Måker i Geiranger av . Falt i det fri (Public domain)

måker

Sildemåke (Larus fuscus)
Lisens: CC BY SA 3.0
Krykkje. Rissa tridactyla.
Lisens: CC BY SA 3.0
Hettemåke (Larus ridibundus)
Lisens: CC BY SA 3.0
De store måkeartene har betydelig større og tykkere nebb enn de mindre, det er hos de store gult med en markert, rød flekk litt innenfor spissen av undernebbet. Bildet viser en polarmåke.
polarmåke
Lisens: CC BY SA 3.0

Måker eller måser er en gruppe fugler som omfatter et femtitalls arter over hele verden. I Norge med Svalbard er det registrert 23 måkearter, og ti av disse hekker her. De ti hekkende artene er (sortert etter kroppsstørrelse fra minst til størst): dvergmåke, sabinemåke, hettemåke, ismåke, krykkje, fiskemåke, sildemåke, gråmåke, polarmåke og svartbak. Av disse hekker sabinemåke, ismåke og polarmåke regelmessig kun på Svalbard.

Faktaboks

også kjent som:
Laridae. I Nord-Norge og Vest-Norge brukes også måse.

De aller fleste måkeartene tilhører slekten Larus. Måkene regnes i dag som en underfamilie innenfor den større familien måkefugler, som igjen tilhører ordenen vade-, måke- og alkefugler.

Utseende

Måkenes primærfarger er hvit, grå og svart. Enkelte arter har også brune partier, for eksempel hettemåkas sjokoladebrune hette. Nebb, øyering, munn og i noen tilfeller bein har signalfarge til det annet kjønn, som oftest gult, oransje eller rødt. Fargene er sterkest i hekkeperioden.

Måkene har lange vinger og til dels svevende flukt, og finnes ofte i flokker. De små artene hekker og får fullvoksen fjærdrakt først ved 2-3 års alder, de store artene ved 3-5 års alder.

Hos de største artene, for eksempel sildemåke, gråmåke, svartbak, polarmåke og grønlandsmåke, er ungfuglene i de første 2–3 årene spraglet i gråbrunt, det første året over hele fjærdrakten, og er da ulike de voksne. I Nord-Norge kalles slike ungfugler for skårunger.

Disse store måkeartene har betydelig større og tykkere nebb enn de mindre, og nebbet er gult med en markert, rød flekk litt innenfor spissen av undernebbet. I vinterdrakt får hodet mørke streker, og artene som har hette på sommeren mister denne. Hann og hunn er like i fjærdrakten, men hannene er størst, motsatt av hva som er tilfelle for rovfuglene. Fremtærne er forbundet med svømmehud, mens baktåa er mer eller mindre redusert.

Tilhold

Måkene har oftest tilhold langs kysten, men også ute i åpent hav, ved ferskvann og i fjellet. Tidligere mente man at måkene ikke opprinnelig fantes i fjellet, men dette stemmer ikke. Fiskemåka er et eksempel på en art som i dag hekker både ved kysten og i høyfjellet, og har gjort dette så lenge vi har kilder bakover i tid. Fiskemåker som hekker i høyfjellet ble for eksempel beskrevet i boka Skandinavisk fauna fra 1858. I denne boka skriver Sven Nilsson, en svensk professor som regnes som ornitologiens far i Skandinavia, om observasjonene han gjorde på ei reise i fjellområdene i Skandinavia så tidlig som 1816. Disse nedtegnelsene er viktige, for det viser at fiskemåka har vært til stede i fjellet lenge før utstrakt hyttebygging og avfall fra mennesker ble vanlig der. En viktig matkilde for fiskemåkene i fjellet er stankelbein og andre virvelløse dyr.

Tilstedeværelsen helt fra kysten og opp i fjellet viser hvor tilpasningsdyktig fiskemåka er og det er kanskje noe av grunnen til at den har inntatt det urbane miljøet så raskt og suksessfullt som den har gjort. Denne tilpasningsdyktigheten kjennetegner mange av måkeartene.

Forplantning

Måkene hekker oftest i kolonier. Reir bygges på bakken eller i fjellvegger, unntaksvis i trær, som hos fiskemåke, eller på tak og husvegger, som hos krykkje, fiskemåke med flere. Begge kjønn deltar i ruging og mating av ungene. Under næringsjakten lagrer de maten i kroen, og når de skal mate, gulper de den opp igjen til ungene.

Måker legger oftest to eller tre egg, men også ett og fire forekommer. Begge kjønn har i mai og juni tre markert atskilte, nakne rugeflekker som gir plass til hvert sitt egg. Begge kjønn hos måkene ruger altså på på eggene, i likhet med ternene.

Ungene har tett dundrakt ved klekkingen og går litt omkring så snart de er blitt tørre. De er likevel avhengige av mat fra foreldrene og må regnes som en blanding av reirboere og reirflyktere, se fuglereir.

Vandring og næring

Måkene er enten partielle trekkfugler eller trekkfugler. Hos noen arter som gråmåke og svartbak finner vi noen få individer som oppholder seg i samme område året rundt. De er hovedsakelig altetere, selv om fisk og marine virvelløse dyr er hovednæring for de som oppholder seg nære sjøen. Dietten er altså svært variert, og måkene er også kjent for å søke næring nær oss mennesker, i byer, i jordbrukslandskapet, og på avfallsplasser. Særlig fiskemåke og til dels hettemåke tar mye mark og insekter og ofte bær.

Måkefangst og jakt i Norge

Utsira ble måkene fanget i såkalte måkahus i relativt stor stil til 1930-årene, men ikke etter cirka 1945. Å «fiska måkje» var ganske vanlig på Vestlandet i eldre tid. På Lista ble det skutt måker fra august til mai fra såkalte måkestiller, 1–1½ meter høye steinforskansninger i sirkelform, som kunne gi plass til 1–10 skyttere samtidig. Kjøtt, fjær og dun ble utnyttet. Slik jakt ble i liten målestokk ennå drevet til rundt 1970. På KirkøyHvaler har en lignende jaktform vært praktisert.

De siste måkeartene ble fjernet fra listene over jaktbare arter i 2016, og det er nå ikke tillatt å jakte på måker.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (2)

skrev Line Skotheim-Olsen

Hei
Du bør snarest oppdatere din artikkel om måker. Der skriver du at jakt på fiskemåke er tillatt. Det er så absolutt ikke tilfelle, fiskemåsen er rødlistet og vernet/fredet fugl.

svarte Andreas Tjernshaugen

Takk for viktig kommentar og beklager at du ikke har fått direkte svar her tidligere. Artikkelen ble rettet opp på dette punktet den 22.8. og er blitt ytterligere revidert siden. Med vennlig hilsen Andreas Tjernshaugen, redaktør.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg