Fjellmyrløper er en fugleart i snipefamilien. Den er en av våre minste vadefugler, og hekker på fuktige myrer i fjellet og barskogsregionen i Fennoskandia. I hekkesesongen har fjellmyrløperen et anonymt levesett som gjør at den er vanskelig å oppdage. Den er en fåtallig hekkefugl i store deler av sitt utbredelsesområde.

Med en kroppslengde på 15–18 cm er fjellmyrløperen en av våre minste vadefugler. Nebbet er langt, og svakt nedbøyd ytterst mot spissen. Beina er relativt korte. Den har en kraftig hvit øyenbrynstripe, og to hvite lengdestriper som strekker seg over det mørke hodet. Ryggen og brystet er kraftig mønstret i brune fargetoner, mens buken er hvit. Den kraftig strekede fjærdrakta, og de korte beina, gjør at fjellmyrløperen kan minne om en liten bekkasin.

Fjellmyrløper deles i to underarter som geografisk er sterkt adskilt. Den ene underarten, falcinellus, hekker i Fennoskandia, mens den andre underarten, sibirica, hekker i nordøstlige deler av Sibir.

Fjellmyrløperen er lettest å observere når hannen gjennomfører sitt fluktspill tidlig i hekkesesongen. Under dette fluktspillet har den en karakteristisk «surrende» lyd mens den flyr i sirkler over hekkelokaliteten.

av Morten Venås. Gjengitt med tillatelse

Lyden til fjellmyrløperen høres først og fremst tidlig i hekkesesongen når den gjennomfører sitt fluktspill. Dette fluktspillet har svært karakteristiske «surrende» lyder som går over i en kontinuerlig vibrerende trille. Lyden kan forveksles med fluktspillet til myrsnipe.

Fjellmyrløper er en sjelden fugl i det meste av utbredelsesområdet, og den europeiske bestanden er anslått til 13 000–22 000 par. Flertallet av disse hekker i nordlige deler av Sverige og Finland. Norsk Ornitologisk Forening har anslått den norske bestanden til maksimalt 1800 par. I Norge har fjellmyrløperen sin hovedutbredelse i Finnmark. En mindre andel av bestanden hekker i sentrale og østlige fjellstrøk i Sør-Norge, og i Nordland og Troms.

I hekkeperioden oppholder den seg på svært fuktige myrområder i fjellet, i Sør-Norge hovedsakelig fra 500 til 900 moh. Den foretrekker delvis oversvømte gressmyrer eller hengemyrer med gyngegrunn. Dette er myrer som ofte kan være nærmest ufremkommelig for mennesker.

I Sverige har fjellmyrløperen sin hovedutbredelse på myrer i barskogsregionen

I hekkeperioden består fjellmyrløperens diett hovedsakelig av insekter, men den spiser også en del frø. Om vinteren og i trekkperiodene søker den næring i fjæreområder, og dietten består da av børsteormer, små muslinger, snegler og krepsdyr.

Fjellmyrløperen ankommer hekkeplassene i slutten av mai. Vanligvis legges de fire eggene i første halvdel av juni. Rugetiden er 21 døgn. Reiret er en fordypning i bakken som er foret med tørre strå eller blad, og det er gjerne plassert på toppen av en gresstue. På gunstige hekkeplasser kan det hekke flere par med kort avstand. Etter klekking passes ungene av begge foreldrene, men hunnen forlater hekkeområdet før ungene er flyvedyktige.

Fjellmyrløperen er lettest å registrere tidlig i hekkesesongen. I den perioden har hannen et fluktspill hvor de flyr i sirkler over hekkelokaliteten. Under gunstige værforhold er den karakteristiske «surrende» fluktlyden hørbar på inntil 200 meters avstand.

Fjellmyrløperen er en trekkfugl. Bare et fåtall fjellmyrløpere blir observert langs kysten av Norge under trekkperiodene vår og høst. Årsaken er at de fleste individene ser ut til å fly direkte til hekkeområdene fra et felles rasteområde på østsiden av Krim-halvøya. En tilsvarende østlig trekkrute benyttes også når de returnerer sørover mot overvintringsområdene.

Voksne fjellmyrløpere forlater hekkeområdene i Fennoskandia i juli, mens ungene starter høsttrekket i august. Europeiske fjellmyrløpere overvintrer ved kysten av Rødehavet , den Arabiske halvøy og vestkysten av India .

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. februar 2009 skrev Stein Ø. Nilsen

Denne arten hekker forholdsvis vanlig i små og store våtmyrer i Kautokeino og Karasjok kommuner. To ringmerkede fugler funnet på reir i Kautokeino viser at vår bestand av arten passerer våtmarksområdet Sivash i Ukraina på trekket, de overvintrer i Persiske gulf og langs kysten av Afrika. Norge har et betydelig internasjonalt ansvar for arten. De sibirske fuglene er av en annen underart enn våre fugler, og overvintrer i Asia.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.