Faktaboks

Simón Bolívar
Simón José Antonio Bolívar
Uttale
bolˈívar
Født
24. juli 1783
Død
17. desember 1830
Simón Bolívar
Simón Bolívar, maleri fra 1860.
Av .
Simón Bolívar
Simón Bolívars sarkofag i Panteón Nacional i Caracas, Venezuela.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Simón Bolívar. Maleri fra 1829.

.
Lisens: fri

Simón Bolívar var en søramerikansk militær leder og politiker, født i Venezuela. Han blir ansett som den viktigste lederen for Sør-Amerikas frigjøring fra kolonimakten Spania på begynnelsen av 1800-tallet.

Han var først og fremst en militær leder som sto i spissen for mange avgjørende militære seire på veien mot uavhengighet i Sør-Amerika. Men han var også en politiker med klare ideer for tiden etter oppnådd uavhengighet. Etter 15 år med mange militære seire og tilbakeslag, kunne han erklære hele Sør-Amerika uavhengig av spansk styre i 1824. Men han opplevde også å se sitt politiske prosjekt om søramerikansk enhet smuldre opp før han døde i 1830, syk, fattig og med liten politisk innflytelse.

Bolívars liv og virke var fylt av motsetninger, som også gjenspeiler sentrale motsetninger i Sør-Amerikas uavhengighet. Han var fra en av Venezuelas mest velstående familier, men hans viktigste omsorgsperson i oppveksten var en afroamerikansk slave. Han gjorde opprør mot den spanske sentralmakten, men var samtidig tilhenger av en sterk sentralmakt i de framvoksende søramerikanske statene, og havnet derfor ofte i væpnet konflikt med grupper som ville ha større lokalt selvstyre. Han kjempet for folkestyre og grunnlovfestede rettigheter, men endte i 1825 opp som diktator for et område som var større enn Aleksander den stores rike.

Bakgrunn

Familien Bolívar hadde, siden den ankom Caracas fra Spania i 1590, vært en av byens mest velstående og innflytelsesrike familier. De eide blant annet store jordeiendommer, en stor andel av koloniens koppergruver og flere hundre afroamerikanske slaver. Simón Bolívars far døde da Simón var to år gammel og hans mor da han var ni. Han ble ammet av den afroamerikanske slaven Hipólita (1763–1835), som forble hans viktigste omsorgsperson gjennom hele oppveksten.

15 år gammel dro Bolívar til Madrid, hvor han bodde i drøyt to år. Der var det særlig tre hendelser som fikk stor innflytelse på hans senere liv. Han bodde den første tiden hos Manuel Mallo, som på den tiden var dronning Marie Louises elsker, og han fikk derfor et godt innblikk i det spanske kongehusets innerste sirkler. Bolívar opplevde et kongehus preget av udugelighet og moralsk forfall, noe som økte hans motstand mot spansk styre i Sør-Amerika.

Det var også i Madrid, med Jerónimo Enrique de Uztáriz y Tovar (markien av Ustáriz) som mentor, at Bolívar gikk fra å være en middelmådig elev til å bli en ivrig leser som slukte bøker om historie og politisk filosofi. En tredje hendelse var møtet med María Teresa Rodríguez del Toro (1781–1803), som han giftet seg med i 1802. De reiste samme år til Caracas for å etablere seg der blant byens ledende familier, men María Teresa døde av gulfeber et halvt år senere.

María Teresas død gikk svært hardt innpå Bolívar, som la ut på en ny reise til Europa på leting etter et nytt mål i livet. I kontakt med andre søramerikanere i europeisk eksil vokste Sør-Amerikas uavhengighet fram som hans nye livsprosjekt. I Roma 15. august 1805 sverget Bolívar på at han skulle befri Sør-Amerika fra Spania eller dø i forsøket.

Den første uavhengigheten

Uavhengighetskrigene begynte da Napoleonskrigene skapte et maktvakuum i Latin-Amerika, fordi Spania ikke lenger kunne sende skip over Atlanterhavet til sine amerikanske kolonier og fordi den spanske kongen, Fernando 7, ble avsatt til fordel for Napoleons bror, Joseph Bonaparte. I 1810, da Caracas' ledende borgere avsatte den spanske guvernøren og dannet en junta som tok over styret av provinsen, spilte ikke Bolívar noen viktig rolle. Men siden han tilbød seg å finansiere en delegasjon til Storbritannia for å søke militær bistand og anerkjennelse av uavhengigheten, fikk han være med i delegasjonen som ett av tre medlemmer. I London møtte delegasjonen Francisco de Miranda, og de tilbød ham å lede Venezuelas kamp for selvstendighet.

Under Mirandas lederskap deltok Bolívar som offiser i frigjøringshæren og rykket opp til oberst. Men i 1812 var rojalistene, de som kjempet for fortsatt spansk styre, på offensiven. Miranda kapitulerte, og Bolívar måtte flykte fra landet. Året etter vendte han tilbake og ledet en vellykket militær kampanje opp elven Rio Magdalena, en kampanje som bidro til å gjøre ham til den øverste militære lederen for uavhengigheten i den nordlige delen av Sør-Amerika. I august 1813 kunne han marsjere inn i Caracas uten motstand, men mistet kontrollen over Venezuela et år senere.

Den andre og endelige uavhengigheten

I 1814 ble Napoleon beseiret, og Fernando 7 kunne vende tilbake som konge over Spania. En av hans målsetninger var å ta tilbake kontrollen over koloniene i Amerika, og i april 1815 gikk en hær på 15 000 spanske soldater i land i Venezuela. Bolívar var da allerede på defensiven og dro kort tid etter i eksil til Jamaica og Haiti, hvor sistnevnte hadde frigjort seg fra Frankrike i 1805. Haitis president Alexandre Pétion (1770–1818), utstyrte Bolívar med skip, våpen og soldater, og Bolívar lovte til gjengjeld å avvikle slaveriet når han hadde beseiret spanjolene.

Bolívar vant flere viktige militære seire i Venezuela og Colombia fra 1816 til 1821, og kunne i 1821 erklære Gran Colombia som en selvstendig stat, med seg selv som president. Men Bolívar visste at han var bedre egnet som militær leder enn som politiker og benyttet anledningen til å sette kursen sørover mot Peru.

Bolívar i Peru

I juni 1822 seiret Bolívar i slaget ved Pichincha og inntok Quito. En måned senere møtte han José de San Martín i Guayaquil. San Martín hadde da ledet frigjøringen av Argentina, Chile og deler av Peru. Det finnes ikke pålitelige referater fra de to møtene mellom Bolívar og San Martín, men resultatet ble at San Martín forlot kontinentet og bosatte seg i Europa, mens Bolívar ble den ubestridte lederen for Sør-Amerikas uavhengighet.

Bolívar ble utnevnt til president og diktator for Peru i februar 1824, og slagene ved Junín og Ayacucho senere samme år sikret en endelig seier over rojalistene. Året etter ble rojalistene beseiret i øvre Peru, og Bolivia (oppkalt etter Bolívar) ble erklært som en selvstendig republikk. Bolívar skrev landets grunnlov og ble utnevnt til president, men ble erstattet med sin nestkommanderende Antonio de Sucre et år senere.

Bolívar som militær leder

Simón Bolívar
Simón Bolívar til hest. Maleri fra 1898.
Av .

Historien om Bolívar som militær leder er lang og kronglete, med stadig skiftende allianser og en lang rekke seire og nederlag. Hans styrke var dristige angrep, og han vant flere slag med overraskende angrep mot langt større hæravdelinger. Hans evne til å forsvare befestede posisjoner og erobrede områder var ikke like god.

Et godt eksempel på Bolívars militære strategi er det viktige slaget ved Boyocá i 1819. Bolívar befant seg i Venezuela og bestemte seg for å krysse fjellene over mot Bogotá med en hær midt i regntiden. Siden dette ble ansett som nærmest umulig, regnet Bolívar med at rojalistene ville være svært dårlig forberedt på et angrep fra den kanten. Selv om mange døde på veien, klarte Bolívars hær å komme seg over på den andre siden av fjellene. Som forventet var det få hæravdelinger utplassert mellom fjellene og Bogotá. Men Bolívar måtte allikevel, med sine 2200 mann, beseire en hær på 3000 mann i godt befestede stillinger i slaget ved Vargas-myrene, før han kunne innta Bogotá og forberede seg til slaget ved Boyocá.

Bolívars politiske prosjekt

Simón Bolívar var kjent for å stadig sitte med nesa begravd i en bok, og han hadde solid kunnskap når det gjaldt historie og politisk filosofi. Liberale ideer om likhet for loven, folkestyre og maktfordeling var svært viktige for Bolívar, og han hentet mye inspirasjon og lærdom fra USAs uavhengighet og Den franske revolusjon. Han anså disse to liberale revolusjonene som forbilder for Sør-Amerikas uavhengighet, samtidig som han var klar over at det var store politiske og kulturelle forskjeller og at det verken var mulig eller ønskelig for Sør-Amerika å bruke USAs løsrivelse og uavhengighet som oppskrift.

Bolívars liberale ideer sto imidlertid i et motsetningsforhold til hans mistro til folkets dømmekraft og til hans rolle som politisk og militær leder i en tid preget av borgerkriger. På den ene siden argumenterte han godt for at han som uavhengighetens øverste militære leder ikke burde utnevnes til president, fordi han da ville få altfor stor makt, i direkte motsetning til det liberale maktfordelingsprinsippet. På den annen side godtok han allikevel å bli utnevnt til president, og i praksis diktator, både i Gran Colombia og i Peru. Bolívars demokratiske idealer sto i motsetning til ideen om at det var nødvendig med en sterk diktatorisk leder for å skape orden i kaoset som uavhengighetskrigen hadde skapt, og at Bolívar selv var den eneste med tilstrekkelig prestisje og støtte i folket til å kunne innta den rollen.

Bolívar var sentralist. Det vil si at han var tilhenger av en sterk sentralmakt og ville fremme søramerikansk enhet ved å bygge store nasjoner, slik som Gran Colombia. Han var her på kollisjonskurs med det store flertallet av militære og politiske ledere som kjempet for uavhengighet. De kjempet først og fremst for selvstyre for sine områder og anså en sterk sentralmakt som en trussel. Dette var en viktig grunn til at Bolívar og hans politiske prosjekt gradvis mistet støtte og at han på slutten av sitt liv sto praktisk talt uten allierte.

Rike og fattige, lyse og mørke

På begynnelsen av 1800-tallet var de søramerikanske samfunnene preget av store klasseskiller, hvor både rikdom og hudfarge var avgjørende for hvor på rangstigen man befant seg. Det var det øverste samfunnslag som sto bak uavhengighetserklæringene i 1810. Under de påfølgende uavhengighetskrigene prøvde den lokale eliten seg på en vanskelig balansegang. De var avhengig av støtte i folket for å vinne krigen, men ønsket samtidig å beholde sin privilegerte posisjon i samfunnet og unngå at folket tok styringen.

Bolívar er selv et godt eksempel på denne motsetningen. Han tilhørte en av de mest velstående familiene i Caracas, og var avhengig av støtte fra de øverste samfunnslag for å vinne uavhengighetskampen. Men han var også avhengig av støtte fra folket, og hans kamp for større likhet og avvikling av slaveriet bygget på en personlig overbevisning. I uavhengighetshæren han ledet spilte afroamerikanere og folk av «blandingsrase», som man kalte dem på den tiden, en sentral rolle.

Bolívar erklærte slaveriet avviklet i Gran Colombia, men fulgte ikke opp med lovgivning og dermed fortsatte slaveriet i flere tiår. Han avviklet også særskatten urbefolkningen måtte betale, men hadde en paternalistisk holdning til denne gruppen og mistro til deres politiske dømmekraft.

Bolívars siste år

Etter at uavhengigheten var sikret i Peru og Bolivia vendte Bolívar tilbake til Gran Colombia, som var preget av indre motsetninger og stridigheter. I Venezuela, Ecuador og Colombia hadde de som ønsket økt selvstyre stor støtte. Bolívar innkalte til en grunnlovsgivende forsamling i 1828, men han fikk ikke gjennomslag for sine ideer. Dette førte til at hans tilhengere trakk seg fra forsamlingen og ingen grunnlov ble vedtatt.

Til tross for dalende støtte og økende motstand, ble Bolívar på ny utnevnt til president for Gran Colombia. Han overlevde et attentatforsøk samme år, men utsiktene til å holde Gran Colombia samlet ble stadig dårligere. Sterkt angrepet av tuberkulose, trakk han seg som president i april 1830 og erklærte at Sør-Amerika var uregjerlig, og at framtiden ville bli preget av tyranner, borgerkriger og forfall.

Bolívar døde fattig. Han hadde mistet alle familiens eiendommer i løpet av uavhengighetskrigen, og han hadde heller ikke beriket seg selv gjennom de mange erobringene han hadde stått i spissen for. Dette var så uvanlig på denne tiden at nesten ingen trodde på at han hadde økonomiske problemer.

Simón Bolívar døde av tuberkulose i desember 1830 mens han ventet på et skip som skulle bringe ham til Europa.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev David Olsen

Det kunne gjerne bli skrevet mer om hans liv og politiske virke, om hans ekteskap og senere kjærester, og om hans sykdom og død.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg