Uruguays historie

Med britisk hjelp utrustet Juan Antonio Lavalleja i 1825 en egen hær i Buenos Aires som krysset Río de la Plata og erklærte uavhengighet fra Brasil. I 1828 kontrollerte hæren hele provinsen Banda Oriental, og den selvstendige republikken Uruguay ble opprettet. En fredsavtale med Brasil ble inngått, og den nye republikken ble anerkjent både av Argentina og Brasil. Rivaliseringen mellom Artigas' og Lavallejas etterfølgere førte til borgerkrig, der gauchoene i rødt (colorado) og borgerskapets hær i hvitt (blanco) var de rivaliserende politiske partiene. Colorados representerte en liberal linje, Blancos det konservative borgerskapet. Resten av århundret var preget av maktkamp mellom disse, med borgerkriger og statskupp.

Stridighetene varte til José Batlle y Ordóñez fra Colorado-partiet ble valgt til president i 1903. En pakt mellom de to rivaliserende partiene førte maktkampen inn i parlamentariske former. Etter sveitsisk mønster ble det i 1918 innført proporsjonal politisk representasjon. Vidtrekkende sosiale reformer ble innført, og uruguayanerne fikk atskillig høyere levestandard og politisk stabilitet enn det som var vanlig i Latin-Amerika. Også kvinnene fikk betydelige rettigheter.

Uruguay var et land bestående nesten utelukkende av europeiske immigranter. Storgodsstrukturen fra kolonitiden som var vanlig i Latin-Amerika, utviklet seg i liten grad i Uruguay. Immigranter, spesielt fra Italia og Spania, brakte med seg sterke fagforeningstradisjoner fra Europa. Arbeiderbefolkningen var konsentrert i byene, og det vokste frem småindustri i Montevideo-området. Arbeiderklassen var en konstant utfordring for Coloradopartiet, som satt uavbrutt ved makten i nesten hundre år, fra 1865 til 1958. Økonomisk var det likevel den store etterspørselen etter kvalitetskjøtt, huder og ull fra pampasen som gjorde det mulig for Uruguay å utvikle seg til en velferdsstat med et svært avansert undervisningstilbud.

Blanco-partiet ble sittende ved makten fra 1958 til 1966. Fra midten av 1960-årene måtte de regjerende partiene ty til støtte fra hæren for å opprettholde kontrollen. Hæren hadde derfor betydelig innflytelse, og da Juan María Bordaberry fra Colorado-partiet ble valgt til president i 1972, valgte hæren å utøve makten på egen hånd, inspirert av Brasils militærdoktrine om nasjonal sikkerhet. Hæren hadde lenge drevet sin krig mot bygeriljaen Tupamaros, som kjempet mot det de betraktet som korrupsjon og vanstyre.

Bordaberry godtok rollen som sivil frontfigur for militærstyret, som utviklet seg til et av de mest brutale Latin-Amerika har kjent. Høye offiserer overtok gradvis de viktigste økonomiske og politiske funksjonene i landet. Utstrakt fengsling og tortur av opposisjonelle kjennetegnet det nye regimet. En femtedel av befolkningen reiste i eksil, en stor del av disse var intellektuelle og fagforeningsfolk. I 1976 byttet hæren Bordaberry ut med en ny sivil frontfigur, Aparicio Méndez.

I 1979 hadde Uruguay verdens høyeste antall politiske fanger i forhold til folketallet. Etterretningstjenesten forfulgte også sine motstandere i utlandet. I 1980 ble det holdt en folkeavstemning hvor befolkningen forkastet et nytt grunnlovsforslag som ville innebære en institusjonalisering av diktaturet.

Folkeavstemningen ble en viktig pekepinn om at militærstyret hadde en usikker fremtid. Da de økonomiske problemene, forsterket av gjelden til utlandet, ble tyngende i begynnelsen av 1980-årene, kunngjorde militærledelsen en gradvis oppmykning. Gregorio Álvarez, som ble utpekt til president i 1981, fikk i oppgave å forberede overgang til valg på president og nasjonalforsamling i 1984. Det radikale partiet Frente Amplio hadde gjort det godt i det siste valget i 1972 og var en av grunnene til militærets store kommunistfrykt. Det ble derfor nektet å delta i valget, men etter press ble vedtaket omgjort. Frente Amplio fikk 20 prosent av stemmene. Valget ble vunnet av Colorado-partiet, og 1985 tok Julio María Sanguinetti Cairolo fatt på sin første presidentperiode, 1985–1990.

Uruguay hadde pådratt seg en betydelig utenlandsgjeld under diktaturet, og det ble i 1986 inngått en tverrpolitisk avtale om å skape økonomisk stabilitet og sosial utvikling. Sanguinetti hadde i sin første periode oppgaven med å gjenopprette demokratiet, og gjennom en folkeavstemning i 1989 ble det besluttet å se bort fra rettsforfølgelse av de ansvarlige for grove menneskerettighetsbrudd under diktaturet. Senere samme år ble det avholdt nytt valg, og Colorado-partiet fikk hard konkurranse fra det konservative Blanco-partiet, som stilte med Luis Alberto Lacalle, og som la vekt på utstrakt privatisering av økonomien og på å komme i takt med utviklingen i de dominerende nabolandene Argentina og Brasil. Lacalle vant presidentvalget og satte i gang med nedskjæringer i offentlige utgifter, noe som støtte på motstand fra fagbevegelsen og fra flertallet i nasjonalforsamlingen.

I likhet med øvrige land i den sørlige delen av kontinentet førte liberaliseringen til økte investeringer og oppdemming for inflasjon. Arbeidsledigheten stabiliserte seg på 10 prosent, og Uruguay var på 1990-tallet det eneste landet i Latin-Amerika med en betraktelig økning i sitt sosialbudsjett, spesielt for helse- og trygdesektoren. Ved valget i 1994 kom Colorado-partiet sterkt tilbake, og Sanguinetti innledet sin andre presidentperiode i 1995. I 1997 godkjente omsider nasjonalforsamlingen en ny grunnlov etter at den tidligere hadde vært ute av funksjon siden 1973.

Den økonomiske nedturen som rammet Brasil og Argentina ved årsskiftet 1998/1999 fikk også alvorlige følger for Uruguay, ettersom de to nabolandene er viktige handelspartnere. Mens veksten i BNP i perioden 1992–1998 i gjennomsnitt var på 4,2 prosent, sank veksten i 1999 til 2 prosent.

Colorado-partiets kandidat Jorge Batlle Ibáñez vant presidentvalget i 1999 og tiltrådte i mars 2000. Han var sønn av Luis Batlle Berres, som var president i 1947–1951 og 1955–1956. Valget var spesielt i og med at det tradisjonelle topartisystemet ble brutt opp, idet sosialisten Tabaré Vázquez, som stilte for valgforbundet Frente Amplio (Den brede front), slo ut Blanco-partiets kandidat Luis Alberto Lacalle i første valgomgang. Batlle vant andre valgomgang med 54,1 prosent mot Vázquez' 45,9. Frente Amplio gjorde det også svært godt i kongressvalget høsten 1999, og partiet seiret, i første valgomgang, ved presidentvalget i 2004. Vázquez' tiltredelse i mars 2005 avsluttet den 170 år lange epoken hvor de to borgerlige partiene Blanco og Colorado, med unntak av årene med militærdiktatur, hadde skiftet på å sitte ved makten. Uruguay føyde seg dermed til venstredreiningen som preget hele det søramerikanske kontinentet i det første tiåret etter århundreskiftet. Frente Amplio hadde fattigdomsbekjempelse som sin fremste sak. Alliansen fremstod med en moderat, sosialdemokratisk profil, men knyttet også bånd til venstrepopulisten Hugo Chávez' Venezuela.

I 2002 ble Uruguay igjen rammet av en økonomisk krise, også denne gang som følge av et krakk i nabolandet og den viktigste handelspartneren Argentina; den såkalte tangoeffekten. Både eksport- og turistnæringene ble hardt rammet. Uruguays økonomi hadde dette året en tilbakegang på 10 prosent, noe som for en kort periode førte til et sosialt sammenbrudd i landet som tradisjonelt er omtalt som «Sør-Amerikas Sveits».

Året etter var imidlertid inflasjon og utenlandsgjeld under kontroll. Ved inngangen til 2007 hadde Uruguay nedbetalt den siste delen av sitt milliarddollarlån til Det internasjonale pengefondet. Hovedstaden Montevideo ble samme år sete for den parlamentariske forsamlingen til den ledende søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur. Under finanskrisen i 2008/2009 sank den årlige vekstraten i Uruguays økonomi fra rundt 7 til 1,2 prosent. Men arbeidsledigheten og andelen mennesker som lever under fattigdomsgrensen sank også merkbart, noe som ble tilskrevet skatte- og fordelingspolitikken under Frente Amplio-styret.

Uruguay figurerer blant Sør-Amerikas tryggeste land, men emigrasjonen utgjør en stor utfordring. At yngre, høyt utdannede reiser ut, og at landet har den høyeste eldreandelen på den vestlige halvkule, er blitt et hinder for økonomisk utvikling. I 2005 var 20 prosent av uruguayanerne bosatt i utlandet.

Frente Amplios kandidat José Mujica vant presidentvalget i november 2009, noe som på nytt bekreftet at de gamle maktelitenes duopol var brutt. Mujica ledet Tupamaros-geriljaen på 1980-tallet, og plasserte seg i valgkampen mer på linje med Brasils president Lula da Silva enn med Venezuelas Hugo Chávez. I 2015 ble han etterfulgt av Tabaré Vázquez, også han fra sosialistpartiet Frente Amplio.

Presidentvalget i 2019 ble vunnet av Luis Lacalle Pou fra det konservative Partido Nacional. Lacalle Pou vant andre valgomgang mot Daniel Martínez fra den regjerende koalisjonen Frente Amplio. Lacalle Pou ble innsatt som president i 2020, og sitter til 2024. Beatriz Argimón ble etter valget i 2019 den første kvinnelige visepresidenten i Uruguay.

• Uruguays politiske system
• Uruguays befolkning
• Uruguay
• Sør-Amerikas historie