Colombias historie

Minnemarkering over ofrene fra okkupasjonen av justispalasset i 1985

Javier Galeano/AP. Gjengitt med tillatelse

Før Spania koloniserte Colombia på 1500-tallet, var området bebodd av urbefolkning. Innbyggertallet var høyt, antagelig mellom tre og fire millioner. Mange av disse var jegere og nomader, mens det tallrike chibcha-folket hadde velorganiserte jordbrukssamfunn i de fruktbare høylandsdalene (Cordillera Oriental). Chibcha-folket hadde en utviklet markedsøkonomi hvor gull og andre metaller var vanlige betalingsmidler.

Det var utsiktene for gull og legenden om El Dorado som gjorde området tiltrekkende for spanjolene, som for første gang ankom kysten i 1499. Havnebyen Santa Marta ble grunnlagt i 1525, som den første permanente spanske bosetningen i Sør-Amerika. Under spanjolenes brutale erobring av innlandet ble urbefolkningen raskt redusert, under ledelse av Gonzalo Jiménez de Quesada. Han grunnla Santa Fé de Bogotá (nå Bogotá) på samme sted som chibcha-folket hadde sitt viktigste bysamfunn. I løpet av 150 år var urbefolkningen redusert til om lag 130 000. Santa Fé ble hovedstad i Nueva Granada, som omfattet det nåværende Colombia, Venezuela, Ecuador og Panama. I 1718 fikk Nueva Granada status som visekongedømme.

Napoleonskrigene i Europa fikk stor innflytelse på uavhengighetsbevegelsen. I stedet for å underlegge seg den franske kontrollen over den spanske tronen, dukket flere lokale juntaer opp i Nueva Granada. Selv om Spania gjenvant kontrollen hjemme i Europa i 1814, fortsatte Simón Bolívar sitt seierrike felttog. Bolívar allierte seg med Santanders tropper for å bekjempe de spanske rojalistene, og i 1818, etter slaget ved Boyacá, ble kolonien utropt som uavhengig og omdøpt til Gran Colombia. Men Bolívars drøm om et forenet Sør-Amerika raknet da Gran Colombia falt fra hverandre. Venezuela ble selvstendig i 1829, Ecuador året etter.

Colombia fikk sitt nåværende navn først i 1863. Som i mange latinamerikanske republikker utkrystalliserte maktgrupperingene seg mellom det konservative og det liberale partiet, som begge har opprettholdt maktposisjonen til det rene spanskættede oligarkiet. De konservative hadde et nært forhold til kirken og de mektige storbøndene som var interessert i «lov og orden» og en sentralisert maktstruktur. De liberale fant sin tilslutning blant det mer dynamiske byborgerskapet og blant produsenter av nye produkter som tobakk og kaffe. Innflytelsesområdene hadde en regional karakter som ble gjenspeilet i nærmest rene konservative og liberale områder.

Colombias historie på 1800-tallet var preget av voldelige konflikter mellom konservative og liberale som i vekslende perioder hadde makten i landet. I 1886, mens de konservative regjerte, ble det formelt vedtatt at Colombia skulle styres sentralt fra Bogotá. Den tre år lange borgerkrigen 1899–1902 var et uttrykk for den ustanselige rivaliseringen som har frembrakt en svært voldelig kultur og store vanskeligheter for en konstruktiv utvikling i Colombia.

I 1903 støttet USA aktivt et opprør i Panama-provinsen ved å hindre atkomsten til den colombianske marinen. Til gjengjeld fikk USA konsesjon til å bygge Panamakanalen. Ved Panamas selvstendighet mottok Colombia erstatning og herredømmet over øyene San Andrés og Providencia. For blant annet å garantere kontrollen over kanalen sørget USA for at det militære samarbeidet med Colombia fortsatte.

Frem mot første verdenskrig var Colombia i ferd med å utvikle en industri, ved siden av kaffe-, sukker- og bananproduksjonen. Den sosiale ulikheten økte etter hvert som byene tiltrakk seg store folkemengder fra landsbygda, mens borgerskapet ble godt hjulpet av utenlandske kapitalinteresser.

I slutten av 1920-årene opplevde Colombia flere store streiker hvorav de fleste ble brutalt slått ned av hæren. I 1926 opprettet dissidenter fra det liberale partiet og intellektuelle det revolusjonære sosialistpartiet (PSR). Etter at de liberale overtok regjeringsmakten i 1930, vokste fagforeningene, og kommunistpartiet (PCC) ble opprettet. Den nye regjeringen, under ledelse av Enrique Olaya Herrera, satte i verk flere reformer i retning av en velferdsstat. Lederen for den mest radikale fløyen innen regjeringen var Jorge Eliécer Gaitán, som i 1942 ble republikkens visepresident.

