Det søramerikanske kontinentet ble folkesatt fra nord for omkring 11 000 år siden. To innvandringsveier synes å være dokumentert: langs vestkysten og Andes-høylandet, og over Venezuelas sletteland (los llanos), langs nordøstkysten så langt som til Amazonas.

De første jegergruppene må ha tatt seg inn på søramerikansk område allerede omkring 15 000 f.Kr., men sørspissen ble ikke nådd før innlandsisen definitivt hadde trukket seg tilbake. Kysten og høylandet skaffet de beste betingelser for en befolkning som var mest vant med fiske og jakt på store flokkdyr. Tropeskogen har derimot fortonet seg som en barriere. Denne ble derfor folkesatt senere, og da først og fremst fra østkysten og innover langs de store elvene, der ressursene var lettere tilgjengelige.

De beste vilkår for produksjonsøkning og folkevekst fantes på den tørre kyststripen i vest. Her oppstod det første jordbruket, sannsynligvis uavhengig av en tilsvarende oppfinnelse i Mesoamerika. Det var ikke matnyttige planter som tidligst ble gjenstand for vern og foredling, men bomull til fiskegarn og flaskegresskar (gourd) til garnflottører. I nord hadde noen i tillegg klart å temme marsvin, som gav et ekstra tilskudd til matforsyningen.

På dette grunnlaget vokste det opp landsbyer og små byer. Denne faste bosettingen fant sted fra 2500 f.Kr. Noe senere begynte fiskerne å dyrke mais. Denne planten må ha kommet fra Mesoamerika sammen med bønner og forskjellige agurk-gresskar-arter. De mange elvene fra Andes som krysset sandsletta, dannet fruktbare striper eller oaser som egnet seg bra for jordbruket, som nå ble intensivert.

Det var i dette området at større seremonielle sentre og bystater dukket opp. Her fikk forskjellige håndverk utviklingsvilkår. Det oppstod lokale tradisjoner i pottemakeri, steinskulptur og tekstil, etterfulgt av metallarbeid i gull, sølv, kobber og bronse. Omkring 900 f.Kr. ser det ut til at en bestemt stilart, chavín, fikk en vid utbredelse, og fra tiden like før og etter Kristi fødsel fremstod to viktige sentre, Moche (mochica) i nord og Nazca i sør.

Den første mer omfattende statsdannelsen, Tiahuanaco, hadde sete i høylandet. Den måtte senere vike plassen for Chimúpå nordkysten, som i sin tur ble erobret av inkaene og innlemmet i deres imperium.

Etter tidligere tokt til Karibia og kysten av Mellom-Amerika ankom Christofer Columbus kysten av det nåværende Venezuela i 1498. Det var jakten på edle metaller for den spanske kronen og den sjelelige erobringen for den katolske kirken som var drivkraften til de tidligste kolonistene. De første spanske bosettingene ble opprettet langs Karibiakysten av Venezuela og Colombia i 1520-årene, og derfra ble det organisert erobringstokt innover på kontinentet.

Fra Panama drog erobreren Francisco Pizarro med sitt felttog og underla seg det høyt utviklede Inkariket i tidsrommet 1531–34. Fra Atlanterhavssiden ble det nåværende Argentina og Paraguay underlagt den spanske kronen. Den spanske koloniseringen ble fullbrakt med Chile i 1553. Brasil var åsted for portugisiske kolonifremstøt fra ca. 1530. De enorme regnskogene i Brasil samt det tynt befolkede Patagonia på sørspissen av kontinentet ble spart for kolonisering i denne omgangen.

Den militære erobringen ble ledet av caudillos med sine «kompanier» som hadde kronens rett til å regjere over områdene og folkene de underla seg. Tendensen til stadige ekspansjoner var mer vanlig enn permanente bosettinger i den første tiden. En femtedel av de erobrede skattene ble fraktet til det spanske hoff, mens en tiende ble betalt til kirken, som på denne måten ble en rik institusjon også i koloniene. Urbefolkningen ble benyttet som slaver i utvinningen av edelmetaller. Da disse omkom i stort antall på grunn av overanstrengelse og epidemiske sykdommer europeerne brakte med seg, ble det innført slaver fra Afrika.

