Da spanjolene i 1498 ankom territoriet som senere skulle bli til Republikken Venezuela, fantes det en rekke urbefolkningsgrupper i området fra den karibiske kysten i nord til amazonasjungelen i sør. Disse ble i løpet av de neste tiårene nærmest utslettet.

Hovedstaden Caracas ble grunnlagt i 1567. Gradvis vokste en mer sentralisert politisk struktur frem, samtidig som Venezuela ble en del av handelsruten mellom Latin-Amerika og det europeiske kontinentet. 5 juli 1811 ble Venezuela erklært uavhenging fra det spanske imperiet, og de påfølgende tiårene var preget av konstante kamper og kriger mellom ulike maktfraksjoner.

Tidlig i det 20. århundre ble Venezuela endret for alltid; de fant olje. Allerede på 1920-tallet var landet verdens største oljeeksportør. Oljerikdommen har fortsatt å prege landets økonomi og politiske utvikling frem til i dag. I 1959 rømte landets siste diktator, Marcos Pérez Jiménez landet, og representativt demokrati ble formelt innført.

Mens 1960-og 1970-tallet var preget av optimisme for fremtiden parallelt med store sosio-økonomiske forskjeller, økte de politiske og sosiale konfliktene i løpet av 1980-og 1990 tallet. I 1998 vant Hugo Chávez presidentvalget, og Venezuela gjennomgikk en omfattende politisk og sosial endringsprosess, ofte kalt den Bolivarianske revolusjonen eller den Bolivarianske prosessen.

De tidligste funn av steinredskaper skriver seg fra savanneområdet i delstaten Bolívar, ca. 5500 f.Kr., og representerer en jeger- og sankertradisjon. Langs kysten utviklet det seg noe senere en fisker- og kystsankerkultur. Fra ca. 1000 f.Kr. vant et hagebruk basert på bitter maniok innpass. Senere kom maisen til og dannet grunnlaget for jordbruk, fast bosetning og håndverksspesialisering. Det keramiske håndverk utviklet seg, i likhet med steinarbeid og veving.

Gullsmedkunsten ble derimot ikke særlig utbredt i dette området; de metallgjenstander som er funnet, kommer opprinnelig fra mer vestlige trakter (Colombia). Denne såkalte karibiske tradisjonen kom til å dominere store deler av det nordlige Sør-Amerika og øyene i Det karibiske hav.

På erobringstiden omfattet denne kulturformen en rekke karibisk- og arawak-talende folk. Mange av dem var integrert i små stater, høvdingdømmer og stammeallianser, blant annet lache, chitarera og corbago i høylandet og jirajara, gayón og cuiba langs kysten. Disse talte alle karibisk, mens caquetio ved Venezuelagolfen var arawaktalende.

Nær Orinoco-deltaet var det andre karibisktalende folk som teque, toromaina og caraca (som har gitt navnet til hovedstaden). Alle disse folkene og nasjonene forsvant kort etter kolonitidens begynnelse. Se amerikanske urfolkspråk.

Kristoffer Columbus ankom kysten av Venezuela i 1498, og året etter reiste en ekspedisjon under ledelse av Alonso de Ojeda innover i landet. I Maracaibo-sjøen bodde indianerne i hytter på pæler, og Ojeda døpte landet Venezuela ('Lille Venezia').

Den første spanske byen i Sør-Amerika ble grunnlagt her i 1523 og fikk navnet Cumaná. Tyske kolonister gjorde seg en stund gjeldende, men Spania fikk kontroll over området i 1546. Caracas ble grunnlagt i 1567. Det ble utført sukker, tobakk, kakao og huder, men handelen var vesentlig kontrollert av franske, britiske og nederlandske frihandelsfolk inntil Spania innførte monopol på handelen tidlig på 1700-tallet. Dette førte til stor misnøye og opprør blant den lokale venezuelanske handelsstanden i 1749.

Det spanske kolonibyråkratiet hadde ikke sammenfallende interesser med de lokale jordeierne. Disse gjorde utstrakt bruk av indianske og afrikanske slaver på storgods og plantasjer. De første 200 årene ble Venezuela styrt fra Santo Domingo, og på 1700-tallet fra Bogotá inntil Venezuela ble eget generalkapitanat i 1777. Det kreolske borgerskapet (europeere født i Venezuela) ble viktige initiativtakere til selvstendighetsbevegelsen i Latin-Amerika.

I april 1810 tok kreolene fordel av Spanias svake stilling under Napoleonskrigene og avsatte kronens representanter i Caracas. I juli 1811 erklærte Francisco de Miranda Venezuela for selvstendig. Krigen mellom kreolene og lojalistene fortsatte i ti år inntil kreolene under ledelse av Simón Bolívar fikk full kontroll i juni 1821.

Bolívars ambisjoner var en stornasjon (Stor-Colombia) som bestod av Colombia og Ecuador i tillegg. Bolívars felttog for selvstendighet strakte seg helt til Peru og Bolivia, men før Bolívar fikk se sin drøm gå i oppfyllelse, utropte general José Antonio Páez i 1830 Venezuela til autonom republikk, og han ble landets første president. Páez styrte i de konservative jordeiernes interesse og dominerte landets politikk frem til 1848.

Perioden var preget av et økonomisk oppsving, med hjelp av utenlandske banker, og en sentralisert statsstruktur hvor hæren inntok en viktig posisjon. Kirken mistet sin skattefrihet og sitt monopol på undervisning. Slaveriet var fremdeles en viktig del av jordeiernes økonomi.

Fra 1840-årene vokste det frem en opposisjonsbevegelse i form av det liberale partiet som krevde utvidet stemmerett, avskaffelse av slaveriet og økonomiske reformer. General José Tadeo Monagas ble valgt til president for det konservative partiet i 1848. Han utnevnte imidlertid liberale ministere og gikk gradvis over til å representere det liberale partiet.

Brødrene José Tadeo og José Gregorio Monagas styrte landet med diktatorisk makt i ti år. Nye liberale lover ble vedtatt, men få ble satt ut i livet. Økonomien stagnerte, og Monagas-dynastiet ble avsatt i 1858 ved en felles aksjon fra de liberale og konservative. Etter en blodig krig og politisk kaos klarte den liberale general Juán Falcón å etablere en regjering 1864–68. Etter en ny periode med borgerkrig gjenvant Venezuela en viss stabilitet igjen i 1870 under den liberale generalen Antonio Guzmán Blanco som innførte liberale reformer. Til tross for stor uro beholdt han makten frem til 1888.

Århundreskiftet markerer et skifte også i Venezuelas politiske historie. I 1899 tok general Cipriano Castro makten ved et kupp og innledet en periode på 36 år med militærdiktatur og økonomisk vanstyre. Konflikter med utenlandske selskaper førte til sjøblokade av Venezuela i 1902 og nederlandske angrep på marinen i 1908. Samme året overtok Juan Vicente Gómez som diktator, og på kort tid utviklet han et fullstendig enevelde. Hæren og politiet ble betydelig modernisert, og voldelige metoder ble brukt for å kontrollere den politiske opposisjonen.

Oppdagelsen av oljeforekomster i Maracaibosjøen i 1911 innledet en ny epoke for Venezuelas økonomi, som inntil da hadde vært basert på en svak jordbruksproduksjon og gruvedrift. Nederlandske og britiske interesser, forenet i Royal Dutch/Shell, begynte utstrakt oljeleting og eksporterte råolje fra 1917. Senere kom også det amerikanske Standard Oil med i utvinningen.

Gómez overlot hele virksomheten til de utenlandske selskapene og tjente godt på konsesjonene. Nasjonal planlegging var dårlig. Gode lønninger i oljevirksomheten tiltrakk seg arbeidere, og jordbruket fikk lide for dette. Streiker ble effektivt slått ned av hæren. Allerede i 1928 var Venezuela verdens nest største oljeeksportør etter USA. Oljeeksporten reddet landet fra økonomisk sammenbrudd under den økonomiske krisen i 1930-årene, men rikdommene tilfalt eliten i landet og ble investert i prestisjeprosjekter og utbygging av Caracas til en moderne storby.

Gómez utøvet total makt frem til sin død i 1935. Hans etterfølger Eleazar López Contreras innførte visse reformer som fagforeningsrettigheter og offentlig undervisning.

Ved utgangen av andre verdenskrig tok oljeeksporten seg opp, og et nystiftet politisk parti, Acción Democrática (AD), overtok makten med bred støtte i befolkningen. Lederen for partiet, Rómulo Betancourt, og hans sivil/militære overgangsjunta utformet en ny grunnlov basert på sosialdemokratiske prinsipper. Drastiske reformer ble satt i verk, men i 1948 satte hæren en stopper for dem med et militærkupp.

Den neste tiårsperioden ble preget av korrupsjon, brutal undertrykkelse av opposisjonen og et intimt forhold mellom nordamerikanske oljeselskaper og makteliten. Nærmere 70 prosent av alle investeringer i Venezuela var nordamerikanske, og oljeselskapene tilegnet seg mer enn 90 prosent av inntektene. I 1958 ble general Marcos Pérez Jiménez styrtet i et folkeopprør med støtte fra deler av marinen og flyvåpenet. Begynnelsen på en demokratiseringsprosess var i gang, og Romulo Betancourt ble valgt til president for AD i desember 1958.

Få måneder før valget i 1958 hadde AD og det kristeligsosialistiske COPEI inngått en politisk pakt kalt Puntofijo-pakten (Pacto de Punto Fijo). Avtalen sikret at de to partiene skulle samarbeide politisk samtidig som de byttet på regjeringsmakten og ekskluderte andre politiske strømninger (særlig kommunistene) fra å oppnå politisk makt. Dette førte til et politisk hegemoni som skulle vare i 40 år. 

Frem til begynnelsen av 1980-årene førte dette til en relativt stabil og nasjonalistisk utvikling med god hjelp av oljeinntektene, samtidig som politisk dissens ble kraftig undertrykt og de sosio-økonomiske ulikhetene var store. I 1960-årene var flere rurale og urbane geriljagrupper aktive, men disse ble hardt slått ned på av myndighetene og til slutt utradert.

Mens store deler av Latin-Amerika i 1970-årene led under militærdiktatur, dominerte det sosialdemokratiske partiet AD under ledelse av Carlos Andrés Pérez. Oljekrisen i 1973 betydde for OPEC-landet Venezuela enda større inntekter, og i 1975 nasjonaliserte hans regjering jernverkene og året etter oljevirksomheten. Det statlige oljeselskapet Petróleos de Venezuela S.A. (PDVSA) har vært hjørnesteinsbedriften i et nett av statsbedrifter.

Oljekrisen i 1979 føyet Venezuela til rekken av gjeldstyngede land i Latin-Amerika. Regjeringene til Luis Herrera Campins fra COPEI (1979–84) og Jaime Lusinchi fra AD (1984–89) var preget av strukturtilpasningsreformer etter retningslinjer fra Det internasjonale valutafond (IMF), noe som førte til en kraftig reduksjon av offentlige tjenester, kraftig prisstigning, og økt arbeidsledighet. Fattigdommen steg kraftig i denne perioden; det samme gjorde underernæring blant barn og barnedødelighet (regnet som en sterk indikator på sosial nød).

I valgkampen i forkant av presidentvalget i 1989 lovte Pérez å skrinlegge ytterlige IMF-dikterte reformer. I stedet hadde han gjort en hemmelig avtale med fondet om ytterlige reformer, som trådde i kraft 28 februar 1989. Dette førte til et spontant opprør kalt «El Caracazo», utløst av at prisen på offentlig transport steg over natten som en følge av at prisene på bensin ble kraftig hevet. 

Opprøret startet blant en gruppe busspassasjerer i satelittbyen Guarenas utenfor Caracas grytidlig på morgenen 29. februar, og spredde seg raskt til Caracas og andre store byer. Pérez sin regjering og borgermesteren i Caracas, Antonio Ledezma, sendte ut politiet og hæren for å stoppe opprøret i de fattige bydelene. Militæret skjøt uhemmet med skarpt, og et sted mellom 300 og 3000 mennesker ble drept – det eksakte tallet er aldri blitt kjent. Byens opplag av kister ble brukt opp, og mange ble begravet i all hemmelighet av myndighetene i plastsekker i en massegrav i den vestlige bydelskirkegården El Cementerio.