I 1948 satte mordet på den populære politikeren Jorge Eliécer Gaitán i gang periode med ekstrem vold i Colombia.

Jorge Eliécer Gaitán av Lepsyleon. public domain

I 1948 ble den populære Gaitán myrdet på åpen gate i Bogotá, og like etter sto byen i lys lue. Dette folkeopprøret («el bogotazo») var begynnelsen på «la violencia», voldsperioden, en uerklært borgerkrig hvor konservative og liberale for en stor del utryddet hverandre. Bondebefolkningen tok i denne krigen stort sett parti for de liberale i kampen mot sine tradisjonelle fiender, de konservative landeierne. Fra denne perioden stammer grunnlaget for geriljaen, som er den eldste i Latin-Amerika.

I 1953 grep militæret makten for første og eneste gang i Colombias historie. General Gustavo Rojas Pinilla klarte å bringe borgerkrigen mer eller mindre under kontroll med voldsom militær makt. Men i 1957 var han blitt overflødig. De konservative og liberale inngikk en avtale som gikk ut på at de i en periode på 16 år fra 1958 skulle bytte på å ha presidentembetet, og stillingene i statsapparatet skulle fordeles likt mellom dem. Hæren fikk som uavhengig maktfaktor forsvarsdepartementet, og andre partier ble utelukket fra det avtalte maktmonopolet som gikk under navnet Nasjonal Front.

Det er denne stabiliteten som har fått Colombia til å fremstå som et demokratisk motstykke til de militære regimene som dominerte Latin-Amerika i 1960- og 1970-årene.

General Rojas opprettet den nasjonale folkealliansen (ANAPO) og stilte opp i valget i 1970. ANAPO ble for mange alternativet til den fastlåste konservativ-liberale alliansen, og det måtte innføres unntakstilstand etter valget i 1970 for å kunne overføre makten til den konservative Pastrana. Geriljaorganisasjonen M-19 ble opprettet av den radikale fløyen innen ANAPO som reaksjon på dette urimelige valget. Navnet M-19 hentyder til den skjebnesvangre valgdagen, 19. april 1970.

Pastrana sørget for at jordreformen som var påbegynt i 1960-årene, ble stoppet. Jordokkupasjoner av bondeorganisasjonen ANUC ble blodig slått tilbake.

Ved valget i 1974 stilte de konservative og liberale igjen opp mot hverandre, og den liberale Alfonso López Michelsen vant overlegent. Løftene hans var like store som frustrasjonene senere ble, da han gikk av i 1978. I hans periode fikk illegale økonomiske sektorer (særlig narkotikasmugling) stadig større betydning, og korrupsjonsskandaler rammet også presidentens egen familie. Forsvarsministeren hadde ofte større reell makt enn presidenten, og særlig på landsbygda bar Colombia preg av å være en militærstat.

Også størstedelen av president Turbay Ayalas regjeringsperiode ble utferdiget under unntakstilstand, og dødsskvadronen MAS skapte betydelig frykt på landsbygda, samtidig som geriljaen ble stadig mer aktiv.

Belisario Betancur, de konservatives kandidat som ble valgt i 1982, satte seg som mål å skape fredeligere tilstander i Colombia. Ved å gi utstrakt amnesti til politiske fanger og ved å ta initiativ til fredsforhandlinger med geriljaen, klarte Betancur å leve opp til de forventningene som var stilt. Også Betancurs aktive deltakelse i Contadora-gruppen ga ham internasjonal prestisje.

Colombia har vært preget av fire relativt store geriljaorganisasjoner. Den største og eldste er Colombias revolusjonære stridskrefter (FARC), som har vært knyttet til det kommunistiske partiet. Den nasjonale frigjøringshæren (ELN) er fremfor alt kjent for å ha hatt den legendariske presten Camilo Torres i sine rekker og henter sin inspirasjon fra den kubanske revolusjonen. En tredje organisasjon er den marxist-leninistiske folkefrigjøringshæren (ELP). Den mest kjente er imidlertid 19. april-bevegelsen (M-19) som stort sett har operert i byene. M-19 fikk stor internasjonal oppmerksomhet da en mengde utenlandske diplomater ble tatt som gisler 1980 og beleiringen av justispalasset i Bogotá 1985. I august 1984 oppnådde Betancur en våpenhvileavtale med alle organisasjonene unntatt ELN. Men i løpet av det første året trakk også M-19 og ELP seg fra avtalen. Uoverensstemmelsene førte til hard strid mellom geriljaorganisasjonene. FARC, som var mest trofast til avtalen, deltok i valget 1986 med eget parti, Union Patriótica (den patriotiske union).

Colombias voldelige tradisjon har fortsatt å sette sitt preg på landet, og den sosiale nøden blant de underprivilegerte står i skarp kontrast til overklassens overflod. Et stort antall guttebander i Bogotá har gitt byen et dårlig rykte blant turister. Illegale virksomheter dominerer også landets økonomi.

Colombia er en av hovedleverandørene av marihuana og kokain til det nordamerikanske markedet, og den karibiske delen av landet er et senter for denne virksomheten. President Betancur slo hardt til mot narkotikahandlerne etter mordet på justisminister Rodrigo Lara Bonilla i 1984. Blant annet ble flere kokainforbrytere utlevert til USA.

Etter at Virgilio Barco Vargas fra det liberale partiet vant presidentvalget 1986, forsøkte han å fortsette denne politikken. Colombias høyesterett vedtok i 1987 at utleveringene var grunnlovsstridige. Kokainkartellene sendte stadig nye advarsler, som mordet på høyesterettsdommer Carlos Mauro Hoyos i 1988. Barco regjerte det meste av sin presidentperiode under unntakstilstand og gjorde slutt på den 30 år gamle pakten mellom konservative og liberale ved å opprette en ren liberal regjering. Den åpne krigen som hadde utviklet seg mellom det mektige kokainkartellet i Medellín og regjeringen, skapte en økende voldsbølge i landet. Da USA i 1989 også erklærte at de ville ta saken i egne hender for å få hovedmennene utlevert, erklærte Medellínkartellet «total krig» mot regjeringen. Storstilte opprenskningsaksjoner med militæret og arrestasjonsbølger skapte en svært dramatisk ramme rundt presidentvalget i 1990. Tre presidentkandidater ble myrdet i valgkampen.

Valget i 1990 ble vunnet av den uredde og unge kandidaten for det liberale partiet, César Gaviria Trujillo. Gaviria fortsatte kampen mot Medellínkartellet og satset på nye forhandlinger med geriljaen. I tillegg mente den nye regjeringen at tiden var inne for betraktelig økonomisk liberalisering og grunnlovsreformer. Gaviria inviterte opposisjonspolitikere med i regjeringen for å vinne tillit frem mot forhandlinger.

Den hardhendte kampanjen mot Medellínkartellet hadde en urovekkende effekt: Det konkurrerende Calikartellet var i ferd med å overta kokainmarkedet. De fleste av Medellínkartellets ledere, med Pablo Escobar i spissen, hadde blitt arrestert.

Gaviria oppnådde atskillig sympati for sine forsøk på å oppnå kompromissløsninger og unngå opptrappingen av volden. Det ble holdt en serie vellykkede forhandlingsrunder med geriljaen i tidsrommet 1990–92. Tre medlemmer av geriljaens paraplyorganisasjon, Coordinadora Guerrillera Simón Bolívar (CGSB), ble invitert som ekstra medlemmer av nasjonalforsamlingen, hvor de deltok i utformingen av betydelige grunnlovsendringer. Den nye grunnloven åpnet for politisk pluralisme og forbød utlevering av forbrytere, noe som var en lettelse for kartellene. Pablo Escobar flyktet fra fengselet i juli 1992 og en storstilt klappjakt ble satt i gang. En regelrett krig fant sted mellom Medellín- og Calikartellene. Det endte med det spektakulære mordet på Escobar i desember 1993 i en fattig bydel hvor han ble betraktet som skytshelgen.

Gaviria forlot sitt presidentembete som den mest populære president i Colombias nyere historie og overtok som generalsekretær i Organisasjonen for amerikanske stater (OAS) i 1994. Det første valget i henhold til den nye grunnloven ble avholdt 1994 og gav en knapp seier for Ernesto Samper Pizano fra det liberale partiet.

Samper ble i rask rekkefølge beskyldt og frikjent for å ha mottatt pengestøtte fra narkotikakartellene under valgkampen. Forsoningspolitikken ble forsøkt videreført, men uten særlige resultater. Mer konkrete tiltak ble satt inn etter at Andrés Pastrana Arango, fra de konservative, tiltrådte som president i 1998. Pastrana innledet separate fredssamtaler med FARC- og ELN-geriljaen, samtaler med en bred politisk dagsorden – fra sosiale og militære temaer til avvikling av kokaindyrkingen og gjennomføring av en mer målrettet fordelingspolitikk. Forhandlingene kom i stand ved at Pastrana garanterte FARC et friområde på størrelse med Sveits sydøst i landet, ELN fikk tilsvarende løfter. En internasjonal kommisjon med blant annet norsk deltakelse støttet opp under fredsprosessen. Men det ble flere omganger med brudd og ny start. Et problem for tilliten mellom partene var de høyreorienterte paramilitære styrkene. Regjeringen ble fra flere hold kritisert for å gi disse såkalte dødsskvadronene for fritt spillerom. Styrkene stod blant annet bak massakrering av flere hundre landsbyboere i 1999.

