Ecuadors historie

I Ecuadors høyland er det avdekket funn etter førkeramiske kulturer fra rundt 8000 fvt. I kystområdet er det gjort noen av de eldste funnene av keramikk i Amerika, fra cirka 3200–1800 fvt. Fra perioden rundt 500 fvt.–500 evt. kjenner man særlig Bahíakulturen, en jordbrukskultur med store byer med tempelpyramider og en religion som omfattet slange- og drakekult.

Det landområdet som i dag er Ecuador utgjorde på 1400-tallet den nordligste og sist inkluderte delen av Inkariket (Tawantinsuyo). Området befant seg i utkanten av inkaimperiet, og besto av jordbrukssamfunn som var knyttet sammen av utstrakt byttehandel og utveksling av produkter mellom økologiske nisjer på ulike høydenivåer i landskapet, fra de høytliggende slettene (páramos) og ned til tropisk regnskog i lavtliggende strøk (montaña). Gjennom en kontinuerlig flyt av jordbruksprodukter og mennesker, deriblant egne handelsmenn (mindalaes), fikk samfunn med forskjellige dyrkningsforhold og mikroklimaer tilgang til ressurser som var viktige for deres overlevelse og velferd.

Conquistadorene, de spanske erobrerne ledet av Francisco Pizarro, tok disse områdene i besittelse i perioden 1531–1533, da inkakongen Atahualpa til slutt ble tatt til fange og drept. Det er vanlig å forklare inkakongens fall som et resultat av indre stridigheter mellom to kandidater til inkatronen – Atahualpa og Huáscar. Ifølge denne forklaringen gjorde disse motsetningene det mulig for de spanske kolonisatorene å alliere seg med den ene parten for å bekjempe den andre. Etnohistoriske studier antyder imidlertid at stridighetene var uttrykk for et organisert todelingsprinsipp som karakteriserte Inkariket (såkalt «andinsk dualisme»). Motsetningene kan betraktes som del av den generelle sosiale og politiske organiseringen av de samfunnene som var innlemmet i Inkariket. Store deler av den opprinnelige befolkningen døde som følge av den spanske invasjonen. De fleste døde imidlertid ikke i krigshandlinger, men på grunn av epidemier som meslinger, kopper, tyfus og malaria, brakt med til Den nye verden av spanjolene.

De nyerobrede områdene ble lagt under den spanske kronen og lagt under Visekongedømmet Peru (med hovedsete i Lima) og med en egen administrativ enhet for de nordlige områdene kalt La Real Audiencia de Quito (med hovedsete i Quito). Den daglige forvaltningen av disse områdene overlot den spanske kronen til etterkommere av de spanske erobrerne. De fikk utdelt store jordarealer og ble gitt utstrakte fullmakter til å igangsette økonomisk aktivitet og benytte seg av arbeidskraften fra den opprinnelige befolkningen. Kronens jordfordeling dannet grunnlaget for framveksten av de store landeiendommene, kalt haciendaer.

Over generasjoner ble store deler av den opprinnelige befolkningen bundet til haciendaene. Gjennom en storstilt omstrukturering av landsbygda på slutten av 1500-tallet ble til dels spredt opprinnelig befolkning samlet i egne lokalsamfunn (reducciones). Dette gjorde det lettere for kronens embetsmenn og den katolske kirke å skattlegge dem, og gjorde det mulig for haciendaene å benytte seg av deres arbeidskraft gjennom gjeldsbinding og tvangsarbeid. Den koloniale merkantilistiske økonomien søkte å utnytte ressurs- og produksjonsfordeler som fantes innenfor ulike deler av Visekongedømmet Peru. I nord utgjorde en kombinasjon av jordbruk, sauehold og tekstilproduksjon kjernen i denne økonomien. Tekstilfabrikker (obrajes) ble anlagt innenfor haciendaene og et system for tvangsarbeid introdusert.

Samlingen av den rurale befolkningen i egne lokalsamfunn var del av et større prosjekt om å administrere den opprinnelige befolkningen atskilt fra de framvoksende urbane miljøene som besto av spanske etterkommere og blandingsbefolkning (betegnet som kreoler i kolonitiden, og som mestiser i nyere tid). I datidens terminologi opprettet den spanske kronen to «republikker» – én som omfattet den opprinnelige befolkningen (omtalt som indianere), og den andre som omfattet den europeisk-ættede og blandede befolkningen. Økonomisk og sosialt dannet haciendasystemet et bindeledd mellom disse to republikkene.

