I tilknytning til byggingen av vanntransportsystemet i Nazcadalen anla nazcaene en imponerende serie med avbildninger av stiliserte dyr og geometriske figurer samt linjer som gjerne peker mot elveløp eller kilder. De lengste linjene er på 20 km og til sammen skal de måle 1300 km. Geoglyfer finnes en rekke steder langs Perus sørlige stillehavskyst, men de i Nazca, som dekker et område på 450 kvadratkilometer, er de klart mest omfattende.
Linjene er typisk 10-15 cm dype og 30 cm brede. De lages lett ved å slå ned påler og spenne opp ledetråder for så å fjerne det øverste laget av mørk (oksidert) stein og rydde en lys sti gjennom det nakne terrenget. Linjene kan følge elveløp (eller grunnvannsløp) og peke mot et felles punkt ved elver, eller der vann samler seg, eventuelt mot fjelltopper der vannet kommer fra. Linjene i Nazca konvergerer i 62 punkter. Per 2022 var det identifisert 358 figurer som kan være store som fotballbaner. De vanligste er av fugler, gjerne kolibrier og kondorer, det vil si dyr som forbindes med nedbør.
Nazcalinjene er lettest synlige fra luften og ble verdensberømt da fly ble tatt i bruk i kartleggingen fra 1930 og senere. Siden har det versert tre hypoteser omkring hva linjene betyr. For det første at linjene var prosesjonsgater, som nettopp alltid leder fra et samlingssted i rett linje til helligdommen. Slike siq’i (spansk rettskriving: ceque) er svært vanlige over hele Andes, og leder fra bostedet til en wak’a, en helligdom, som gjerne er et opprinnelsessted. I Nazca leder de til hvor vannet kommer fra. Den andre hypotesen har handlet om at linjene peker mot forskjellige astronomiske fenomener, eller de representerer stjernetegn som i sin tur representerer mytiske skapninger. Imidlertid er det under 20 prosent av dem som faktisk peker mot bestemte konstellasjoner (også når man tar høyde for hvor stjernene sto for 1500 år siden).
Den mest sannsynlige forklaringen får man ved å ta i betraktning hvordan dyrene og de geometriske figurene står i forhold til linjene og endepunktene og hvilke betydninger de har hatt i nazcaenes mytologi. Sannsynligvis er geoglyfene ledd i rituell magi ment å tiltrekke seg vann gjennom prosesjoner og ofringer til bestemte tider på året og ikke minst når vannet uteble. I den grad det er mulig å datere linjene (og de underjordiske akveduktene) ser det ut til at arbeidet med dem ble intensivert i tørketidene etter år 550.
Nyere forskning har også vist at selv om linjer og figurer ofte henger sammen og ble laget på samme tid, og dermed krever organisert arbeidskraft, er det ingen overordnet plan som skulle antyde at hele samfunnet sto bak. Snarere har de vært anlagt av mindre enheter som nettopp høvdingdømmer. Til sammen utgjør Nazcadalen et sakralt landskap. Det ble anerkjent som verdensarv av UNESCO i 1994.
Litteratur: Helaine Silverman (2002), Ancient Nazca Settlements and Society, University of Iowa Press.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.