moche

Moche. En høytstående person bæres i en bærestol. Slike scener malt eller modellert på leirkrukker er et rikt kildemateriale for kunnskap om moche-perioden.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Artikkelstart

Moche er navnet på en førkolumbisk sivilisasjon i Andes i Sør-Amerika. Moche-kulturen (eller mochica-kulturen) dominerte Perus nordlige Stillehavskyst i tiden mellom 100 og 700 evt, omtrent samtidig med at nazca-kulturen dominerte i sør.

Faktaboks

Uttale
måʃe

Historikk

Andes blant stedene i verden der menneskene først bygde sentraliserte og komplekse samfunn, det vi i dag kaller stater. Stillehavskysten er rik på marine ressurser og langs elvene som strømmer ned fra Andesfjellene er det gode vilkår for jordbruk. Kontrastene mellom kystens og fjellenes produkter stimulerer også til gjensidig utveksling. Andinske sivilisasjoner bygger på utnyttelse av alle disse ressursene og ikke minst sirkulasjonen mellom de forskjellige økologiske sonene.

Andesregionens lange historie deles gjerne inn i forskjellige «horisonter» ut fra hvorvidt området er dominert av en samlende politisk tradisjon eller om utviklingen er regionalt drevet. Moche-kulturen oppsto i en fase med regional utvikling, i kjølvannet av Chavín-kulturen som hadde dominert hele Andes i det foregående tusenåret. Etter Moche (og Nazca) kom en ny samlende horisont dominert av Wari (Huari) og Tiwanaku (Tiahuanaco) (900–1200). Deretter fulgte en ny regional horisont hvor Chimú dominerte i nord. Inkariket (1400-1520) utgjør den siste samlende horisonten i denne periodiseringen.

Moche er det kulturelle og politiske sentrum i Nord-Peru i den første regionale perioden i andinsk historie. Arkeologiske utgravninger forteller at fra og med det første hundreåret evt blir bosetningene langs elvene stadig mer urbane og klassedelte samtidig som det produseres store mengder keramikk og tekstiler i en distinkt og sofistikert stil. Navnet moche viser først og fremst til denne stilen og er navnet på en av de største av elvedalene. De mange funnstedene vi kaller moche var imidlertid neppe noen gang politisk samlet. Snarere var det tale om et par titalls rivaliserende dynastier med hver sine omland. Sammenlignet med sine forløpere i Chavín-tradisjonen var moche-samfunnene mer hierarkiske og militaristiske.

Samfunnsliv

Mochesamfunnet var basert på jordbruk og fiske. Mais var den viktigste grøden sammen med blant annet bønner, søtpoteter, chili og peanøtter. Dessuten ble det dyrket bomull som ikke minst ble brukt til å lage garn. Fisket skjedde fra sivbåter og man dyrket også en art siv (totora) til dette. De største bosetningene lå gjerne der elvene krummet seg i det de løp ut på slettelandet og kunne fungere som utspring for store og sofistikerte irrigasjonsanlegg.

Til hver bosetning hørte en eller flere pyramideplattformer som tjente som residenser for eliten og som kultsteder. Slike pyramideplattformer finnes over hele Andes og er kjent som wak’a (spansk: huaca). Ordet wak’a betyr 'hellig gjenstand' på inkaspråket quechua. «Huaca del Sol», eller Solpyramiden, i Moche-dalen, er den største pyramiden i Sør-Amerika. Den ble imidlertid plyndret og delvis ødelagt av spanske gulljegere på 1500-tallet. Ikke langt unna ligger Månepyramiden («Huaca de la Luna») og her har arkeologene gravd ut rikt dekorerte rom den i det som kan ha vært en kongelig residens. Vi tror derfor at Sol- og månepyramiden utgjorde sentrum i det som kan ha vært den største moche-bystaten.

Moche-kulturen omfatter et dusin slike politiske sentra med tilhørende mindre bosetninger fordelt på like mange elveutløp langs cirka 300 km av kysten og opptil 100 km opp i landet.

Områdene omkring de største wak’aene hadde et urbant preg. Husholdene i sentrum fungerte også som spesialistverksteder. Keramikk ble masseprodusert ved hjelp av støpeformer. Andre verksteder forteller om avansert metallarbeid og legering av sølv og gull. Keramikkfigurene av dyr og mennesker er naturalistiske og detaljerte. De viser scener fra dagligliv, jakt, fiske, krig, ofringer, tortur, rituelt liv samt sykdom og død. Moche-keramikken er også kjent for sine livaktige fremstillinger av sex. Noen arkeologer mener den rike og livlige kunsten kan ha fungert som pedagogiske hjelpemidler i det den dekker så å si alle sosiale aktiviteter.

Sammen med veggmaleriene i wak’aene vitner keramikkfigurene om skarp sosial lagdeling i komplekse samfunn ledet av gudelignende konger og yppersteprester. Scenene som viser raid mot nabobyer og ofring av krigsfanger forteller om rivaliserende dynastier. Muligens kan noen av byene ha hatt en type overhøyhet i enkelte perioder. Det gjelder stedet der sol- og månepyramiden ligger i Moche-dalen (rett ved dagens Trujillo) og det gjelder ruinstedet Pampa Grande ved Lambayeque 184 km lenger nord.

Funn av to velbevarte mumier i 1987 (herren av Sipán) og 2005 (fruen av Cao) i waka’er fra nettopp fra disse områdene vakte fornyet interesse for moche verden over. De to mumiene kan nå beskues på lokale museer. De rikt utstyrte gravene og funn av soldater som ble sendt i døden sammen med sin herre styrker teoriene om krigførende, dynastiske stater.

Religion

Ikonografien i moche-kunsten og gravfunnene tyder på at menneskeofring spilte en stor rolle i mochenes religion. Den såkalte «halshoggerguden» Ai Apaec (Aiapæc) er hyppig avbildet i alle typer materialer og er til stede i alle seremonier. Han er framstilt som et menneskeansikt med jaguartenner og er omgitt av havbølger. Av og til har han blekksprutarmer og av og til vinger. Han holder gjerne en offerkniv (tumi) i den ene hånden og et avskåret hode i den andre. I denne symbolikken samles hav og fjell og liv og død med en type integrerende makt som fundament for religiøs og politisk autoritet. Tilsvarende dualistiske, men komplementære framstillinger av for eksempel sol og måne, oppover og nedover, samt mannlig og kvinnelig i en og samme figur finnes over hele Andes.

Nedgang

Det er usikkert nøyaktig når og hvordan moche-kulturen gikk under. Det er imidlertid klart at sivilisasjonene i Peru er sårbare for klimatiske svingninger og særlig den som følger av skiftende havstrømmer i Stillehavet (El Niño). Årene mellom 536 og 594 var preget av en «super-niño» med intens tørke og voldsomme regnskyll i kjølvannet av det enorme vulkanutbruddet i El Salvador (Ilopango) i 535. Rundt moche-byene både i nord og sør ble det reist omfattende forsvarsverker uten spor etter invasjoner utenfra. Dermed tyder dette på en fase med intensivert krigføring i en tid med folkepress og sviktende ressurstilgang. Uansett ser vi at stilarter vi assosierer med wari-kulturen overtar for mochestilen fra rundt år 700.

Språk

Mochenes språk mochica eller yunga var i bruk i Nord-Peru til et stykke ut på 1800-tallet. Spanjolene regnet mochica som et av regionens ‘alminnelige’ språk sammen med quechua og aymara i høylandet. Mochene selv utviklet aldri noe skriftsystem (arkeologer debatterer hvorvidt de kan ha benyttet en form for khipu (knuteskrift, på spansk quipu) til bokføring), men fra kolonitiden finnes det dokumenter og ordbøker. Man tror mochica er et språkisolat.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg