svarthalespove

Med en kroppslengde på 36–44 centimeter er svarthalespove en av våre største vadefugler. Den har svært lange bein, og et rett nebb som er 8–11 centimeter langt. Sammen med den slanke kroppsformen gir dette svarthalespoven en elegant kroppsholdning.

I sommerdrakt har svarthalespoven iøynefallende rødoransje farge på hode, hals og bryst. Buken er gråhvit med tydelige mørke tverrvatrede streker. Nebbet er guloransje med en mørk spiss, mens beina er gråsvarte. Kjønnene kan skilles ved at hannen har en mer mettet rødfarge i fjærdrakten. Som hos andre spover har hunnen noe lengre nebb enn hannen.

Om vinteren har svarthalespove en langt mer anonym fjærdrakt. Hode, hals og rygg er da ensfarget gråbrun, buken skittenhvit, mens nebbet er rosa med mørk spiss.

Svarthalespove kan forveksles med sin nære slektning lappspove. I flukt er det likevel lett å skille de to artene ved at svarthalespove har iøynefallende brede hvite vingebånd, noe lappspove mangler. Som navnet tilsier har den hvite stjerten til svarthalespoven et bredt svart endebånd. Dette til forskjell fra hos lappspove som har en tverrstripet stjert. Under flukt strekker også svarthalespovens bein seg mye lengre bak stjerten.

I Europa hekker det to underarter av svarthalespove; islandica og limosa. De to underartene kan skilles ved at islandica har mer omfattende og kraftigere rødfarget fjærdrakt. Nebbet til islandica er også noe kortere.

Underarten islandica hekker hovedsakelig på Island, og blir derfor ofte omtalt som «islandsspove». Denne underarten hekker også svært fåtallig i Nord-Norge, på Færøyene og nord i Skottland. Underarten limosa hekker over store deler av Vest- og Sentral-Europa og videre østover til sentrale deler av Russland. Tradisjonelt har Nederland vært det viktigste hekkeområdet for limosa. Øst i Asia finnes en tredje underart; melanurodis.

Svarthalespove er en nykommer i den norske fuglefaunaen. Underarten islandica ble første gang påvist hekkende i Vesterålen i 1955, og har senere hekket enkelte steder på kysten av Møre og Romsdal, i Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Den hekker nå utelukkende i Nord-Norge hvor den har tilhold på myrer og lyngheier. Underarten limosa ble første gang påvist hekkende i Rogaland i 1969. Fortsatt hekker det noen få par av denne underarten i tilknytning til dyrket mark, fortrinnsvis slåttemark, på Jæren i Rogaland.

De to underartene som finnes i Europa har hatt svært ulik bestandsutvikling, noe som tilskrives klimaendringer og endrede driftsformer i jordbruket. Underarten islandica har økt kraftig i antall fra omkring 3000 individer tidlig på 1900-tallet til en bestand som i dag teller omkring 50 000 individer. Bestanden av limosa er kraftig redusert de siste tiårene, og da spesielt i de viktigste hekkeområdene i Nederland.

BirdLife Norge anslo i 2015 den norske hekkebestanden av islandica til å være mellom 42 og 53 par, mens bestanden av limosa ble anslått til i størrelsesorden 13 til 30 par.

Svarthalespovens diett består i stor grad av virvelløse dyr som insekter, muslinger, krepsdyr og børsteormer, men den spiser også fiskeegg, froskeegg og rumpetroll. En del frø og bær inngår også i dietten. For fuglene som tilhører underarten limosa utgjør ris ofte den viktigste føden under vinteroppholdet i Vest-Afrika.

Hekkesesongen innledes ved at hannen gjennomfører et karakteristisk fluktspill. Hannen graver også ut en rekke potensielle reirgroper i bakken som hunnen sjekker ut før hun velger den endelige reirgropa. Deretter fôrer hannen den utvalgte reirgropa med tørre gresstrå.

Svarthalespove legger fire pæreformede egg i mai, og disse ruges av begge kjønn i 22–24 dager. Ungene forlater reiret allerede tre til fire timer etter klekking, og de er da i stand til å finne næring på egen hånd. Ungene passes godt på av begge foreldrefuglene inntil de er flygedyktige, 28–34 dager etter klekking.

Ved reiret har svarthalespoven en aggressiv adferd, også mot mennesker. I perioden med ungepass varsler foreldrene hissig dersom en mulig predator nærmer seg.

Svarthalespove er en trekkfugl som ankommer Norge i april–mai, og forlater landet i juli–september. Den europeiske bestanden av underarten islandica overvintrer i Vest-Europa, og med størst antall i Irland. Vesteuropeiske fugler som tilhører underarten limosa har sine overvintringsområder i Vest-Afrika og sørvestlige deler av Spania.

På grunn av et lavt antall hekkende par, og en svært begrenset utbredelse, har svarthalespove status som kritisk truet (CR) på norsk rødliste for arter. I 2011 ble den definert som prioritert art med hjemmel i Naturmangfoldloven. Som følge av konflikter med jordbruksinteresser i Rogaland ble forskriften om svarthalespove som prioritert art endret i 2015, og den gjelder nå bare for underarten islandica. Svarthalespove er sammen med dverggås de to eneste norske fugleartene som er utpekt som prioriterte arter.

• spover
• snipefamilien
• vadefugler
• fugler i Norge

• BirdID: Faktaside om svarthalespove