Kommunevåpen

. Begrenset gjenbruk

Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Hamarøy, lulesamisk Hábmer, er en kommune i Nordland fylke, i overgangen mellom Salten og Ofoten. Kommunen består av vestre del av halvøya mellom Tysfjorden og Sagfjorden med halvøya i vest, den egentlige Hamarøya, likeledes områdene sørøstover fra botnen av Sagfjorden til grensen mot Sverige, samt øyene ut mot Vestfjorden og i Sagfjorden i nordvest.

Hamarøy ble opprettet som kommune i 1837 ved innføringen av det lokale selvstyret. Kommunen hadde uendrete grenser til 1964 da to områder ble overført til nabokommunene, henholdsvis Tysnes/Molvik lengst nordvest på halvøya mellom Tysfjorden og Vestfjorden (33 personer) til Tysfjord og Straumfjord-området på sørsiden av Sagfjorden (77 personer) til Steigen.

Hamarøy grenser i sørvest til Steigen og Sørfold, i sørøst til Sverige og i nordøst til Tysfjord.

Hamarøy og en del av Tysfjord har vedtatt sammenslåing i forbindelse med regjeringen Solbergs kommunereform. Dette ble godkjent i Stortinget i juni 2017.

Helt i vest, ytterst på den «egentlige» Hamarøya, finner man et vilt fjellparti, Hamarøytindan , med Vågsfjellet i vest på 948 moh. og det karakteristiske Hamarøyskaftet på 612 moh. En lignende fjellrekke lengst nord i kommunen består av blant annet Tilthornet på 693 moh. og Hatten på 850 moh. På begge disse stedene er berggrunnen gneis av samme alder som i Lofoten . De høyeste partiene i kommunen finner man i de indre strøkene der Gasskatjåhkkå på grensen til Sørfold når 1575 moh. Kysten i kommunen er meget sterkt innskåret med flere større halvøyer og øyer, se ellers naturen i Hamarøy .

Hamarøy har et kystklima med overveiende sørvestlig vindretning. På Kråkmo falt det i januar 1964 514 mm nedbør. På Finnøy falt det på et døgn samme måned 172 mm nedbør. Se ellers artikkelen Nordland – klima.

Hamarøy har hatt bosetning helt siden steinalderen. Gravhauger viser jevn bosetning i jernalderen. I middelalderen var det flere storgårder på øya. Hamarøy har hatt samisk bosetning siden 1559.

Bosetningen er i overveiende grad lokalisert til kyststrøkene. Således bodde 82 prosent av befolkningen i 2016 nord for Kaldvågfjorden/Innhavet på sørsiden av Hamarøya, 16 prosent i området Finnøya/Innhavet og bare tre prosent sør for Innhavet på nesten halvparten av kommunens areal.

Kommunen har ett tettsted, administrasjonssenteret Oppeide ved fylkesvei 81 med 526 innbyggere i 2015. Dette gir kommunen en tettstedsandel på 29 prosent dette året mot 71 prosent i hele fylket. Lengst vest på fylkesvei 81 ligger tettbebyggelsen Skutvik, og ved europavei 6 i nordøst ligger tettbebyggelsene Ulvsvåg og Innhavet.

Folketallet i Hamarøy har siden krigen stort sett vært i tilbakegang. Det lå for eksempel i 2016, med 1824 innbyggere, 45 prosent lavere enn i 1950, med 3346 innbyggere etter dagens grenser. Innbyggertallet nådde et bunnivå i 2010 med 1752 innbyggere, men har siden økt noe. I tiårsperioden 2006–2016 økte det i gjennomsnitt med 0,2 prosent årlig, samme årlige vekst som i Nordland som helhet.

Næringslivet i Hamarøy har totalt endret karakter i etterkrigstiden. Tidligere dominerte jordbruk og fiske, oftest i kombinasjon, men fra 1990-årene er offentlig og privat tjenesteyting de viktigste næringsveiene. Primærnæringene utgjorde i 2014 sju prosent av arbeidsplassene i kommunen, mens fylket som helhet hadde fem prosent.

Jordbruket er preget av relativt få, større bruk basert på melkeproduksjon og sauehold, og det er satset på nydyrking og oppbygging av nye bruk. Det drives noe pelsdyroppdrett. Tradisjonelt fiske har mistet det meste av sin betydning, men fra 1990-årene er havbruk og skjellproduksjon blitt en viktig næringsvei.

Hamarøy har meget beskjeden industri. I 2014 var bare to prosent av kommunens arbeidsplasser i denne næringen – 16 prosent inkludert bygge- og anleggsvirksomhet/kraft- og vannforsyning. De viktigste bransjene er næringsmiddel- (blant annet lakseslakteriet til Cermaq AS i Skutvik) og metallvareindustri.

