Kommunevåpen

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Kvænangen er en kommune i Troms fylke, lengst nordøst i fylket, som omfatter fastlandet på begge sider av fjorden Kvænangen og øyene i denne, samt dal- og fjellstrøkene innenfor fjordbotnen. Herfra strekker kommunen seg vel 30 kilometer videre sørøstover omtrent til vannskillet mot Alta-Kautokeinovassdraget.

Kvænangen ble i 1863 opprettet som egen kommune ved utskilling fra Skjervøy; da hadde Kvænangen 1677 innbyggere. Siden har kommunen bare hatt én endring i grensene, i 1965. Da ble den veiløse grenda Meiland på nordspissen av halvøya mellom Reisafjorden og Kvænangen med 12 personer overført fra Skjervøy.

Kvænangen grenser i øst mot Finnmark: mot Loppa og Alta i nordøst og mot Kautokeino i sørøst. I vest grenser kommunen til Nordreisa på fastlandet i sør og vest og til Skjervøy i fjorden Kvænangen i nordvest.

Alta, Loppa og Kvænangen kommuner har inngått intensjonsavtale om å slå seg sammen til Alta kommune i forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform.

Berggrunnen i det meste av Kvænangen hører til Den kaledonske foldekjeden (se Geologi og landformer i Norge og kaledonske orogenese). Den består av gabbro på østsiden av fjorden Kvænangen, nord for Alteidet, samt i Kvænangstindan på vestsiden. Her er landskapet av alpin karakter, og en rekke av fjellene når mer enn 1000 meter over havet. Høyest her er Øksfjordjøkelen (rundt 1180 meter over havet) og Langfjordjøkelen (1070 meter over havet) i øst og de spisse Kvænangstindan i vest (Store Kvænangstind 1178 meter over havet). Høyeste fjell i kommunen er imidlertid Beahcegealháldi (1326 meter over havet) på grensen til Nordreisa i sør; denne ligger også i et område bestående av gabbro.

Omdannede sedimentære bergarter i den kaledonske fjellkjeden dominerer ellers i den sørlige del av Kvænangen. I dette området har det vest for Sørstraumen vært skiferbrudd. Omkring Badderdalen i øst kommer et grunnfjellsområde frem i dagen, det tilhører Raipasformasjonen. Her er flere nedlagte kobbergruver, hvor driften stod på sitt høyeste omkring midten av 1800-tallet, likeledes jernmalmgruver, se Badderen.

Av verneområder merkes Pekkamyra sør for Burfjord som er vernet som naturreservat, to landskapsvernområder i henholdsvis Kvænangsbotn og i Navitdalen noe lenger vest og Skorpa-Nøklan landskapsvernområde med plantevernsfredning på øyene av samme navn i fjorden Kvænangen. Dertil er et område med gamle strandlinjer ved Badderen foreslått vernet.

Fjorden Kvænangen har tre innsevringer med tidevannsstrømmer; særlig kraftig er Sørstraumen der E6 krysser fjorden i bro.

En betydelig del av befolkningen i Kvænangen er av samisk opprinnelse, men samisk språk og kultur har i stor grad forsvunnet ved den fornorskningsprosess som har funnet sted. I kommunens befolkning er det også et visst innslag av kvener, etterkommere av finner som innvandret på 1700- og særlig 1800-tallet, noe som avspeiles i kommunens navn.

Kvænangens befolkning fordeler seg med 62 prosent på den nordøstre og 32 prosent på den sørvestre delen av kommunen, henholdsvis nord og sør for Baddereidet (2017). Det er tettest bosetning rundt kommunesenteret Burfjord, kommunens eneste tettsted, og langs Burfjorden utenfor, likeledes ved Sørstraumen og rundt Badderfjorden. Av befolkningen i kommunen bor 33 prosent i Burfjord. Til sammenligning har fylket som helhet en tettstedsandel i befolkningen på 71 prosent (2017).

Folketallet i kommunen viste økning frem til begynnelsen av 1950-tallet; siden har det stort sett gått tilbake, i tiårsperioden 2008-2018 med gjennomsnittlig 1,0 prosent årlig mot en vekst på gjennomsnittlig 0,7 prosent årlig i Troms fylke. Folketallet 2018 (1233 innbyggere) ligger med dagens kommunegrenser 52 prosent lavere enn i 1953 da det lå høyest (2556 innbyggere).

Næringsgrunnlaget i Kvænangen har tradisjonelt vært basert på fiske og jordbruk, men begge næringene har som i landet for øvrig gått sterkt tilbake, og utgjorde i 2015 bare seks prosent av kommunens arbeidsplasser. I dalene og rundt fjordbotnene har Kvænangen mektige lag av fruktbar jord, og kommunen har ellers en del furuskog i dalene. Klimaet begrenser jordbruket til fôrproduksjon med husdyrhold.

