Frøspredning, fjerning av frø eller frukt fra morplanten ved plantens egen hjelp eller ved ytre krefter som vind, vann, dyr og mennesker. En enhet som tjener til å spre planten, enten det er frø, frukt eller en annen del av planten, kalles en diaspor.

Selvspredning eller autokori kalles det når planten selv bidrar aktivt til å spre frø og frukt. Hos mange lavere planter skytes sporene ut i luften, ofte i bestemte retninger, takket være f.eks. sterk saftspenning i sporebeholderne. Eksempler på lignende forhold hos frøplantene er det hos springfrø, gjøkesyre og springagurk. Hos andre spres frøene aktivt ved at fruktene skrumper under uttørring i modningstiden og deretter kløver seg, slik at frøene slynges ut og gjerne langt. Mange erteblomster og storkenebb er eksempler på dette.

Fremmedspredning eller allokori kalles det når frøene eller fruktene både løsgjøres og spres (transporteres) ved hjelp av ytre krefter. Samtidig har frøene eller fruktene bestemte organer som muliggjør spredning.

Tilpasninger til vindspredning er f.eks. støvfine frø. Hos enkelte orkideer veier ikke frøene mer enn 0,002 mg. Også f.eks. vintergrønn og soldugg har små og lette frø. Det samme gjelder sporene hos mange moser, karsporeplanter og sopper. Alminnelig er hårete frø, frøull, f.eks. hos osp, vier, geiterams og bomull. Mange kurvplanter som løvetann og tistel har hårete frukter, med en hårkrans som er et omdannet beger. Hos andre, f.eks. mogop og reinrose, forlenger griffelen seg til en lang, bløthåret «hale» som fungerer som spredningsorgan. Ellers er vindspredning ved hjelp av vingeaktige utvekster, enten på frøene, f.eks. lintorskemunn, gran, furu, eller på fruktene, f.eks. bjørk, alm, lønn, vanlig.

Planter som har vannspredning, har ofte flyteorganer. Oftest er det luftfylte hulrom i frøet, frøskallet eller fruktveggen, som hos gul sverdlilje, strandflatbelg, strandkål og kokospalme.

Dyrespredning kan foregå på tre måter:

1) Frøene eller fruktene blir spist av fugl og pattedyr. De har da gjerne sterke farger og et saftig lag som gir næring og vann, i tropiske land ofte sterk duft (lokkemidler). Frøene eller fruktsteinene kommer i disse tilfeller uskadet ut igjen med ekskrementene, og ofte får de etter passasjen økt spireevne, idet magesaften virker oppløsende på det harde skallet som mange slike endozookorer har.

2) Frø og frukter er utstyrt med kroker, stive hår eller en klebrig overflate, som bevirker at de blir hengende ved dyrepelsen eller fjærene. Denne utvortes spredningen kan også foregå over store avstander, idet frøene eller fruktene først etter hvert slites løs, f.eks. hos piggfrø, hundetunge, klengemaure, åkermåne og brønsle.

3) Visse dyrearter samler frø og frukter, dels til vinterforråd. Mange faller da av på veien. Dyr bruker også frø og frukter til å fôre yngelen med. Det siste er tilfellet med mange maurarter. I disse tilfeller har frøene eller fruktene fettholdige vedheng, elaiosomer, som virker tillokkende og som maurene gnager av. Senere kastes selve frøet bort. Maurspredning har bl.a. blåveis, lerkespore, hårfrytle og svaleurt.

Mennesket bidrar til frøspredning dels på samme måte som dyr, dels ved jord- og engkultur og kornimport, dels ved ballast og transport fra sted til sted av hageplanter med jordklump, av kasser med emballasje osv. Ikke bare nytteplanter, men utallige ugress er blitt mer eller mindre kosmopolitiske takket være menneskets virksomhet (antropokorer).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.