Måker eller måser, er en fuglefamilie i ordenen vade-, måke- og alkefugler. Måkefamilien omfatter et femtitalls arter over hele verden, de aller fleste i slekten Larus. I Norge med Svalbard opptrer minst 21 måkearter, hvorav 10 ruger.

Måkene er hvite, grå og svarte (svartbrune, rosenmåken svakt rosa) med lange vinger og til dels svevende flukt. Først ved 2–4 års-alder anlegges fullvoksen fjærdrakt, og fuglene blir forplantningsdyktige.

Hos de største artene (f.eks. sildemåke, gråmåke, svartbak, polarmåke og grønlandsmåke) er ungfuglene i de første 2–3 år spraglet i gråbrunt (det første året over hele fjærdrakten), og er da ulike de voksne. I Nord-Norge kalles slike ungfugler for skårunger (jf. gammel betegnelse på en førstereisgutt).

Disse store måkeartene har betydelig større og tykkere nebb enn de mindre, det er hos de store gult med en markert, rød flekk litt innenfor spissen av undernebbet. Hos de voksne i vinterdrakt forandres hodefargen. Hann og hunn er like, men hannene er størst (motsatt av rovfuglene). Fremtærne er forbundet med svømmehud, baktåa mer eller mindre redusert.

Måkene har oftest tilhold langs kysten, men også ved ferskvann. Hekker oftest i kolonier.Reir på bakken eller i fjellvegger, unntaksvis i trær (fiskemåke) eller på husvegger (krykkje m.fl.). Begge kjønn deltar i ruging og mating av ungene. Under næringsjakten lagrer de maten i kroen, og når de skal mate, gulper de den opp igjen til ungene.

Oftest tre egg, men også to. Begge kjønn har i mai–juni tre markert atskilte, nakne rugeflekker som gir plass til hvert sitt egg.

Ungene har tett dundrakt ved klekkingen og går litt omkring så snart de er blitt tørre. De er likevel avhengige av mat fra foreldrene og må regnes som en blanding av reirboere og reirflyktere (se fuglereir).

De fleste måkene er en blanding av standfugler, streiffugler og trekkfugler, bare sildemåken er en utpreget langveisfarende trekkfugl. De er hovedsakelig fiske- og åtseletere, og enkelte samles i store flokker på søppelfyllinger. Særlig fiskemåke og til dels hettemåke tar mye mark og insekter og ofte bær.

Etter ca. 1920 har antall måker i innlandet tiltatt. Opprinnelig kan det ha berodd på for stor bestand i forhold til næringstilbudet langs kysten. Etter 1950–60 har søppelfyllinger øvd stor tiltrekning. En avtagende rovfuglbestand kan også ha resultert i en økende måkebestand. De største måkeartene eter fugleunger og egg av andre sjøfugler i til dels stort antall, særlig i fuglefjell og fuglevær. Måkene styrtdykker meget sjelden slik som ternene alltid gjør på næringsjakt.

Utsira ble måkene fanget i såkalte måkahus i relativt stor stil til 1930-årene, men ikke etter ca. 1945. Å «fiska måkje» var ganske vanlig på Vestlandet i eldre tid. På Lista ble det skutt måker fra august til mai fra såkalte måkestiller, 1–1½ m høye steinforskansninger i sirkelform, som kunne gi plass til 1–10 skyttere samtidig. Kjøtt, fjær og dun ble utnyttet. Slik jakt ble i liten målestokk ennå drevet til ca. 1970. På KirkeøyHvaler har en lignende jaktform vært praktisert.

Jakthettemåke, fiskemåke, gråmåke og svartbak er tillatt i hele landet fra 21. august til siste dag i februar. Krykkja er fredet siden 2007 på grunn av nedgang i bestanden. For den frie jakten på hav og fjord på strekningen svenskegrensen til og med Vest-Agder fylke, er jaktstart 10. september.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.