I et historisk perspektiv er El Caracazo-opprøret regnet som et vendepunkt i Venezuelas historie. For de fattige var det et sjokk å bli utsatt for vold av slike proporsjoner, noe som førte til at de politiske elitene og det politiske systemet ble ansett som illegitime. Mange soldater, som selv kom fra en fattig bakgrunn, var opprørt over å bli sendt ut for å drepe «sine egne». I tillegg var også Pérez' regjering beskyldt for utstrakt korrupsjon og deltagelse i kriminell virksomhet.  I 1992 ble hans regjering utsatt for et kuppforsøk fra en fløy av militæret, ledet av Hugo Chávez. Kuppet var mislykket, men forsøket, og Hugo Chávez selv, oppnådde stor popularitet.

Pérez var på defensiven og kjempet hardt for å opprettholde sin politiske integritet. Men et nytt kuppforsøk i november 1992 førte til styrkede krav om at Pérez måtte gå av og stilles for retten for korrupsjon. Pérez ble avsatt i 1993 og erstattet med senatoren Ramón José Velásquez, som fungerte som interimpresident frem til valget senere samme året.

Valget ble vunnet av Rafael Caldera (president 1969–74), som 1991 brøt med COPEI og stiftet partiet Convergencia (C). Calderas regjering, som tok over 1994, ble rammet av den samme økonomiske krisen som hadde preget Pérez' regjering. På få måneder opplevde valutaenheten bolívar en devaluering på 80 prosent som følge av at Banco Latino, en av landets største banker, gikk konkurs. Oljeinntektene ble drastisk redusert og Venezuela gjennomlevde den verste økonomiske krisen i sin moderne historie. I gatene var det vedvarende folkelig protester.

I juni 1994 innførte regjeringen priskontroll for å dempe opptøyene, statlig kontroll over bankvesenet, utvidet myndighet til politiet til å foreta arrestasjoner og gjennomføre fengslinger og innførte visse restriksjoner på bevegelsesfriheten innenlands. Disse restriksjonene ble opphevet i 1995.

Etter kuppforsøket i 1992 hadde Chávez blitt satt i fengsel. I 1996 ble han benådet av Rafael Caldera, som ville kapitalisere på hans folkelige popularitet. Da Chávez slapp ut av fengsel, opprettet han det politiske partiet Bevegelsen for den Femte Republikk (Movimiento Quinta Republica, MVR).  I 1998 vant han presidentvalget med 56 prosent av stemmene, og AD og COPEI sitt 40-årige politiske hegemoni tok slutt.

  • Buxton, Julia. 2001. The Failure of Political Reform in Venezuela. Aldershot, Burlington USA, Singapore and Sidney: Ashgate
  • Coppedge, Michael. 1994. Strong Parties and Lame Ducks. Presidential Partyarchy and Factionalism in Venezuela. Stanford, CA: Stanford University Press
  • Coronil, Fernando. 1997. The Magical State: Nature, Money and Modernity in Venezuela. Chicago: Chicago University Press
  • Derham, Michael. 2010. Politics in Venezuela. Explaining Hugo Chavez. Bern, Berlin, Bruxelles, Frankfurt am Main, New York, Wien: Peter Lang
  • Ewell, Judith. 1984. Venezuela. A Century of Change. London: C. Hurst & Company
  • Karl, Terry L. 1997. The Paradox of Plenty. Oil Booms and Petro-States. University of California Press
  • Lieuwen, Edwin. 1961. Venezuela. Oxford University Press
  • Peattie, Lisa. 1968. The View from the Barrio. Ann Arbor: the University of Michigan Press

    Foreslå endringer i tekst

    Foreslå bilder til artikkelen

    Kommentarer

    Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

    Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

    Du må være logget inn for å kommentere.