garving

Garving, betegner stort sett overføringen av dyriske huder og skinn til lær eller skinnvarer. Huden består hovedsakelig av proteinene kollagen, elastin og kreatin og er i rå tilstand ikke holdbar. Den konserveres ved salting eller tørking, men må garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for å kunne anvendes til lær og skinnvarer. Ved garving behandles huden med garvestoffer, visse mineralsalter eller tran, som forbinder seg kjemisk med kollagenet og danner den egentlige lærsubstans.

Med garving menes imidlertid i alminnelighet hele garveprosessen, som omfatter forbehandlingen av huden (før den egentlige garving) og etterbehandlingen.

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff; den består hovedsakelig av følgende operasjoner:

1) Utvanning eller bløting for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder.

2) Kalking for å svelle kreatinet og få hår, overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i løsning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid.

3) Avhåring ved at man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden, og medfølgende kjøtt med en skarp kniv, roterende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner.

4) Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved behandling med en svak syre, f.eks. melkesyre, i «haspler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som inneholder proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elastin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisingen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, f.eks. fra hunder og høns.

5) Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgrad som kromgarving krever.

Ved at man varierer tiden, temperaturen og kjemikaliene ved de forskjellige forbehandlingsprosesser, kan det ferdige lærs egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og beising være kortvarig.

Selve garvingen foregår på forskjellig måte:

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tørkingen, som foregår ved sentrifugering, utpressing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og får så sin finishbehandling ved falsing, sliping, spalting, lakkering m.m. Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for f.eks. sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, porteføljer, møbler og bokrygger; kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler.

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge. Garverne anvises i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen buer m.m. utenfor Hallvardskirken. Garvernes laug fikk nye artikler, dvs. lauget ble fornyet, 1731. Driften var knyttet til gårdene, derfor ble garveribedriften ofte lenge i slekten (Berner-slekten, Oslo). Garveriene er nå gått over til fabrikkdrift.