Tororing er en nordnorsk tradisjonsbåt bygget for to personer, og den minste av nordlandsbåtene. Lengden varierer mellom fem og 5,1 meter, men noen eldre eksemplarer cirka 4,5 meter lange.

Tororingen, også kalt for toromsbåt, kan være av de eldste robåtene i landet, og var i bruk godt før vikingtiden og fram til 1960-tallet.

I Bindal kalles tororingen færing, i Tysfjord er den kjent som kjeks, og i Vesterålen kalles den sjun. Begrepet kjeks brukes også i Troms.

Tororingen er bygget for to personer, men den er like håndterbar med én person ombord. Den var beregnet for korte turer til handelsmann og naboer, og mye brukt til hjemmefiske og til såkalt «pekaillfiske», fiske for eldre personer som ikke lenger er aktive i de store fiskeriene. Noen tororinger ble brukt til laksenotfiske, og disse ble bygget med litt lenger bakskott enn vanlig.

Tororingen har fire bord, som illustrasjonen viser.

Snitt av firebords båt av Olga Kvalheim. Gjengitt med tillatelse

Tororingen er lettbygd, og den veier vanligvis rundt 95 til 100 kg. Den består av fire bordganger pluss ripbord og skvettripe. Ripbordet er den øverste bordangen, som vanligvis er malt utvendig og innvendig, og skvettripa er det som er over ripbordet, og som tollepinnene er satt fast i. Den vanlige tykkelsen på borda er 12,7 mm (½ tomme), men det er flere båter som er bygget på 10 mm bord.

Tororingen har som regel to renger eller røtter på tvers i framskotten som avstivning for borda. Den har og to slike røtter i bakskotten. Båten har tre tofter hvor mannskapet kan sitte, hammeltofta bakerst, beten i midten og framtofta fremst mot baugen.

Ordet tororing viser til at båten har to sett med tolleganger, eller to rom hvor det er plass til en roer i hvert rom. Den plassen som er bakenfor og framfor rommene kalles henholdsvis bakskotten og framskotten. Det bakerste rommet i båten heter hammelrommet, og det fremste heter framrommet.

Tororingen var stort sett ikke regnet for å seiles, og nordover i Nordland og Troms var det derfor uvanlig å ha rigg og seil på tororingene. Størrelsen på båten gjorde at det var både sikrere og raskere å ro.

Mannskapet benevnes etter hvor i båten de sitter. Høvedsmannen, han som har kommandoen ombord, sitter i hammelrommet, enten på midtertofta, eller på hammeltofta. Framromskaren sitter på framtofta. Når de ror kan høvedsmannen variere om han vil sitte på midtertofta og ro på "framåran", eller om han vil sitte på hammeltofta og hamle, eller skåte. Det kan være avhengig av været eller om de fisker eller ikke.

De aller fleste tororingene ble bygget i Bindal i Nordland, helt sør på Helgeland. De fikk bedre betalt for tororingene enn de fikk i andre byggedistrikter, fordi de var finere laget. Det ble bygget en del tororinger i Rana og Salten også, men bare sjeldent andre steder i Nord-Norge.

Det er flere arkeologiske funn av toromsbåter i Nord-Norge; på Hillesøy i Tromsø, Holkestad i Steigen og Gildeskål i Salten. På Halsnøya i Sunnhordland er det gravd ut rester av en tororing fra 400-tallet evt.

I Bindal ble tororinger bygget for tradisjonelt bruk helt til 1960-tallet, og fremdeles bygges det båter til fritidsbruk der.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.