Kommunevåpen

. begrenset

Plassering

KF-bok. begrenset

Kvænangen, kommune i Troms fylke, lengst nordøst i fylket, omfatter fastlandet på begge sider av fjorden Kvænangen og strekker seg videre ca. 30 km sørøstover fra Kvænangsbotn. I sørøst og øst faller kommunegrensen sammen med fylkesgrensen mot Finnmark.

Kvænangen ble egen kommune i 1863 ved utskilling fra Skjervøy. Mindre deler av Skjervøy kommune ble overført til Kvænangen 1965. Alta, Loppa og Kvænangen kommuner har inngått intensjonsavtale om å slå seg sammen til Alta kommune i forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform.

Berggrunnen i det meste av kommunen hører til Den kaledonske foldekjeden. Den består nord for Alteidet av gabbro. Her er terrenget bratt, og en rekke av fjellene når mer enn 1000 moh.; høyest er Øksfjordjøkelen og Langfjordjøkelen i øst og de spisse Kvænangstindan i vest (1178 moh.). Omdannede sedimentære bergarter dekker mesteparten av den sørlige del av Kvænangen. Tidligere skiferbrudd ved Sørstraumen i vest. Omkring Badderdalen i øst kommer et grunnfjellsområde frem i dagen, det tilhører Raipasformasjonen. Her er flere nedlagte kobbergruver, hvor driften stod på sitt høyeste omkring midten av 1800-tallet. Bekkamyra ved Burfjord er vernet som naturreservat,et stort område i Kvænangsbotn og Navitdalen er vernet som landskapsvernområde, mens øyene Skorpa og Nøklan, samt et område med gamle strandlinjer ved Badderen er foreslått vernet. Der hvor Kvænangen er smalest, løper den kraftige tidevannsstrømmen Sørstraumen med veldig fart.

Folketallet i kommunen har helt siden 1950 vært preget av tilbakegang. Kvænangen har ingen tettsteder; tyngden av bosetningen ligger ved Kvænangsbotn, Sørstraumen, Badderbotn og ved administrasjonssenteret Burfjord.

En betydelig del av befolkningen i Kvænangen er av samisk opprinnelse, men samisk språk og kultur har i stor grad forsvunnet ved den fornorskningsprosess som har funnet sted. Foruten befolkning av norsk opprinnelse finnes også en stor del etterkommere av finner som ofte gikk under fellesbetegnelsen (kvener), noe kommunens navn illustrerer. 

Næringsgrunnlaget er i hovedsak fiske og jordbruk, men begge næringene har gått sterkt tilbake, som i landet forøvrig. I dalene og ved fjordbotnene har Kvænangen mektige lag av fruktbar jord, en del furuskog i dalene. Klimaet begrenser jordbruket til fôrproduksjon med husdyrhold. Fiskeflåten består for en stor del av mindre kystfartøyer som driver fiske i fjorden. En del båter deltar også i fiske på bankene utenfor Troms og på finnmarkskysten. Torsk, og dernest sei, er viktigste fiskeslag. Rekefiske har også en viss betydning. De senere år har kommunen også fått flere fiskeoppdrettsanlegg. Det meste av industrien er knyttet til fiskeriene med bl.a. fiskeforedlingsbedrifter. Kommunen har opparbeidet et nytt industriområde i Burfjord.

Kvænangen er en relativt liten kraftkommune, med en gjennomsnittlig årsproduksjon på 325gigawattimer (GWh) per 2016. Det er fem kraftverk i kommunen, høyeste fallhøyde er 42 meter. Kraftverket med høyest snittproduksjon er Kvænangsbotn kraftverk (i drift fra 1965). Flere av de øvrige vassdragene i kommunen – Storelva, Badderelva, Kvænangselva med Bađajohka, Návetjohka – er varig vernet.

Kommunikasjonsmessig er E 6, som går tvers gjennom kommunen, viktigst. Lokalbåtrute forbinder flere av stedene i kommunen til Skjervøy som har hurtigruteanløp.

Kvænangen hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med KåfjordLyngenNordreisaSkjervøy og Storfjord.

Kvænangen kommune tilsvarer soknet Kvænangen i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kvænangen til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

For statistiske formål er Kvænangen kommune (per 2016) inndelt i to delområder med til sammen 20 grunnkretser:

  • Kvænangen-sør: Spildra, Valanhamn/Skorpa, Nordstraum/Kjøllefjord, Badderen, Navitdalen, Abbu/Cuoika, Nabar, Nikkevarri, Sørstraumen, Navit/Sørfjord, Kvænangsbotn, Kjækan
  • Kvænangen-nord: Kviteberg/Stajord, Burfjord, Alteidet, Jøkelfjord, Mittavarre, Tverrfjord/Langnes, Segelvik/Olderfjord, Reinfjord

Kommunevåpenet (godkjent 1990) har en blå blåklokkeplante mot en sølv bakgrunn; illustrerer naturgrunnlag og klima.

Navnet kommer av folkenavnet kven og norrønt angr, 'fjord'.

  • Bjørklund, Ivar: Fjordfolket i Kvænangen : fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980, 1985, isbn 82-00-07320-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.