Monroe-doktrinen

I 1822 anerkjente USAs president James Monroe de nye søramerikanske republikkene, og meddelte i sitt årsbudskap til Kongressen i desember 1823 at USA ikke ville tåle europeisk innblanding i de amerikanske statenes indre anliggender.

Denne erklæringen ble kjent som «Monroe-doktrinen», og ble et prinsipp som de europeiske statene i praksis ble nødt til å anerkjenne. Bakgrunnen for erklæringen, som var formulert av utenriksminister John Quincy Adams, var Russlands territoriale krav på Nord-Amerikas nordvestkyst og Den hellige allianses planer om intervensjon i Sør-Amerika til fordel for Spania.

I 1904 ga president Theodore Roosevelt doktrinen en mer intervensjonistisk tolkning gjennom Roosevelt-korollaret. Denne nye tolkningen var at Monroe-doktrinen pålegger USA et ansvar for å fungere som en internasjonal politimakt i Latin-Amerika. Skulle USA forhindre europeisk innblanding i Latin-Amerika måtte de selv sørge for å holde orden i regionen.

Denne nye tolkningen av Monroe-doktrinen la grunnlaget for USAs mer intervensjonistiske politikk i Latin-Amerika. På begynnelsen av 1900-tallet dreide det seg mye om beskyttelse av USAs investeringer og økonomiske interesser. I andre halvdel av 1900-tallet, under den kalde krigen, var USAs intervensjonisme først og fremst politisk motivert. USA anså Latin-Amerika som sin interessesfære, en del av verden hvor de for en hver pris måtte forhindre at kommunismen fikk fotfeste.

• Latin-Amerika
• USAs historie
• Presidenter i USA
• utenrikspolitikk