Blomstens deler
Blomstens deler
Orthilia secunda, nikkevintergrønn.
Nikkevintergrønn har lang griffel. Her er planten avblomstret, og står med umoden frukt. Arrene er brune.

Griffel er den sterile, smale delen som sitter mellom fruktknuten og arret i den hunnlige delen av en blomst. Griffelens funksjon er å bringe arret i en gunstig stilling for pollinering, og å ernære pollenslangen, som vokser gjennom griffelen etter at den har spirt ut av et pollenkorn som har landet på blomstens arr.

Griffelen kan også spille en rolle for å hindre selvbefruktning eller hjelpe til med frøspredningen. Griffel mangler i noen blomster, som for eksempel blomstene hos gul hornvalmue, artene i valmueslekta og artene i nøkkerosefamilien. Griffelen kan falle av eller bli sittende på etter at frukten er modnet.

Form

Grifler har en variert utforming. De kan være flikede, som for eksempel hos artene i sverdliljeslekta (Iris), eller hele, som for eksempel hos bittergrønn. I en blomst med flere fruktblad kan griflene være frie, som for eksempel hos firblad, eller sammenvokste, som i for eksempel storkenebbfamilien («nebbet» er de sammenvokste griflene). Grifler kan være festet ved grunnen eller i enden av fruktknuten(e). Hos mange arter i leppeblomstfamilien er for eksempel griffelen festet ved grunnen av fire smånøtter, mens den hos for eksempel pasjonsblomst er festet i enden av fruktknuten. Noen grifler, slik som griflene hos artene i skjermplantefamilien, har en oppsvulmet bunn som kalles griffelfot.

Mer om griffelens funksjon

Eksempler på griffelens rolle i frøspredning

Grifler kan hjelpe til med å spre frukter med vinden, slik som de dunhårede griflene i kubjelleslekta og de oftest fjærformede griflene i rankeslekta (klematis). Hos reinrose, et annet eksempel på en art med fjærformet griffel som hjelper til med å spre fruktene med vinden, vokser griffelen etter at eggcellen er blitt befruktet. I humleblomslekta danner griffelen en krok som fester seg til og spres med forbipasserende dyr.

Griffelens rolle i hindring av selvpollinering

I tokjønnede blomster kan griffelen bidra til å hindre selvpollinering ved å ha en annen lengde enn pollenbærerne. Dette kalles heterostyli. Griffelen kan også hindre selvpollinering ved å vokse og dermed dytte pollenet opp gjennom blomsten før arret, flaten på toppen av griffelen som mottar pollenet, har modnet. Dette skjer i for eksempel i kurvplantefamilien, der pollenet på denne måten spres ut av blomsten, og i klokkefamilien, der pollenet blir sittende lenger oppe i blomsten (sekundær pollenpresentasjon).

Griffelen kan i noen tilfeller hindre pollenslangen i å vokse ned til fruktknuten. Denne mekanismen bestemmes av en genplassering i arvestoffet. Pollenslangen har en variant (et allel) av genet fra denne genplasseringen, mens griffelen har to. Dersom varianten hos pollenslangen er den samme som en av variantene som finnes i griffelens arvestoff, hemmes veksten helt eller delvis så pollenslangen sjelden får muligheten til å nå inn til fruktemnet og befrukte eggcellen. Dette kalles gametofyttisk selvsterilitet, og finnes blant annet hos potet og sukkerbete. Gametofyttisk selvsterilitet er også utbredt i gressfamilien. Hos gressarter styres denne mekanismen av to genplasseringer istedenfor ett.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg