Fiskeredskaper, redskaper som brukes for å fange fisk, krepsdyr (reker, hummer, krabbe) og bløtdyr (blekksprut/akkar og skjell).

Redskapene omtales ofte etter fiskens atferd i forhold til redskapet. Passive fiskeredskaper er fiskeredskaper fisken må oppsøke for å bli fanget i, f.eks. snøre, garn, ruse, teine, line. Aktive fiskeredskaper oppsøker fisk og fiskestimer, slik som not, trål og snurrevad. Fiskeredskaper finnes internasjonalt i et utall varianter peget av lokal variasjon i teknologi og fangstbetingelser. Likevel fiskes det aller meste av fiskeresursene (inklusive skalldyr og bløtdyr) med et fåtall hovedgrupper av fiskeredskap.

I perioden etter 1950 har det skjedd en betydelig utvikling både med hensyn til leteinstrumenter (sonar og ekkolodd) og elektronisk overvåking av store fiskeredskaper (scanningsonarer og sensorer for måling av forhold som geometri, dybde, temperatur, fangstmengde, fangstrater). Den viktigste endringen i denne perioden er likevel overgangen fra naturfiber (bomull, hamp, sisal, manilla, silke, dyresener) i nett til syntetiske materialer for fremstilling av fiber til trål og tauverk (oftest basert på derivater av olje). Fordelene med de syntetiske materialene er at de ikke råtner, at de sjelden tar opp vann i strukturen, at de kan gjøres gjennomskinnelige, at de har stor styrke og god elastisitet. Med stadig større grad av mekanisering av tunge arbeidsoperasjoner og introduksjon av syntetiske materialer, er det mulig å operere fiskeredskaper med store dimensjoner. I de senere årene har myndighetene bl.a. i Norge gjort en betydelig innsats for å renske opp fra bunnen fiskeredskaper som er mistet, f.eks. tapte garn, som kan representere en skjult beskatning over lang tid fordi de ikke råtner eller faller sammen slik som garn fremstilt av naturlige materialer.

Spydprinsippet er det opprinneligste og omfatter redskaper som brukes til å fange det sjødyr som ønskes og sees. Hit hører fiskespyd, harpun, eventuelt harpungevær, harpunkanon for hval, springer, nise, makrellstørje og brugde, videre kveitepik og flyndrepik, hvor skaftet er lengst mulig og eventuelt erstattet med metallstreng.

Lokkeprinsippet går ut på at agn lokker fisken inn i et bur (teine) eller til å sluke en angel (krok). Teiner og angelredskaper er selvvirkende, da de fastholder fisken. Teina har traktformet åpning (kalv) slik at fisken ikke slipper ut igjen, angelen har mothake. Dessuten finnes det et par beslektede redskaper som ikke er selvvirkende, f.eks. hummerhåv (hummerglip) og mortglip. Begge må hales når fangsten sees i redskapen. I tillegg til alle slags håndsnører med én eller få angler, enten med smaksagn eller skueagn, finnes en egen form for pilk, sprutdregg, med tykk kropp og en hel krans av kroker innstøpt i nedre ende, som brukes til fangst av akkar, den alminneligste pelagiske blekksprut i norske farvann. Dreggen beveges ned i vannet og opp til over båtripa, dreggen har ikke mothaker, slik at akkaren faller av i båten automatisk før dreggen går ned i vannet igjen. Angelredskaper med mange kroker, liner eller bakker, har stor anvendelse for all slags bunnfisk.

Svømmende eller drivende fisk ledes langs oppbygde eller utspente vegger av pæler, ris eller nett og gjennom en eller flere «kalver» inn i et bur eller kammer. Viktige ruseformer i Norge er kulenota og laksevarpet, som begge kan beskrives som ruser flytende i vannskorpen, sistnevnte dog ikke helautomatisk, men lukkes av en vaktmann for å sikre observert fangst.

Snareprinsippet tar sikte på at fisken skal bli hengende fast; redskapen må da være mest mulig usynlig og av så tynn og myk tråd som mulig. Til gruppen hører en mengde former av fiskeredskaper som går under betegnelsen garn. I alminnelighet er disse fiskeredskapene selvvirkende, men noen forutsetter at fisken jages inn i garnet (slyegarn brukt ved fjord- og innsjøstrender for sjøørret, føysegarn for mort, åbor o.l.). For øvrig brukes garn på to hovedmåter: forankret som settegarn, eller som drivgarn, fastgjort til en farkost.

Innesperringsprinsippet går ut på å stenge en observert fiskestim inne på stedet. Fisk nær land kan avsperres ved hjelp av et nett som rekker helt til bunns, landnot, som nå er lite brukt. Fiskestimer på dypt vann eller langt fra land kan fanges med ringnot eller snurpenot. Denne settes ut til en sluttet ring slik at den danner en sylinder med korktelna i vannflaten. Langs undertelna løper gjennom ringer en line som hales inn på begge ender straks nota er satt, slik at nota snurpes sammen og lukkes nederst til en pose hengende i vannskorpen med fisken innesperret. Ringnota brukes nå fra et hovedfartøy, den greies akterut på hekk eller båtdekk og settes ut og tas inn ved hjelp av kraftblokk (triplex) eller notkran (notlegger).

Silprinsippet vil si at silende eller filtrerende redskap trekkes gjennom vannet og får med seg hva det måtte være av fisk i dets vei, enten langs bunnen eller gjennom løse sjøen. Trål, snurrevad, håv, løftenett osv. virker etter dette prinsippet. Redskapet blir trukket gjennom vannet raskere enn fisken svømmer, slik at den blir trengt mot bakveggen av det. Løftenettet og lignende redskaper blir brukt vertikalt og ført direkte opp av sjøen under selve fangstprosessen, mens tråler som opereres horisontalt, er utstyrt med lange fiskeposer for at fisken ikke skal kunne unnslippe mens redskapet blir tatt opp.

For å redusere omfanget av bifangster arbeides det aktivt for å utvikle selektive fiskeredskaper, dvs. redskaper som fanger den fiskearten og den fiskestørrelsen som ønskes, og som samtidig slipper bifangsten uskadet ut av redskapen. Såkalt skillerist som sorterer ut uønsket bifangst, er f.eks. påbudt i rekefiske.

Jukse, dorg, pilk, snik o.l.
Liner (krok med agn)
Bunnsatt line (ved bunnen)
Fløytline (frigjort fra bunnen, for pelagisk fisk)
Autoline (automatisert linedrift)
Garn
Bunnsatt garn
Fløytgarn
Drivgarn (nær overflaten)
Trollgarn (med dobbel nettvegg)
Not
Landnot (strandnot)
Ringnot/snurpenot (vanligst)
Teiner
Bunnfisk
Krepsdyr (hummer, krabbe, reker)
Ruser
Bunnsatt (torsk, ål o.a.)
Kilenot i overflaten (tradisjonelt for laksefiske)
Skraper1
Snurrevad
Anker-seining (fartøyet forankret under fiske)
Fly-dragging (fartøyet siger rolig frem)
Trål2
Bunntrål (fisk og reker)
Pelagisk trål (mest for stimfisk)
Bomtrål (kun bunnfisk)

1. Stålrammer med stålnett (evt. kunstfibernett på mindre utstyr), brukes til bløtdyr på bunnen (skjell)

2. Bunntrål og pelagisk trål brukes som enkelbåtstrål eller som partrål (to båter sleper én trål). Bomtrål brukes kun som enkelttrål (men med en styrbord og en babord trål samtidig).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.