garving

Garving. Skjematisk fremstilling av garveprosessen.

Av /Store norske leksikon ※.

Fargede skinn i gården til en lærfabrikk i Marokko. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Artikkelstart

Garving betegner primært prosessen hvor dyriske huder og skinn omstilles til lær eller skinnvarer. Huden består hovedsakelig av proteinene kollagen, elastin og kreatin og er i rå tilstand ikke holdbar. Den konserveres ved salting eller tørking, men må deretter garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for å kunne anvendes til lær og skinnvarer. Ved garving behandles huden med garvestoffer, visse mineralsalter eller tran, som forbinder seg kjemisk med kollagenet og danner den egentlige lærsubstansen.

Faktaboks

Etymologi

Med garving menes imidlertid i alminnelighet hele garveprosessen, som omfatter forbehandlingen av huden (før den egentlige garvingen) og etterbehandlingen.

Forbehandling

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff. Den består hovedsakelig av følgende operasjoner:

  1. Utvanning eller bløtlegging for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder.
  2. Kalking for å svelle kreatinet og få hår, overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i en oppløsning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid.
  3. Avhåring ved at man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden, og medfølgende kjøtt med en skarp kniv, roterende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner.
  4. Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved behandling med en svak syre, for eksempel melkesyre, i «haspler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som inneholder proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elastin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisingen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, for eksempel fra hunder og høns.
  5. Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgraden som kromgarving krever.

Ved at man varierer varighet, temperatur og kjemikalier ved de forskjellige forbehandlingsprosesser kan det ferdige lærets egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og beising være kortvarig.

Garvemetoder

Selve garvingen foregår på forskjellig måte:

Logarving (rødgarving)

Logarving (rødgarving) er vegetabilsk garving med naturlige, vegetabilske garvestoffer. I eldre tider la man gjerne de forbehandlede hudene i basseng med opphugd garvebark og vann. Først bruktes en svak garvestoffløsning (lite bark) som etter for eksempel 2–3 måneder ble skiftet med en sterkere blanding som igjen ble skiftet med en enda sterkere og så videre. På denne måten kunne det gå et par år før tykt lær var ferdig. Nå foregår garving mer effektivt ved at det brukes sterkere løsninger, for eksempel ved hjelp av garveekstrakter og ved at hudene holdes i bevegelse i valker, korte tromler med løfteribber og stor diameter. Her må det også først brukes en svak eller brukt garvestoffløsning for å unngå at overflaten blir garvet og ugjennomtrengelig før garvestoffet har nådd det indre av huden (dødgarving), derpå sterkere løsninger.

På denne måte kan garving av huder som ikke er særlig tykke, gjennomføres i løpet av noen uker, av tynne huder på få dager. Store og tykke huder henges også i garvestoffløsning i store beholdere eller gruver, og rødgarving kan da fremdeles kreve et par måneder (sålelær). Under garvingen forbinder garvestoffet seg meget fast til hudens kollagen, og ferdig rødgarvet lær inneholder omkring 40–60 prosent bundet garvestoff.

Mineralgarving

Mineralgarving er garving med visse uorganiske salter. Mest kjent og anvendt er kromgarving, hvor det brukes 3-verdige eller 6-verdige kromsalter.

Hvitgarving (alungarving)

Hvitgarving (alungarving) er en mineralgarving som foretas med en oppløsning av aluminiumsulfat (alun) eller natriumklorid (koksalt). Hvitgarving spiller en stor rolle for garving av pelsverk og hanskelær (glacégarving). For sistnevnte brukes i stor utstrekning en kombinasjon av alun- og kromgarving.

Semsgarving (oljegarving)

De oppbløtte hudene settes inn med tran, for eksempel ved valking, og utsettes for luftens oksiderende virkning. De overføres derved til lær ved at det av tranens sterkt umettede fettsyrer dannes peroksider som forbinder seg med hudvevet (kollagenet).

Denne kjemiske forandringen og bindingen av en del av tranens bestanddeler til huden er så sterk at de ikke engang kan fjernes igjen ved vasking med lut. Noe av den overskytende tranen presses ut, resten fjernes ved vasking med natriumkarbonat (soda)-løsning. Det utpressede fettet (degras) er et utmerket smøremiddel for lærvarer. Semsskinnet eller vaskeskinnet som fås, er bløtt og smidig og brukes spesielt til pusseskinn og myke lærvarer, for eksempel hansker. Som råvare brukes mest hud fra elg, rein, hjort, får og kalv.

Kombinasjonsgarving

Kombinasjonsgarving foregår ved bruk av to eller flere garvestoffer, for eksempel krom-vegetabilsk, syntetisk-vegetabilsk og så videre. Særlig har kombinasjonen krom-vegetabilsk fått stor betydning, idet kromlærets styrke for eksempel kan kombineres med det vegetabilsk garvede lærets fyldighet.

Formalin-, kinon-

Formalin-, kinon- og ligningarving har underordnet betydning.

Etterbehandling

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tørkingen, som foregår ved sentrifugering, utpressing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og sluttbehandles ved falsing, sliping, spalting, lakkering med mer. Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for for eksempel sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, porteføljer, møbler og bokrygger, og kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler.

Historikk

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge, og garverne nevnes blant håndverkerne i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen i 1276. Denne loven var en formalisering av eksisterende rettsregler i byen og henviser til regler for brannvakt og vektertjeneste, plassering av kjøpmannsboder og håndverksbedrifter. Faget ble innført i Bergen Borgerbok i 1567 under navnet skinnbereder og hadde da sitt eget håndverkerlaug. Laugets vedtekter ble revidert og godkjent av styresmaktene i København i 1731.

Tradisjonelt ble garving utført på gården og da særlig på gårder med god tilgang til rennende vann. På 1900-tallet ble det stadig større fokus på utslipp og forurensning, og garveriene gikk over til fabrikkdrift.

Norges eneste gjenlevende garveri, Granberg Garveri, startet opp i 1951 og holder til i Ølensvåg i Vindafjord kommune.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg