Garving, betegner stort sett overføringen av dyriske huder og skinn til lær eller skinnvarer. Huden består hovedsakelig av proteinene kollagen, elastin og kreatin og er i rå tilstand ikke holdbar. Den konserveres ved salting eller tørking, men må garves for å bli sterk og bestandig mot vann og forråtnelse og for å kunne anvendes til lær og skinnvarer. Ved garving behandles huden med garvestoffer, visse mineralsalter eller tran, som forbinder seg kjemisk med kollagenet og danner den egentlige lærsubstans.

Med garving menes imidlertid i alminnelighet hele garveprosessen, som omfatter forbehandlingen av huden (før den egentlige garving) og etterbehandlingen.

Forbehandlingen skal fjerne uønskede bestanddeler fra huden og gjøre den egnet for innvirkningen av vedkommende garvestoff; den består hovedsakelig av følgende operasjoner:

1) Utvanning eller bløting for å fjerne salt eller bløte opp tørre huder.

2) Kalking for å svelle kreatinet og få hår, overhud og underhud til å løsne. Hudene legges i løsning av lesket kalk eller lagvis med lesket kalk som er tilsatt avhåringsmiddel, vanligvis natriumsulfid.

3) Avhåring ved at man skaver av hår og overhud med en sløv kniv eller i egne skavemaskiner. På lignende måte fjernes den løse underhuden, fetthuden, og medfølgende kjøtt med en skarp kniv, roterende skavekniver eller valser. Tykke huder blir også spaltet, kløves i to parallelt med narvelaget i spaltemaskiner.

4) Avkalking og pyring eller beising. Det meste av kalken fjernes ved vasking med vann og ved behandling med en svak syre, f.eks. melkesyre, i «haspler» eller «valker». Derpå behandles huden med et enzympreparat, vanligvis pankreatin, som inneholder proteinspaltende (særlig trypsin) og fettspaltende enzymer. Enzymene bryter ned elastin og fett, og det blir nesten bare kollagen tilbake i huden, som samtidig sveller en del slik at kollagenet reagerer lettere med garvestoffene. Til beisingen ble det tidligere brukt ekstrakter av gjødsel, f.eks. fra hunder og høns.

5) Pickling følger etter beisingen hvis huden skal kromgarves. Den behandles da med mineralsyre og salt for å få den surhetsgrad som kromgarving krever.

Ved at man varierer tiden, temperaturen og kjemikaliene ved de forskjellige forbehandlingsprosesser, kan det ferdige lærs egenskaper påvirkes i høy grad: Langvarig kalking gir mykt lær, det samme gjelder beisingen. For sålelær må kalking og beising være kortvarig.

Selve garvingen foregår på forskjellig måte:

Logarving (rødgarving), vegetabilsk garving, med naturlige, vegetabilske garvestoffer. I eldre tider la man gjerne de forbehandlede huder i bassenger med opphugd garvebark og vann. Først bruktes en svak garvestoffløsning (lite bark), som etter f.eks. 2–3 måneder ble skiftet med sterkere, denne ble igjen skiftet med en enda sterkere osv. På denne måte kunne det gå et par år før tykt lær var ferdig. Nå foregår garving meget hurtigere ved at det brukes sterkere løsninger, f.eks. ved hjelp av garveekstrakter, og ved at hudene holdes i bevegelse i valker, korte tromler med løfteribber og stor diameter. Her må det også først brukes en svak eller brukt garvestoffløsning for å unngå at overflaten blir garvet og ugjennomtrengelig før garvestoffet har nådd det indre av huden (dødgarving), derpå sterkere løsninger.

På denne måte kan garving av huder som ikke er særlig tykke, gjennomføres i løpet av noen uker, av tynne huder på få dager. Store og tykke huder henges også i garvestoffløsning i store beholdere eller gruver, og rødgarving kan da fremdeles kreve et par måneder (sålelær). Under garvingen forbinder garvestoffet seg meget fast til hudens kollagen, og ferdig rødgarvet lær inneholder omkring 40–60 prosent bundet garvestoff.

Mineralgarving med visse uorganiske salter. Mest kjent og anvendt er kromgarving, hvor det brukes 3-verdige eller 6-verdige kromsalter.

Hvitgarving (alungarving) er også en mineralgarving som foretas med en løsning av aluminiumsulfat (alun) eller natriumklorid (koksalt). Hvitgarving spiller en stor rolle for garving av pelsverk og hanskelær (glacégarving). For sistnevnte brukes i stor utstrekning en kombinasjon av alun- og kromgarving.

De oppbløtte huder settes inn med tran, f.eks. ved valking, og utsettes for luftens oksiderende virkning. De overføres derved til lær ved at det av tranens sterkt umettede fettsyrer dannes peroksider som forbinder seg med hudvevet (kollagenet).

Denne kjemiske forandring og binding av en del av tranens bestanddeler til huden er så sterk at de ikke engang kan fjernes igjen ved vasking med lut. Noe av den overskytende tran presses ut, resten fjernes ved vasking med natriumkarbonat (soda)-løsning. Det utpressede fett (degras) er et utmerket smøremiddel for lærvarer. Semsskinnet eller vaskeskinnet som fås er bløtt og smidig og brukes spesielt til pusseskinn og myke lærvarer, f.eks. hansker. Som råvare brukes mest hud fra elg, rein, hjort, får og kalv.

Kombinasjonsgarving med to eller flere garvestoffer, f.eks. krom-vegetabilsk, syntetisk-vegetabilsk osv. Særlig har kombinasjonen krom-vegetabilsk fått stor betydning, idet kromlærets styrke f.eks. kan kombineres med det vegetabilsk garvede lærs fyldighet.

Formalin-, kinon- og ligningarving har underordnet betydning.

Etter selve garvingen har man også flere viktige operasjoner for å få et ferdig lær. Farging og fetting foregår i valkene i tilslutning til garvingen. Fetting er nødvendig for at læret ikke skal bli sprøtt etter tørkingen, som foregår ved sentrifugering, utpressing, spiling og tørking i varm luft. Læret blir så myket opp ved «stolling» og får så sin finishbehandling ved falsing, sliping, spalting, lakkering m.m. Vegetabilsk garving brukes fortrinnsvis for f.eks. sålelær og lær for remmer, reiseeffekter, porteføljer, møbler og bokrygger; kromgarving for krom-bunnlær (sålelær), bokskalv, sjevrå, annet overlær og lær for sportsartikler.

Garvefaget er et gammelt håndverk i Norge. Garverne anvises i Magnus Lagabøtes bylov for Bergen buer m.m. utenfor Hallvardskirken. Garvernes laug fikk nye artikler, dvs. lauget ble fornyet, 1731. Driften var knyttet til gårdene, derfor ble garveribedriften ofte lenge i slekten (Berner-slekten, Oslo). Garveriene er nå gått over til fabrikkdrift.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.