Kommunen har relativt store vannkraftressurser. I Sagelvvassdraget er det bygd ut fire kraftverk med en samlet maskininstallasjon på 55,6 megawatt (MW) og en midlere årsproduksjon på 220 gigawatt-timer (GWh). I tillegg utnyttes store deler av de indre vassdragene i kommunen ved overføringer til Kobbelv kraftverk i Sørfold.

Turisttrafikken er viktig for Hamarøy, og etter offentlig og privat tjenesteyting er varehandel og overnattings- og serveringsvirksomhet med 17 prosent (2014) kommunens viktigste næring målt i antall arbeidsplasser.

Av Hamarøys yrkesaktive befolkning hadde 22 prosent arbeid utenfor kommunen i 2014. Fem prosent arbeidet i Steigen, tre prosent i Bodø, tre prosent i Tysfjord og to prosent i Narvik.

Hovedveiforbindelsen gjennom Hamarøy er europavei 6. Fra Ulvsvåg på E 6 går fylkesvei 81 vestover til Skutvik via kommunesenteret Oppeide. Herfra er det fergeforbindelse over Vestfjorden til Svolvær. Fra fylkesvei 81 i Oppeide fører fylkesvei 665 nordover til Tranøy, likeledes fylkesvei 664 fra Hamsund nordover til Buvåg. Fra Innhavet på E 6 fører fylkesvei 662 vestover på nordsiden av Sagfjorden til Finnøya.

Hamarøy har hurtigbåtforbindelse med Bodø og Narvik. Fergeforbindelsen til Steigen i sør ble lagt ned i 1990 da Hamarøy fikk fastlandsforbindelse via Steigentunnelen til E 6.

Oppeide har videregående skole, Knut Hamsun videregående skole, som i 2013 ble den første skolen i landet med et treårig tilbud i friluftslivsfag.

Hamarøy utgjør et lensmannsdistrikt i Nordland politidistrikt, Ofoten tingrett og Hålogaland lagmannsrett. Kommunen er med i Salten regionråd sammen med Beiarn, Bodø, Fauske, Gildeskål, Meløy, Saltdal, Steigen og Sørfold.

Hamarøy kommune tilsvarer de to soknene Hamarøy og Sagfjord i Ofoten prosti i Sør-Hålogaland bispedømme i Den norske kirke.

Mot slutten av 1800-tallet hørte Hamarøy til Salten fogderi i Nordlands amt.

Hamarøy har vært bosatt siden yngre steinalder, spesielt ytterst langs kysten. Ved Tømmernes innerst i Sagfjorden er det funnet et helleristningsfelt fra eldre steinalder. I middelalderen var det flere storgårder på øya. Ifølge Håkon Håkonssons saga bodde det på 1200-tallet en sysselmann som het Håkon Raud på Hamarøy.

Hamarøy kirke, en langkirke i mur fra 1973, ligger på et gammelt kirkested i Oppeide. Den eldste kjente kirken ble reist omkring 1660.

Under andre verdenskrig satt flere tusen krigsfanger i leirene ved Tømmernes, og her lå enorme depot. Fortsatt finnes det spor etter blant annet Polarjernbanen. Tett ved Tømmernes kapell ligger en krigskirkegård med 94 graver.

Vest for Oppeide ligger Hamsund, dit Knut Hamsun kom som treåring. Barndomshjemmet er nå museum. Hamarøy Bygdetun ved Oppeide har et større Hamsunarkiv, og annet hvert år arrangeres her Hamsundagene til minne om dikteren. Gården Skogheim, som Hamsun drev fra 1911 til 1917, ligger også på Oppeide. Hamsunsenteret åpnet på Presteid i 2009.

Tranøy finnes Tranøy fyr, losstasjon og kunstgalleri. Videre hotellet og restauranten Edvardas Hus, en filial av Salten museum som er et gammelt handelssted der Knut Hamsun arbeidet i sin ungdom.

Kommunevåpenet, som ble godkjent i 1982, har en sølv stående gaupe mot en blå bakgrunn. Dette henspiller på at det finnes en gaupefamilie i kommunen.

Navnet inneholder et eldre, usammensatt øynavn Hǫm, genitiv Hamar, ‘knehase’, lår på dyr, krumning, etter formen på halvøya Hamarøy. I 2010 vedtok kommunestyret et samisk navn på kommunen, Hábmera suohkan.

  • Fredriksen, Kjell, red.: På tur i Hamarøy, [...], 2. utg., 1998.
  • Gamle Hamarøybilder, b. 1, 1986.
  • Hamarøy bygdebok, 1981-84, 2 bind.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.