Katolisismen ble innført sammen med kolonialiseringen. De spanske erobrerne igangsatte en storstilt kampanje for å ødelegge den opprinnelige befolkningens religiøse symboler og steder. Nye byer ble anlagt over ruinene av gamle hellige steder og markedsplasser. De opprinnelige folkene hadde høyst sannsynlig oppfatninger om at naturomgivelsene var besjelet av ånder som menneskene sto i gjensidig avhengighetsforhold til (animisme). At det fortsatt finnes sterke innslag av animistisk religion blant kichwa-befolkningen er et uttrykk for at den katolske kirke tilpasset seg snarere enn utraderte eksisterende religiøse oppfatninger og praksiser.

I takt med storpolitiske påvirkninger og interne responser fra ulike aktører og miljøer, endret kolonistyret seg i det nordlige Andes over århundrene. I den tidlige perioden, på 1500-tallet, baserte den nye koloniadministrasjonen seg på et nært samarbeid mellom spanske erobrere som hadde fått rettigheter til å kreve inn tributt i områder tildelt av kronen (encomenderos) og høvdinger fra den opprinnelige befolkningen (caciques). På slutten av 1500-tallet og begynnelsen av 1600-tallet og i forbindelse med en rekke reformer igangsatt av visekongen Francisco de Toledo (1515–1582), ble retten til å innkreve tributt overført til kongelige embetsmenn (corregidores). Endringen førte til at den landeiende eliten søkte etter nye inntektskilder, og tekstilproduksjon i egne fabrikker ble nøkkelaktivitet i hacienda-økonomien. Samtidig som høvdingene fra den opprinnelige befolkningen fikk mindre innflytelse over økonomi og politisk liv, ble det stadig viktigere for den lokale landeiende eliten å sikre seg politisk innflytelse over embetsverket. Ofte hadde store landeiere også verv og stillinger innenfor koloniens administrasjon.

I første halvdel av 1700-tallet forsøkte den spanske kronen å møte motstand og opprør hos de lokale elitene gjennom en administrativ omstrukturering. Et mislykket forsøk på å avvikle La Real Audiencia de Quito og opprette et nytt administrativt område med sete i Bogotá i dagens Colombia, ble etterfulgt av en inkorporering av Quito i et nytt visekongedømme av Ny-Granada fra 1739. La Real Audiencia de Quito forble en del av dette nye visekongedømmet (også med sete i Bogotá) fram til uavhengigheten på begynnelsen av 1800-tallet.

Lokale opprør preget Ecuador på begynnelsen av 1800-tallet. Etter at Simón Bolívar hadde inntatt Colombia i 1819, fortsatte han sitt felttog sørover mot Ecuador hvor han i 1820 forente krefter med uavhengighetsstyrker fra Chile i Guayaquil. I 1822 tok Bolívars general Antonio José de Sucre byen Quito fra rojalistene, og Ecuador ble tilsluttet Stor-Colombia i forbund med Colombia og Venezuela. 1830 ble Ecuador egen republikk med general Juan José de Flores (1800–1864) som president. Som i så mange andre latinamerikanske republikker stod kampen om den politiske makten mellom den konservative landadelen sterkt knyttet til den katolske kirke på den ene siden, og de liberale på den andre. De konservative hadde sin styrke i Quito-området og de liberale i Guayaquil. De rike jordeierne hadde etter uavhengigheten den reelle makten, selv om kortere perioder med liberale presidenter førte til gradvise reformer som opphevelse av slaveriet under José María Urbina (1851–1856), fulle borgerrettigheter for urbefolkningen under Francisco Robles García (1856–1859) og sekularisering av kirke- og klostergods under Eloy Alfaro (1896–1901 og 1906–1911). Med den sterke aristokratiske dominansen over økonomien, ble ikke Ecuador åsted for utenlandske investeringer før mot slutten av 1800-tallet.

Ecuadors økonomi har i hovedsak dreid seg om ett eksportprodukt av gangen. Fra slutten av 1800-tallet ble det satset stort på utførsel av kakao. I 1920 utgjorde kakaoeksporten 70 prosent av landets samlede eksport, men en kombinasjon av sykdommer på kakaotrærne og den økonomiske krisen ved inngangen til 1930-årene, førte til en drastisk reduksjon i produksjonen. Opprør blant fattige urfolksarbeidere på kakaoplantasjene førte til militærkupp i 1925 og løfter om omfattende jordreformer. Etter sammenbruddet i kakaoproduksjonen utviklet kaffeeksporten seg til grunnpilaren i økonomien i en kort periode inntil Ecuador ble verdens ledende bananprodusent i 1940-årene. Markedet for alle tre produkter har hovedsakelig vært USA. Amerikanske interesser for oljeforekomstene i Ecuadors del av Amazonas var også en viktig årsak til at landet måtte avstå nærmere 200 000 kvadratkilometer til Peru etter en kortvarig krig som påførte Ecuador store tap. Etter påtrykk fra USA ble freden sluttet under den panamerikanske konferansen i Rio de Janeiro i januar 1942.

Den konservative juristen José María Velasco Ibarra har satt sitt tydelige preg på ecuadoriansk politikk helt siden han første gang ble valgt til landets president. Hele fem ganger (1934, 1944, 1952, 1960 og 1968) ble han valgt, og fire ganger ble hans regjering felt av militærkupp. Velasco baserte sin styrke på en sterk personlighet preget av populær retorikk uten å ha et partiapparat bak seg. Velasco prøvde å etablere en bred populistisk støtte som kan sammenlignes med Juan Perón i Argentina og Getúlio Vargas i Brasil. De ambisiøse politiske løftene hans om å modernisere landet førte hver gang til frustrasjoner og et politisk ustabilt Ecuador. Hans etterfølger i 1948, Galo Plaza (1906–1987), styrket de økonomiske båndene med USA og gjorde det mulig for United Fruit Company å gjøre bananproduksjonen dominerende.

Da Velasco igjen ble valgt i 1952, prøvde han å styrke samhandelen med de øvrige latinamerikanske landene, spesielt Argentina, Brasil og Chile. Men da han inntok presidentpalasset for fjerde gang i 1960, ble den politiske ustabiliteten forsterket av effektene av den kubanske revolusjonen og kravet fra de militære myndighetene om en sterkere statsmakt. Militærjuntaen som tok makten i 1963 tilhørte den «nye militærgenerasjonen» i Latin-Amerika som betraktet oppdemming for kommunismen som sitt fremste mål. Militærregjeringen kom i konflikt med borgerskapet da den prøvde å gripe drastisk inn i det økonomiske livet. I 1966 overtok derfor en sivil regjering, og i 1968 ble Velasco valgt for siste gang. I juni 1970 oppløste han parlamentet og gav seg selv diktatorisk makt etter en lang periode med heftige opptøyer, spesielt blant studentene. Velascos politiske karriere tok slutt i 1972 da hæren forhindret det forestående valget med nok et kupp.

General Guillermo Rodríguez Lara erstattet Velasco som president i 1972. Samme år ble en større oljerørledning åpnet og Ecuador ble OPECs minste medlemsland. Oljepolitikken og forsøk på jordreformer førte til konflikter, og Rodríguez måtte i 1975 overlate presidentembetet til borgerskapets general Raúl González Alvear, som selv ble styrtet i et nytt kupp i 1976. Den nye juntaen ble ledet av viseadmiral Alfredo Poveda. Han lovet direkte valg selv om andre medlemmer av militærregjeringen gjorde sitt ytterste for å bevise at Ecuador ikke var modent for parlamentarisk demokrati. Særlig fagforeningene led under voldelig forfølgelse. Povedas regjering hadde også gode forbindelser til Augusto Pinochet i Chile. En ny grunnlov ble vedtatt ved folkeavstemning i 1978, og denne ga for første gang stemmerett til analfabeter, som utgjorde omkring 40 prosent av befolkningen. Alle tidligere kandidater ble utelukket fra det etterfølgende presidentvalget. Det ble vunnet av den unge kristendemokraten Jaime Roldós Aguilera, som skapte forhåpninger om en demokratiseringsprosess i Latin-Amerika. Roldós opprettet øyeblikkelig diplomatiske forbindelser med Cuba og Kina og gjorde seg til en populær talsmann for de fattige. I mai 1981 omkom Roldós i en mystisk flyulykke og hans visepresident Osvaldo Hurtado Larrea overtok styringen i landet. I 1980–1981 blusset stridighetene mellom Ecuador og Peru opp igjen på grunn av oljeforekomstene i Amazonas. Konflikten førte til trefninger.

Foran valget i 1984 forenet det liberale og det konservative partiet kreftene i Fronten for nasjonal gjenreisning (FRN), som vant valget med den konservative teknokraten León Febres Cordero. Men regjeringskoalisjonen var i betydelig mindretall i nasjonalforsamlingen, noe som la store hindringer i veien for Febres' politikk. I 1985 opplevde Ecuador for første gang gerilja-aktiviteter, og fagforeningene organiserte flere store streiker i Guayaquilområdet. I mars 1986 gjorde general Frank Vargas Pazos opprør i Guayaquil i protest mot korrupsjon i Febres' regjering, og for å unngå et militærkupp som var i emning under ledelse av forsvarsminister Luis Piñeiros og hærens øverstkommanderende, general Manuel Albuja. Febres' parti tapte enda flere plasser i nasjonalforsamlingen ved valget 1986, men fortsatte som en betydelig svekket mindretallsregjering.

Regjeringen maktet ikke gjeldsforpliktelsene overfor utlandet og Febres Cordero måtte gå av i en opprørt stemning preget av korrupsjonsanklager som rammet presidenten og flere medlemmer av regjeringen. Sosialdemokraten Rodrigo Borja Cevallos vant presidentvalget i 1988 og overtok et konkursbo. Innstrammingene som regjeringen hans foretok, førte til omfattende streiker og protester. I 1990 gikk også urfolksorganisasjonen CONAIE i bresjen for omfattende protester og høylytte krav om anerkjennelse for sine tradisjoner og språk i et flerkulturelt ecuadoriansk fellesskap. Borjas regjering anerkjente mange av kravene, men bare ubetydelige forandringer fant sted. I Borjas regjeringsperiode ble det også inngått forhandlinger med landets geriljaorganisasjoner. Valget i 1992 ble vunnet av en koalisjon av opposisjonspartier, og Sixto Durán Ballén ble president. Han startet en optimistisk moderniseringspolitikk basert på utstrakt privatisering av statlige bedrifter og rasjonalisering i statsadministrasjonen. En av de nye lovene gjaldt jordbruksutvikling og førte til ytterligere tilspissing i forhold til urfolksbefolkningen, ettersom jorden heretter skulle tilfalle dem som kunne gjøre den mest produktiv. Duráns regjering klarte å redusere inflasjonen, men til gjengjeld ble korrupsjon stadig mer omfattende. Duráns regjering var svak og stod under konstant kritikk fra opposisjonen. I 1995 kom det til militær konflikt med Peru om et grenseområde som er rikt på olje, noe som for noen få hektiske måneder vekket sterke nasjonale følelser. Så snart konflikten var over, vendte problemene tilbake for Duráns regjering, blant annet måtte visepresidenten fratre på grunn av korrupsjonsanklager.

Valget i 1996 ble vunnet av Abdala Bucaram fra Partido Roldosista Ecuatoriano; han måtte imidlertid gå av allerede i februar 1997, etter seks måneder. Ecuadors dypeste politiske krise siden 1978 var preget av Bucarams drastiske forsøk på å innføre liberale økonomiske reformer som rammet spesielt de fattige. Landet ble rammet av streiker og protester. Situasjonen var uoversiktlig, og presidenten ble i tillegg anklaget for korrupsjon. Bucaram ble avsatt og fikk politisk asyl i Panama. Presidenten i kongressen, Fabián Alarcón Rivera, ble godkjent ved folkeavstemning som interimspresident inntil nytt valg kunne skrives ut i 1998. I denne perioden utformet en grunnlovgivende forsamling en ny konstitusjon. Valget i 1998 ble vunnet av Jamil Mahuad Witt fra Det folkedemokratiske partiet (DP, Democracia Popular) som oppnådde stor popularitet i begynnelsen, blant annet ved å undertegne en fredsavtale med Perus president Alberto Fujimori. I 1999 tiltok de økonomiske problemene, og Mahuads regjering ble gjenstand for protester fra de samme kretsene som bidrog til at Bucaram måtte trekke seg. I januar 2000 ble Mahuad avsatt ved et kupp gjennomført av de militære støttet av urfolksgrupper. Visepresident Gustavo Noboa (1937–2021) ble innsatt som statssjef.