Fiskeflåten består for en stor del av mindre fartøyer som driver fiske i fjorden. En del båter deltar også i fiske på bankene utenfor Troms og på Finnmarkskysten. Torsk, og dernest sei, er viktigste fiskeslag. Rekefiske har også en viss betydning. De senere år har kommunen også fått flere fiskeoppdrettsanlegg. I 2015 ilandførte fartøyene hjemmehørende i Kvænangen fangster til en førstehåndsverdi på i alt 11,6 millioner kroner. En betydelig del av fangstene ilandføres utenfor kommunen.

Industrien i kommunen er beskjeden og omfatter fem prosent av kommunens arbeidsplasser, ni prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet og vann- og kraftproduksjon/renovasjon (2015). Industrien er i det alt vesentlige rettet mot fiskets behov (næringsmiddel-, tekstil- og verkstedindustri). Det er et relativt nytt, kommunalt industriområde i Burfjord.

Turisttrafikken, som i stor grad er basert på friluftslivsaktiviteter, både i fjellområdene og ved sjøen, er i vekst, og ni prosent av arbeidsplassene i kommunen er i varehandel/serverings- og overnattingsvirksomhet (2015).

Kvænangen har en relativt beskjeden kraftproduksjon. Det er per 2016 utbygd i alt fem verk i kommunen med en samlet maskininstallasjon (maksimal ytelse) på 76 MW og en midlere årsproduksjon på 325 GWh. Største enkeltverk er Kvænangsbotn (i drift fra 1965) med 44 MW og 198 GWh. Dette verket har også den største fallhøyden, 310 meter. Flere av vassdragene i kommunen – for eksempel Storelva, Badderelva, Kvænangselva med Bađajohka, Návetjohka – er varig vernet.

Av Kvænangens bosatte yrkestakere har 28 prosent arbeid utenfor kommunen (2016), i alt elleve prosent i de tre nabokommunene Alta, Nordreisa og Loppa og fem prosent i Tromsø.

Kommunikasjonsmessig spiller E 6, som går tvers gjennom kommunen, en sentral rolle. Denne kommer inn i kommunen over Kvænangsfjellet i sørvest, krysser fjorden Kvænangen over Sørstraumen og fører videre mot nordøst over Baddereidet. E 6 går like øst for kommunesenteret og går videre på østsiden av Burfjorden. Den fører ut av kommunen over Alteidet på grensen til Alta. Fylkesvei 367 er den tidligere E6 som gikk rundt hele den indre delen av Kvænangen, sør for Sørstraumen.

Lokale hurtigbåtruter forbinder Burfjord og øyene i kommunen med bosetning, likeledes de veiløse grendene på fastlandet, med Skjervøy som har hurtigruteanløp.

I «Flerbrukshuset i Burfjord» har Nord-Troms museum kontor, utstillingslokale og hovedmagasin av gjenstander som museet er i besittelse av, men som ikke er i bruk i utstillinger. Museet holder fast åpent i sommersesongen. Det er bygget en kopi av en eldre vannsag i Navitelva ved Fylkesvei 367 på vestsiden av Kvænangen.

Burfjord kirke, som ligger i kommunesenteret, er en trekirke med rektangelplan oppført i 2009. Skorpa kirke, Kvænangen, kommunens eldste kirke, ligger på øya Skorpa. Den er en trekirke med langplan og er oppført i 1850.

Kvænangen hører til Troms politidistrikt, Nord-Troms tingrett og Hålogaland lagmannsrett.

Kommunen er med i regionrådet Nord-Troms regionråd sammen med Kåfjord, Lyngen, Nordreisa, Skjervøy og Storfjord.

Kvænangen kommune tilsvarer soknet Kvænangen i Nord-Troms prosti (Nord-Hålogaland bispedømme) i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Kvænangen til Senjen og Tromsø fogderi i Tromsø amt.

For statistiske formål er Kvænangen kommune (per 2016) inndelt i to delområder med til sammen 20 grunnkretser:

  • Kvænangen-sør: Spildra, Valanhamn/Skorpa, Nordstraum/Kjøllefjord, Badderen, Navitdalen, Abbu/Cuoika, Nabar, Nikkevarri, Sørstraumen, Navit/Sørfjord, Kvænangsbotn, Kjækan
  • Kvænangen-nord: Kviteberg/Stajord, Burfjord, Alteidet, Jøkelfjord, Mittavarre, Tverrfjord/Langnes, Segelvik/Olderfjord, Reinfjord

Kommunevåpenet (godkjent 1990) har en blå blåklokkeplante mot en sølv bakgrunn; illustrerer naturgrunnlag og klima.

Navnet kommer av folkenavnet kven og norrønt angr, ‘fjord’.

  • Bjørklund, Ivar: Fjordfolket i Kvænangen : fra samisk samfunn til norsk utkant 1550-1980, 1985, isbn 82-00-07320-3, Finn boken

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.