rye (teppe)

På det broderte Bayeuxteppet, datert til ca. 1070, er en rye gjengitt. I Norden kjennes ryen fra middelalderen, men er antagelig brukt tidligere. Omtalt første gang i Vadstena klosters regler fra om lag 1420. Munkene i Tautra kloster hadde på 1500-tallet aktivt sauehold og knyttet egne ryer. Omkring 1700 synes bruken av ryer ha vært spredd over hele landet.

Funksjonsområder var i hovedsak for å holde på varmen. Hengende på veggen var den dekorativ, samtidig som den isolerte mot trekk. Vanligst var den som sengeteppe, eller som båt- eller slederye. Trøndelag virker å ha vært det distriktet med hyppigst ryeknytting, likeså variasjon i mønster.

Finland opplevde en fornyet interesse for ryen i mellomkrigsårene. Finska Handarbetets Vänner bidro til å gjenopplive gamle finske tekstiltradisjoner. Uhra-Beata Simberg-Ehrström var blant initiativtakerne. I Sverige fikk Viola Gråsten betydning med ryene hun designet for Nordiska Kompaniets Textilkammare.

Interessen for ryer i Norge ble formidlet av Sellgren & Co. som i 1949 ga ut en ryebok, med mønster innkjøpt fra Märta Måås-Fjetterström og Mattkonst´s Grunnebo. I 1955 tegnet Ole Ommedal nye mønster for firmaet. Etter konkurranser i tiden rundt 1960 ble flere brukskunstnere involvert i å tegne mønster for Sellgren & Co. Nevnes kan Arne Lindaas, Ramon Isern og Brit Fuglevaag. Raumagarn leverte også populære mønster. Bi Magnus, Else Poulsson og Frida Holm Knudtzon var blant mønstertegnerne.

Norske ryer fra tiden kunne leveres ferdig knyttet. Vanligst var dog å kjøpe de som knyttesett med garn, bunnmateriale og mønster. Ryeknytting var en syssel for både menn og kvinner. De moderne ryene ble brukt både som dekorative tekstiler på vegg eller som teppe på gulvet.