Vipehannen har rent svarte fargetegninger i ansikt, strupe og bryst. Den har også en svært lang fjærtopp på hodet.

/NTB Scanpix ※.

Vipe er en fugleart i lofamilien. Vipa er en forholdsvis kraftig bygd vadefugl med en mørk og hvit fjærdrakt, og en karakteristisk lang fjærtopp på hodet. Tidligere var vipa en vanlig fugl i jordbrukslandskapet i store deler av landet. Siden 1990-tallet har den vært utsatt for en dramatisk bestandsreduksjon. Nå har vipa status som sterkt truet (EN) på den norske rødlisten for arter.

Faktaboks

også kjent som:
Vanellus vanellus

Beskrivelse

Med en kroppslengde på 32 cm er vipa en relativt stor vadefugl. Fjærdrakten er karakteristisk med en mørkegrønn metallskinnende overside. Ansiktet, strupen og brystet er svart, buken hvit og undergumpen rustrød. På hodet har vipa en lang og særegen fjærtopp. Nebbet er svart og beina brunrøde.

Kjønnene er like, men hannen har en betydelig lengre fjærtopp. Hannen har også rent svarte fargetegninger i ansikt og strupe, mens de hos hunnen er vatret med hvitt.

I flukt har vipa karakteristiske brede og avrundede vingespisser. Undersiden av vingene er hvit og svart.

Lyd

I flukt har vipa svært brede og avrundede vingespisser. Dette skiller den fra alle andre norske vadefugler.

I hekkesesongen er vipa svært lydytrende med høye og gjennomtrengende klagende lyder. Tidlig om våren har hannen et akrobatisk fluktspill hvor den i lav høyde stuper og kaster seg over hekkelokaliteten. Den karakteristiske hese sangen blir da akkompagnert av summende lyder fra vingene.

Utbredelse

Vipa hekker i det meste av Europa, og i et bredt belte gjennom de midtre delene av Asia helt øst til Stillehavet. Den finnes i alle fylker i Norge, men blir mindre tallrik nord for Trøndelag. Vipa er den av våre vadefugler som tradisjonelt har vært sterkest knyttet til jordbrukslandskapet.

Tidligere var vipa en karakterfugl i jordbrukslandskapet i Sør-Norge. På grunn av en kraftig bestandsreduksjon de siste tiårene har den nå blitt sjelden. Vipa hekker også på strandenger og ulike typer våtmarker. Den finnes fåtallig på myrer i fjellet, men som regel ikke over tregrensa.

I 2015 anslo Norsk ornitologisk forening bestanden i Norge til 7 500–10 000 par, men som følge av en kontinuerlig bestandsnedgang de siste 30 årene er dagenes bestand trolig lavere.

Næring

Vipeungene forlater reiret like etter etter klekking, men blir regelmessig varmet av hunnen de to første ukene etter klekking.

Vipa spiser nesten utelukkende animalsk føde, hovedsakelig meitemark og insekter.

Forplantning

Reiret er en enkel grop på bakken som spesielt på fuktig grunn kan fôres med litt tørt gress. Vipa legger som regel fire pæreformede egg som er lyst gulbrune, og tett besatt med svarte og gråaktige flekker. Eggene ruges av begge kjønn i 23–30 dager.

Ungene forlater reiret kort tid etter klekking, og blir flygedyktige etter omkring fem uker. De to første ukene blir ungene regelmessig varmet av hunnen spesielt under nedbør og ved lave temperaturer.

Vipa er oftest monogam, men polygyni (flerkoneri) forekommer.

Trekk

Vipehunnen har kortere fjærtopp enn hannen, og de svarte fargetegningene i ansikt og strupe er vatret med hvitt.

Vipa er i hovedsak en trekkfugl. Den er blant de aller første trekkfuglene som ankommer Norge om våren, i Sør-Norge allerede i februar og mars. De fleste vipene forlater landet i perioden juli til oktober. Norske viper overvintrer hovedsakelig i Frankrike, Spania og Portugal, men en del av bestanden trekker til Storbritannia og Irland.

Noen få viper overvintrer årlig langs Norges sørvestkyst, av og til helt nord til Nordland.

Bestandsutvikling

Vipa kommer opprinnelig fra steppeområdene i Sør-Russland og Sentral-Asia. Fra midten av 1800-tallet begynte den sin ekspansjon i Europa. I Norge var den på 1800-tallet hovedsakelig utbredt i kystnære områder på Sør- og Vestlandet. Mot slutten av 1800-tallet startet innvandringen nordover og østover. Den etablerte seg i Trøndelag rundt 1880, og på Østlandet etter 1920. Første hekkefunn i Finnmark var i 1956.

I Norge hadde vipa en kraftig ekspansjon både i antall og utbredelse fram til 1970-tallet, og bestandsstørrelsen nådde da sitt maksimum. Deretter startet en bestandsreduksjon, og fra årtusenskiftet har reduksjonen vært dramatisk. Bestanden er trolig redusert med omkring 80–90 % siden 1970-tallet. Dette gjør at vipa nå har status som sterkt truet (EN) på den norske rødlisten for arter.

Intensivering av jordbruksproduksjonen regnes som en viktig årsak til vipas tilbakegang i Norge og ellers i Europa. I jordbrukslandskapet har fuktig gressmark tradisjonelt vært vipas viktigste hekkehabitat. Økt drenering, opphør av beitedyr og overgang fra gress- til kornproduksjon er noen av faktorene som har bidratt til å forringe vipas tidligere hekkehabitater.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg