Colombias historie

Før Spania koloniserte Colombia på 1500-tallet, var området bebodd av urbefolkning. Innbyggertallet var høyt, antagelig mellom tre og fire millioner. Mange av disse var jegere og nomader, mens det tallrike chibcha-folket hadde velorganiserte jordbrukssamfunn i de fruktbare høylandsdalene (Cordillera Oriental). Chibcha-folket hadde en utviklet markedsøkonomi hvor gull og andre metaller var vanlige betalingsmidler.

Det var utsiktene for gull og legenden om El Dorado som gjorde området tiltrekkende for spanjolene, som for første gang ankom kysten i 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525, som den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Under spanjolenes brutale erobring av innlandet ble urbefolkningen raskt redusert, under ledelse av Gonzalo Jiménez de Quesada. Han grunnla Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) på samme sted som chibcha-folket hadde sitt viktigste bysamfunn. I løpet av 150 år var urbefolkningen redusert til om lag 130 000. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.

Napoleonskrigene i Europa fikk stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen. I stedet for å underlegge seg den franske kontrollen over den spanske tronen, dukket flere lokale juntaer opp i Nueva Granada. Selv om Spania gjenvant kontrollen hjemme i Europa i 1814, fortsatte Simón Bolívar sitt seierrike felttog. Bolívar allierte seg med Santanders tropper for å bekjempe de spanske rojalistene, og i 1818, etter slaget ved Boyacá, ble kolonien utropt som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia. Men Bolívars drøm om et forent Sør-Amerika raknet da Gran Colombia falt fra hverandre. Venezuela ble selvstendig i 1829, Ecuador året etter.

Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i mange latinamerikanske republikker utkrystalliserte maktgrupperingene seg mellom det konservative og det liberale partiet, som begge har opprettholdt maktposisjonen til det rene spanskættede oligarkiet. De konservative hadde et nært forhold til kirken og de mektige storbøndene som var interessert i «lov og orden» og en sentralisert maktstruktur. De liberale fant sin tilslutning blant det mer dynamiske byborgerskapet og blant produsenter av nye produkter som tobakk og kaffe. Innflytelsesområdene hadde en regional karakter som ble gjenspeilet i nærmest rene konservative og liberale områder.

Colombias historie på 1800-tallet var preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet. I 1886, mens de konservative regjerte, ble det formelt vedtatt at Colombia skulle styres sentralt fra Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen i 1899–1902 var et uttrykk for den ustanselige rivaliseringen som har frembrakt en svært voldelig kultur og store vanskeligheter for en konstruktiv utvikling i Colombia.

I 1903 støttet USA aktivt et opprør i Panama-provinsen ved å hindre atkomsten til den colombianske marinen. Til gjengjeld fikk USA konsesjon til å bygge Panamakanalen. Ved Panamas selvstendighet mottok Colombia erstatning og herredømmet over øyene San Andrés og Providencia. For blant annet å garantere kontrollen over kanalen, sørget USA for at det militære samarbeidet med Colombia fortsatte.

Frem mot første verdenskrig var Colombia i ferd med å utvikle en industri, ved siden av kaffe-, sukker- og bananproduksjonen. De sosiale ulikhetene økte etter hvert som byene tiltrakk seg store folkemengder fra landsbygda, mens borgerskapet ble godt hjulpet av utenlandske kapitalinteresser.

I slutten av 1920-årene opplevde Colombia flere store streiker hvorav de fleste ble brutalt slått ned av hæren. I 1926 opprettet dissidenter fra det liberale partiet og intellektuelle det revolusjonære sosialistpartiet (PSR). Etter at de liberale overtok regjeringsmakten i 1930, vokste fagforeningene, og kommunistpartiet (PCC) ble opprettet. Den nye regjeringen, under ledelse av Enrique Olaya Herrera, satte i verk flere reformer i retning av en velferdsstat. Lederen for den mest radikale fløyen innen regjeringen var Jorge Eliécer Gaitán, som i 1942 ble republikkens visepresident.

I 1948 ble den populære Gaitán myrdet på åpen gate i Bogotá, og like etter sto byen i lys lue. Dette folkeopprøret («el bogotazo») var begynnelsen på «la violencia», voldsperioden, en uerklært borgerkrig hvor konservative og liberale for en stor del utryddet hverandre. Bondebefolkningen tok i denne krigen stort sett parti for de liberale i kampen mot sine tradisjonelle fiender, de konservative landeierne. Fra denne perioden stammer grunnlaget for geriljaen, som er den eldste i Latin-Amerika.

I 1953 grep militæret makten for første og eneste gang i Colombias historie. General Gustavo Rojas Pinilla klarte å bringe borgerkrigen mer eller mindre under kontroll med voldsom militær makt. Men i 1957 var han blitt overflødig. De konservative og liberale inngikk en avtale som gikk ut på at de i en periode på 16 år fra 1958 skulle bytte på å ha presidentembetet, og stillingene i statsapparatet skulle fordeles likt mellom dem. Hæren fikk som uavhengig maktfaktor forsvarsdepartementet, og andre partier ble utelukket fra det avtalte maktmonopolet som gikk under navnet Nasjonal Front.

Det er denne stabiliteten som har fått Colombia til å fremstå som et demokratisk motstykke til de militære regimene som dominerte Latin-Amerika i 1960- og 1970-årene.

General Rojas opprettet den nasjonale folkealliansen (ANAPO) og stilte opp i valget i 1970. ANAPO ble for mange alternativet til den fastlåste konservativ-liberale alliansen, og det måtte innføres unntakstilstand etter valget i 1970 for å kunne overføre makten til den konservative Misael Pastrana Borrero. Geriljaorganisasjonen M-19 ble opprettet av den radikale fløyen innen ANAPO som reaksjon på dette urimelige valget. Navnet M-19 hentyder til den skjebnesvangre valgdagen 19. april 1970.

Pastrana sørget for at jordreformen som var påbegynt i 1960-årene ble stoppet. Jordokkupasjoner av bondeorganisasjonen ANUC ble blodig slått tilbake.

Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale igjen opp mot hverandre, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent. Løftene hans var like store som frustrasjonene senere ble, da han gikk av i 1978. I hans periode fikk illegale økonomiske sektorer (særlig narkotikasmugling) stadig større betydning, og korrupsjonsskandaler rammet også presidentens egen familie. Forsvarsministeren hadde ofte større reell makt enn presidenten, og særlig på landsbygda bar Colombia preg av å være en militærstat.

Også størstedelen av president Turbay Ayalas regjeringsperiode ble utferdiget under unntakstilstand, og dødsskvadronen MAS skapte betydelig frykt på landsbygda, samtidig som geriljaen ble stadig mer aktiv.

Belisário Betancur Cuartas, de konservatives kandidat som ble valgt i 1982, satte seg som mål å skape fredeligere tilstander i Colombia. Ved å gi utstrakt amnesti til politiske fanger og ved å ta initiativ til fredsforhandlinger med geriljaen, klarte Betancur å leve opp til de forventningene som var stilt. Også Betancurs aktive deltakelse i Contadora-gruppen ga ham internasjonal prestisje.

Colombia har vært preget av fire relativt store geriljaorganisasjoner. Den største og eldste er Colombias revolusjonære stridskrefter (FARC), som har vært knyttet til det kommunistiske partiet. Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) er fremfor alt kjent for å ha hatt den legendariske presten Camilo Torres Restrepo i sine rekker og henter sin inspirasjon fra den kubanske revolusjonen. En tredje organisasjon er den marxist-leninistiske folkefrigjøringshæren (ELP). Den mest kjente er imidlertid 19. april-bevegelsen (M-19) som stort sett har operert i byene. M-19 fikk stor internasjonal oppmerksomhet da en mengde utenlandske diplomater ble tatt som gisler i 1980 og beleiringen av justispalasset i Bogotá i 1985. I august 1984 oppnådde Betancur en våpenhvileavtale med alle organisasjonene unntatt ELN. Men i løpet av det første året trakk også M-19 og ELP seg fra avtalen. Uoverensstemmelsene førte til hard strid mellom geriljaorganisasjonene. FARC, som var mest trofast til avtalen, deltok ved valget i 1986 med eget parti, Unión Patriótica (den patriotiske union).

Colombias voldelige tradisjon har fortsatt å sette sitt preg på landet, og den sosiale nøden blant de underprivilegerte står i skarp kontrast til overklassens overflod. Et stort antall guttebander i Bogotá har gitt byen et dårlig rykte blant turister. Illegale virksomheter dominerer også landets økonomi.

Colombia er en av hovedleverandørene av marihuana og kokain til det nordamerikanske markedet, og den karibiske delen av landet er et senter for denne virksomheten. President Betancur slo hardt til mot narkotikahandlerne etter mordet på justisminister Rodrigo Lara Bonilla i 1984. Blant annet ble flere kokainforbrytere utlevert til USA.

Etter at Virgilio Barco Vargas fra det liberale partiet vant presidentvalget i 1986, forsøkte han å videreføre denne politikken. Colombias høyesterett vedtok i 1987 at utleveringene var grunnlovsstridige. Kokainkartellene sendte stadig nye advarsler, som mordet på høyesterettsdommer Carlos Mauro Hoyos i 1988. Barco regjerte det meste av sin presidentperiode under unntakstilstand og gjorde slutt på den 30 år gamle pakten mellom konservative og liberale ved å opprette en ren liberal regjering. Den åpne krigen som hadde utviklet seg mellom det mektige kokainkartellet i Medellín og regjeringen, skapte en økende voldsbølge i landet. Da USA i 1989 også erklærte at de ville ta saken i egne hender for å få hovedmennene utlevert, erklærte Medellínkartellet «total krig» mot regjeringen. Storstilte opprenskningsaksjoner med militæret og arrestasjonsbølger skapte en svært dramatisk ramme rundt presidentvalget i 1990. Tre presidentkandidater ble myrdet i løpet av valgkampen.

Valget i 1990 ble vunnet av den uredde og unge kandidaten for det liberale partiet, César Gavíria Trujillo. Gavíria fortsatte kampen mot Medellínkartellet og satset på nye forhandlinger med geriljaen. I tillegg mente den nye regjeringen at tiden var inne for betraktelig økonomisk liberalisering og grunnlovsreformer. Gavíria inviterte opposisjonspolitikere med i regjeringen for å vinne tillit frem mot forhandlinger.

Den hardhendte kampanjen mot Medellínkartellet hadde en urovekkende effekt: Det konkurrerende Calikartellet var i ferd med å overta kokainmarkedet. De fleste av Medellínkartellets ledere, med Pablo Escobar i spissen, hadde blitt arrestert.

Gavíria oppnådde atskillig sympati for sine forsøk på å oppnå kompromissløsninger og unngå opptrapping av volden. Det ble holdt en serie vellykkede forhandlingsrunder med geriljaen i tidsrommet 1990–1992. Tre medlemmer av geriljaens paraplyorganisasjon, Coordinadora Guerrillera Simón Bolívar (CGSB), ble invitert som ekstra medlemmer av nasjonalforsamlingen, hvor de deltok i utformingen av betydelige grunnlovsendringer. Den nye grunnloven åpnet for politisk pluralisme og forbød utlevering av forbrytere, noe som var en lettelse for kartellene. Pablo Escobar flyktet fra fengselet i juli 1992 og en storstilt klappjakt ble satt i gang. En regelrett krig fant sted mellom Medellín- og Calikartellene. Det endte med det spektakulære mordet på Escobar i desember 1993 i en fattig bydel hvor han ble betraktet som skytshelgen.

Gavíria forlot sitt presidentembete som den mest populære president i Colombias nyere historie og overtok som generalsekretær i Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) i 1994. Det første valget i henhold til den nye grunnloven ble avholdt i 1994 og ga en knapp seier for Ernesto Samper Pizano fra det liberale partiet.

Samper ble i rask rekkefølge beskyldt og frikjent for å ha mottatt pengestøtte fra narkotikakartellene under valgkampen. Forsoningspolitikken ble forsøkt videreført, men uten særlige resultater. Mer konkrete tiltak ble satt inn etter at Andrés Pastrana Arango, fra de konservative, tiltrådte som president i 1998. Pastrana innledet separate fredssamtaler med FARC- og ELN-geriljaen, samtaler med en bred politisk dagsorden – fra sosiale og militære temaer til avvikling av kokaindyrkingen og gjennomføring av en mer målrettet fordelingspolitikk. Forhandlingene kom i stand ved at Pastrana garanterte FARC et friområde på størrelse med Sveits sydøst i landet, ELN fikk tilsvarende løfter. En internasjonal kommisjon med blant annet norsk deltakelse støttet opp under fredsprosessen. Men det ble flere omganger med brudd og ny start. Et problem for tilliten mellom partene var de høyreorienterte paramilitære styrkene. Regjeringen ble fra flere hold kritisert for å gi disse såkalte dødsskvadronene for fritt spillerom. Styrkene stod blant annet bak massakrering av flere hundre landsbyboere i 1999.

Året etter lanserte Pastrana sin omfattende Plan Colombia, der regjeringen med bistand fra blant annet USA skulle sette inn nærmere åtte milliarder dollar for å få stanset narkotikaproduksjonen og modernisere rettsvesenet og militærstrukturen – alt med det siktemål å løse de dype konfliktene som hadde ridd landet som en mare gjennom årtier. Men rivaliseringen mellom ulike geriljagrupper og paramilitære, som primært gjaldt kontrollen over narkotikahandelen, førte til at volden fortsatt økte år for år. Årlig mistet da 3500 mennesker livet i sammenstøt mellom eller angrep fra de tungt bevæpnede aktørene; i alt om lag 40 000 siden 1964. Heller ikke politiske drap og kidnappinger, flykapring, sabotasjeaksjoner og raid for å frigi fengslede lot seg stanse. Fredsprosessen haltet videre, men tapte etter hvert tillit i befolkningen og mistet mye av sin kraft.

Også økonomien led under krigstilstandene. I løpet av 1990-årene nærmet Colombia seg nullvekst, og i 1999 var BNP svekket med tre prosent. Arbeidsledigheten økte til 15 prosent. Det internasjonale valutafondet IMF gikk inn med betydelige lån, knyttet til krav om hardhendte tiltak for å redusere budsjettunderskuddet.

• For tiden etter år 2000, se Colombias samtidshistorie.

• Colombias befolkning
• Økonomi og næringsliv i Colombia