Med slavehandelen fikk også Storbritannia, Frankrike, Portugal og Nederland interesser i området, og Sør-Amerika ble åsted for rivalisering mellom de europeiske stormakter. Det ble opprettet visekongedømmer og adel etter moderlandets modell. Ved siden av gruvedrift ble det etablert storgods basert på tvungen arbeidskraft fra den lokale befolkningen (encomienda) som var blitt fratatt eiendomsretten til jorden. Makten hadde sin basis i de etter hvert storslagne bysamfunnene hvor et stort kolonibyråkrati vokste frem. Dette førte til utviklingen av et lokalt aristokrati med manglende vilje til å adlyde det spanske hoffet, spesielt i perioder da Spania hadde problemer med å utøve sin makt i Europa.

Rivaliseringen mellom aristokratiet og det lojale byråkratiet la grunnlaget for frigjøringsbevegelsene i begynnelsen av 1800-tallet. Økonomien var basert på bysamfunn med omkringliggende jordbruksområder, og ikke på handel, som i andre europeiske kolonier. Plantasjer ble grunnlagt til en viss grad for å forsyne markedet i Europa.

Opplysningstiden og den franske revolusjon på slutten av 1700-tallet vekket kravet om frihet også i Sør-Amerika. Allerede i 1749 protesterte handelsfolk i Venezuela mot monopolet som Spania hadde på handelen med koloniene. Da båndene med Spania ble svekket i forbindelse med Napoleonskrigene i Europa, ble nasjonalismen i Sør-Amerika forsterket. Storbritannia oppmuntret frigjøringskravet på grunn av utsiktene for frihandel. Flere lokale opprør fant sted, og Paraguay var det første landet til å erklære seg selvstendig (1811).

Det var i hovedsak eliten i koloniene, spesielt forretningsstanden, som ivret for uavhengighet. De fattige massene hadde små fordeler å hente. Nasjonalistiske militære ledere som Simón Bolívar (Venezuela), Bernardo O'Higgins (Chile), José de San Martín (Argentina) og Antonio José de Sucre har fått hovedæren for uavhengigheten i Sør-Amerika. Disse kan alle regnes i samme kategori som de spanske caudillos fra den tidligere kolonitiden.

Fra sør tok hæren til San Martín seg fra Argentina til Chile, som fikk sin uavhengighet i 1817, og fortsatte til kolonienes lojale bastion Peru i 1820. Fra nord kjempet felttoget til Bolívar seg gjennom Venezuela, Colombia, Ecuador, Peru og Bolivia. Frigjøringen blir betraktet som avsluttet i 1826, da den spanske garnisonen i Callao, Peru, overgav seg.

Portugals koloni Brasil fikk sin uavhengighet på en annen måte og med lite blodsutgytelser da sønnen til Portugals keiser, Pedro, utropte seg til keiser av Brasil i 1822. Storbritannia tok over det meste av Spanias og Portugals handel. En ny stormakt i emning, USA, utferdiget derfor i 1823 Monroe-doktrinen for å hindre de tidligere kolonimaktene i å drive handel i Amerika. Den regjerende eliten i de nye statene delte seg i konservative og liberale leirer. For å skaffe landene inntekter fikk nå amerikanske og europeiske selskaper stor frihet til å fortsette utvinningen av grunnstoffer og jordbruksvarer. Fremskrittet ble målt i den rikdommen de nye elitene skaffet seg.

Nasjonalstatene ble basert på en sterk militærmakt som til stadighet grep inn i den politiske prosessen, og militære ledere hadde stor prestisje ettersom frigjøringen ble identifisert med hæren. Voldelige maktovertagelser var vanligere enn valg, og volden ble opprettholdt for å holde på makten. Sterke allianser ble derfor knyttet mellom hæren, kirken og godseierne. Stabile politiske forhold var viktige for å tiltrekke seg kapital fra USA og Europa. På denne måten ble den tradisjonelle strukturen holdt i hevd, og det fattige flertallet fikk det ikke bedre det første århundret med uavhengighet. De konservative ville beholde makten hos kirken og aristokratiet, mens de liberale ville ha en sterkere statsmakt.

Tilløp til sosiale reformer fant sted i enkelte land i perioder med liberalt styre. Den største hindringen for sosiale forbedringer var storgodstradisjonen på landsbygda, hvor godseierne fortsatte å berike seg på bekostning av de jordløse landarbeiderne. Jordbruket var for en vesentlig del basert på eksportprodukter som kaffe, sukker, kakao og feavl. Mot slutten av 1800-tallet emigrerte et stort antall søreuropeere til Brasil, Argentina og Uruguay, hvor det var tilgjengelig jord for nybyggere og dessuten en viss industriell utvikling.