Som ledd i en tiltakspakke for å få økonomien på fote, byttet Ecuador samme år ut sin valuta, sucre, med amerikanske dollar; inflasjonen nærmet seg på dette tidspunkt 100 prosent – den høyeste i regionen – mens utenlandsgjelden utgjorde 80 prosent av bruttonasjonalproduktet. I denne perioden oppnådde urfolksbevegelsen å få en av sine ledere som medlem av regjeringen, den første i historien på en ordinær statsrådspost. Også Noboa-regjeringen møtte sterke krav om å bruke oljeinntektene til å investere ute i distriktene; demonstrasjonene fikk all oljeproduksjon til å stanse opp i 2002, og dette gjentok seg også de påfølgende år. En vesentlig årsak til det økonomiske tilbakeslaget ut over i 1990-årene var nettopp oljeavhengigheten i økonomien.

Sårbarheten knytter seg både til svingninger i den internasjonale oljeprisen og naturkatastrofer – El Niño-stormene påførte oljeinstallasjonene store ødeleggelser. Budsjettkutt og privatisering av statlig industri etter oppskrift fra Det internasjonale pengefondet (IMF) lettet ikke trykket fra de to tredjedelene i befolkningen som levde under fattigdomsgrensen.

Den venstreorienterte Lucio Gutiérrez, tidligere kuppleder, vant presidentvalget i 2002 – året etter gikk hans forgjenger Gustavo Noboa i eksil i Den dominikanske republikk etter korrupsjonsanklager. Få år senere var forhåpningene til Gutiérrez' løfter om korrupsjonskamp og sosial rettferdighet smuldret bort. Etter omfattende maktmisbruk ble Gutiérrez i april 2005 tvunget til å gå av, og tidligere visepresident Alfredo Palacio tok over som president.

Presidentvalget i 2006 ble vunnet av Rafael Correa på et program for økt statlig kontroll over oljevirksomheten og en markert dreining bort fra en USA-orientert kurs til et sterkere regionalt samarbeid. Valget føyde Ecuador til den venstrebølgen som preget Latin-Amerika i denne perioden, og dreide landets økonomiske politikk i en «ny-ekstraktivistisk» retning, det vil si at staten i større grad drar nytte av de store inntektene som naturressursutnyttelse genererer gjennom en progressiv skattelegging.

Colombianske militæraksjoner over grensen til Ecuador i 2008, i jakten på FARC-geriljaen, førte til en diplomatisk krise mellom de to landene; borgerkrigen i nabolandet har gitt Ecuador den største flyktningandelen i Latin-Amerika. Etter en lang prosess med atskillig politisk turbulens ble Correas forslag til ny grunnlov forankret i en folkeavstemning høsten 2008, med 64 prosent ja-stemmer. I tillegg til økt statlig innflytelse over nøkkelindustrien og sentralbanken, skal grunnloven hjemle ekspropriasjon og en jevnere fordeling av jordeiendommer, flere sosiale goder, ekteskapslov for homofile, oppsigelse av en baseavtale med USA og adgang for en president til å velges i to fireårsperioder. Et viktig siktemål er å styrke rettighetene og mulighetene for det store, fattige flertallet i befolkningen – deriblant urfolk, som i historiens løp har hatt liten innflytelse på de politiske maktkampene i landet.

I mai 2017 avsluttet Rafael Correa sin ti år lange periode som president i Ecuador, og posisjonen som statsoverhode ble overtatt av en politiker som tidligere hadde vært visepresident i to av hans regjeringer, Lenin Moreno. Under Morenos regjeringsperiode har politikken dreid vekk fra Correas prosjekt og tatt en nyliberal retning. Den politiske bevegelsen som både Moreno og Correa tilhørte er splittet, og regjeringen har samarbeidet mot høyre. I 2019 undertegnet regjeringen en avtale med Det internasjonale pengefondet på 4,2 milliarder dollar. Sammen med lånet, og som en betingelse for det, kommer en plan for omstilling av den økonomiske politikken. Omstillingen dreier seg om å bygge ned statsapparatet og redusere investering i offentlige tjenester, handelsliberalisering, deregulering av arbeidslivet og tilrettelegging for private selskaper. Den nyliberale dreiningen utløste voldsomme demonstrasjoner mange steder i Ecuador i oktober 2019. Disse hadde en bred folkelig tilslutning og ble ledet av landets nasjonale urfolksorganisasjon, CONAIE. Lenin Morenos popularitet har dalt kraftig i løpet av hans regjeringsperiode, og han stilte ikke til valg i 2021. Valget ble vunnet av høyreopposisjonens kandidat, Guillermo Lasso.

• Ecuador
• Ecuadors politiske system
• Ecuadors befolkning
• Økonomi og næringsliv i Ecuador