kunne bygges med fire bordganger pluss ripe og rekke, med fem bordganger pluss ripe og rekke, og med seks bordganger pluss ripe og rekke. Den er vanligvis bygget av 5/8 tomme (16 mm) tykke bord, men tykkelsen kan variere et par millimeter mer eller mindre avhengig av størrelse og hva båten skulle brukes til.

Båten har som regel to røtter eller renger på tvers i bakskotten og framskotten. Noen båter kan ha bare én rong i framskotten, det gjør båten litt mer fleksibel i sjøen.

Båten har tre tofter og en bete, eller to tofter og to beter. Nevnt bakfra heter de hammeltofte, nagltofte eller naglbete, mastebete og framtofte.

De fleste treroringene ble bygget i Rana, men mange ble også bygget i Hemnes, Bindal og Saltdal. Det ble og bygget treroringer de fleste andre stedene der det ble bygget nordlandsbåter, også i Troms og i Finnmark.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.