Fra midten av 1800-tallet viste USA tydelige tegn på ekspansjon i tidligere spanske Amerika. Nord-Mexico ble innlemmet i USA, og Panamakanalen var et resultat av USAs støtte til løsrivelsen av Panama-provinsen fra Colombia. I Karibia fikk USA kontroll over Cuba og Puerto Rico, og talløse militære invasjoner fra USA preget Mellom-Amerika og Karibia mellom 1898 og 1925.

Med industrialiseringen i USA ble Sør-Amerika betraktet som en naturlig råvareleverandør og et marked for de ferdige produktene. USA fikk på denne måten betydelig innflytelse på økonomien i Sør-Amerika. Spesielt gjaldt dette oljeproduksjonen som ble iverksatt i Venezuela og senere i Mexico, men også gruvedrift, plantasjedrift og andre eksportrettede næringer. Det søramerikanske borgerskapet befordret ikke den nasjonale økonomi, men snarere sine egne privilegier som støttespillere for utenlandske investorer. Blant arbeidere og bønder var det derfor liten økonomisk fremgang, og i 1920-årene ble fagforeningene svært aktive. Det vokste frem en sterkere nasjonalisme.

I den verdensomspennende økonomiske krisen fra 1929 ble landene i Sør-Amerika også rammet. Importen fra USA uteble, og prisene på eksportproduktene sank til bunn-nivå. For å kompensere for dette ble det satt i gang en vellykket nasjonal industrialisering med hovedvekt på produkter landene trengte selv. Spesielt Argentina, Brasil og til en viss grad Colombia opplevde en oppblomstring av nytt initiativ hvor blant annet staten gikk inn med store investeringer.

Den store tilstrømmingen til byene begynte, og i denne optimistiske atmosfæren vokste det frem politiske bevegelser som appellerte sterkt til arbeiderklassen. Denne populismen har tydelige paralleller til den politiske situasjonen i Tyskland og Italia i 1930-årene. I Brasil dominerte på denne måten diktatoren Getúlio Vargas, i Argentina Juan Domingo Perón og i Ecuador José Maria Velasco Ibarra politikken i 20–30 år.

Etter den annen verdenskrig, og i enda sterkere grad etter Koreakrigen, kom USA sterkt tilbake. Multinasjonale selskaper tok opp konkurransen med den svake nasjonale industrien som hadde vokst opp, og med de sterke kapitalkreftene som stod bak, var Sør-Amerika på kort tid tilbake i avhengighet. I 1948 ble Rio-traktaten undertegnet. Den forpliktet alle amerikanske stater, inklusive USA, til militært samarbeid og førte til opprettelse av militærbaser i mange land og en betydelig militærhjelp fra USA. Hærens rolle i Sør-Amerika har ikke i første rekke vært forsvaret av det enkelte land, men kontroll innad over dets egen befolkning.

Epoken med militærregimer fra 1960-årene tok til med kuppet i Brasil i 1964 som avsatte president Goulart. Den nye militarismen var kjennetegnet av en egen ideologi. For det første var de brutale makthaverne en garanti mot videre jordreform og nasjonaliseringer som Goulart hadde forsøkt å innføre. Videre var de militære viktige for de multinasjonale selskapene som hadde behov for stabilitet og orden blant arbeiderne. Militærdiktaturene var også et uttrykk for behovet for å demme opp for enhver utvikling inspirert av revolusjonen på Cuba i 1959.

De militære utferdiget en ideologi basert på «nasjonal sikkerhet» til forsvar av familien, kirken og det frie næringsliv mot den «kommunistiske trussel». All opposisjon ble derfor stemplet som farlig og som kommunisme. Radikale politikere, fagforeningsfolk og andre opposisjonelle fikk hard behandling med fengsling, tortur eller drap. Brasil så sitt land rettmessig som en gigant i Sør-Amerika, og den militære ledelsen hadde en finger med i spillet i militærkupp i nabolandene Bolivia og Uruguay. Militæret tok også makten i Peru i 1968, men der ble det utformet en radikal reformpolitikk.

Militærregimet i Brasil åpnet for kolonisering av det enorme Amazonas-området, hvor flere indianersamfunn har gått til grunne og de økologiske virkningene er uoverskuelige. Militærkupp fulgte også i Chile i 1973 og i Argentina i 1976. 1970-årene var det mørkeste tiår i kontinentets historie etter uavhengigheten, og bruddene på menneskerettighetene var ekstreme.

I løpet av den lange perioden med militært styre har landene i Sør-Amerika tilegnet seg en enorm gjeld til utenlandske banker. Økonomien har vært preget av prisfall for råvarer på det internasjonale markedet og kortsiktig planlegging basert på store lån. Korrupsjon, kostbart militærutstyr og luksuskonsum har bidratt vesentlig til utgiftene. I løpet av 1970-årene var de fleste landene i Sør-Amerika åsted for gerilja-aktiviteter, spesielt i storbyene.

På grunn av manglende vilje til jordreformer fikk storbyene en eksplosjonsartet vekst. Arbeidsløshet og fattigdom tiltok. På grunn av den økonomiske situasjon og indre press begynte Brasil en gradvis demokratisk åpning fra 1979, noe som resulterte i det første åpne valget i 1985. I Peru kom sivile til makten i 1980, i Bolivia i 1982. Falklandskrigen med Storbritannia i 1982 ble en skandale for militæret i Argentina og førte til overgang til sivilt styre i 1983. Også i Uruguay overgav militæret makten til sivile i 1984. De siste militærdiktaturene ble avviklet i Paraguay og Chile i 1989.

1990-årene var derfor innledningen til en ny æra for Sør-Amerika, basert på demokratiske styresett og stabilisering av økonomien. Nyliberalisme og kravene fra Verdensbanken og Det internasjonale valutafond (IMF) satte preg på omleggingen og bidro til enda større sosiale forskjeller. Samtlige land på kontinentet gjennomførte privatisering av offentlige tjenester. Gjennom salg av statlige hjørnesteinsbedrifter sanerte myndighetene deler av utenlandsgjelden. Den fortvilte situasjonen som rådet i 1980-årene, ble erstattet med positive økonomiske perspektiver for den dynamiske middelklassen i landene. Spesielt Brasil, Argentina, Chile og Colombia kunne vise til gode økonomiske resultater og en voksende interesse hos internasjonale selskaper og bankvesen for å investere i disse landene.

Stabiliteten ble reflektert også gjennom det politiske systemet, hvor det i motsetning til tidligere tiders stadige militærkupp nå ble vanlig med gjenvalg av presidenter. Av revolusjonære bevegelser gjorde kun geriljaen i Peru og Colombia seg gjeldende i 1990-årene.

Ved inngangen til 2000-tallet var Sør-Amerika fortsatt preget av en relativt stabil demokratisk utvikling. Et nytt og markant trekk i bildet var at venstreorienterte partier – utenfor de liberale og konservatives tradisjonelle hegemoni – vant valgene i land etter land. Spennvidden var imidlertid betydelig blant de nye statslederne, fra Chiles sosialdemokrati etter europeisk mønster til Hugo Chávez' særegne venstrepopulisme i Venezuela. Brasil under president Lula da Silva inntok tidlig en lederrolle i Sør-Amerikas politiske nyorientering, men ble her utfordret av den mer radikale Chavez.

En fellesnevner i «venstredreiningen» har vært å bygge opp en motvekt til USAs innflytelse på kontinentet. USAs forsøk på å danne en all-amerikansk frihandelsorganisasjon (FTAA, Free Trade Area of the Americas, spansk fork. ALCA), støtte mot planene om å videreutvikle det søramerikanske Mercosur – og mot visjonene om Sør-Amerika som en tung internasjonal aktør i samhandling med Kina, India, Indonesia og EU. Sentralt i det hele lå en reaksjon mot Det internasjonale valutafonds (IMF) ensidige nyliberalistiske krav til den økonomiske politikken for å få Sør-Amerikas gjeldstyngede land på fote. IMFs såkalte Washington-konsensus fikk i 2003 sitt motstykke i Brasil og Argentinas «Buenos Aires-konsensus» om en mer radikal skatte- og fordelingspolitikk.

Også økonomisk var det fremgang å spore, tross tilbakeslag som Argentinas kortvarige men dramatiske «tangokrise» tidlig på 2000-tallet. Flere av landene på kontinentet har god økonomisk vekst, men fattigdomskløften utgjør et vedvarende problem. I 2005 falt hele 220 av Sør-Amerikas 550 millioner innbyggere inn under FNs fattigdomsdefinisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.