Året etter lanserte Pastrana sin omfattende Plan Colombia, der regjeringen med bistand fra blant annet USA skulle sette inn nærmere åtte milliarder dollar for å få stanset narkotikaproduksjonen og modernisere rettsvesenet og militærstrukturen – alt med det siktemål å løse de dype konfliktene som hadde ridd landet som en mare gjennom årtier. Men rivaliseringen mellom ulike geriljagrupper og paramilitære, som primært gjaldt kontrollen over narkotikahandelen, førte til at volden fortsatt økte år for år. Årlig mistet da 3500 mennesker livet i sammenstøt mellom eller angrep fra de tungt bevæpnede aktørene; i alt om lag 40 000 siden 1964. Heller ikke politiske drap og kidnappinger, flykapring, sabotasjeaksjoner og raid for å frigi fengslede lot seg stanse. Fredsprosessen haltet videre, men tapte etter hvert tillit i befolkningen og mistet mye av sin kraft.

Også økonomien led under krigstilstandene. I løpet av 1990-årene nærmet Colombia seg nullvekst, og i 1999 var BNP svekket med tre prosent. Arbeidsledigheten økte til 15 prosent. Det internasjonale valutafondet IMF gikk inn med betydelige lån, knyttet til krav om hardhendte tiltak for å redusere budsjettunderskuddet.

Álvaro Uribe Vélez fra det konservative partiet vant presidentvalget i 2002, den første noen gang som er blitt kåret i første valgomgang. Han vant på løfter om å skjerpe kampen mot geriljaen, og første tiltak var å innføre unntakstilstand. Men verken opprettelsen av en borgervernlignende, frivillig bondestyrke eller nye antiterrorlover brakte noen snarlig løsning på den endeløse krigen, selv om kampen mot de store narkotikakartellene etter hvert ga resultater. Lokalvalgene og en folkeavstemning om høsten bar derimot bud om manglende tiltro til Uribes politikk. 30 kandidater ble myrdet og over 200 truet til å trekke seg.

Under den venstrebølgen som preget Latin-Amerika etter århundreskiftet, forble Colombia et blått felt (sammen med Peru) på et ellers stort sett rødfarget kart og fremsto som USAs nærmeste allierte. Presidentvalget i 2006 bekreftet bildet, da Álvaro Uribe fikk fornyet sitt mandat med solid margin. Han hadde fremdeles en sterk posisjon i befolkningen. Parlamentsvalget samme år gav rent flertall for den sjupartikoalisjonen han ledet, en bekreftelse også på at den hundreårige polariseringen mellom konservative og liberale var brutt opp.

Korrupsjon og bestikkelser utgjorde stadig et problem, og nesten halve befolkningen levde fortsatt under fattigdomsgrensen. En rapport i 2002 viste at over to millioner hadde status som interne flyktninger, de fleste i slumområdene, mens 1,2 millioner hadde emigrert. Her var mørketallene trolig høye. Men økonomien blomstret i det nye århundret, og den årlige vekstraten økte til sju prosent i 2007. Arbeidsledigheten og inflasjonen var på jevn retur. Kaffeproduksjon, blomstereksport og tekstilindustri dannet de fremste vekstfaktorene, sammen med feltene finans og eiendomsutvikling. Børsverdien for de største selskapene ble femtendoblet de sju første årene etter 2000. Og befolkningen opplevde at utryggheten var i ferd med å slippe noe av taket; det ble registrert en markant nedgang i geriljarelaterte drap og kidnappinger, i voldstilfeller og organisert kriminalitet generelt. Et tegn på dette var turistnæringens oppsving, til og med i landets nest største by, Medellín, tidligere klassifisert som verdens farligste.

USA hadde gått inn med en betydelig støtte til kampen mot geriljaen, knyttet til Plan Colombia, dels med bakgrunn i at vektleggingen var forskjøvet fra narkotika- til terrorismebekjempelse. Colombianske produsenter sto bak rundt 90 prosent av den illegale kokainomsetningen i USA og 70 prosent i verden totalt. Senere, i en fase hvor rapporter om brudd på menneskerettighetene og en skandale knyttet til lagspill mellom regjeringen og det paramilitære UAC (kjent som «Parapolítica-skandalen») blokkerte for en påtenkt bilateral handelsavtale med USA, orienterte Uribe seg noe mer mot det regionale samarbeidet i Sør-Amerika, også i form av et langsiktig energisamarbeid med sin ideologiske motpol Hugo Chávez i Venezuela.

Til tross for utallige forsøk på å gjøre slutt på Colombias interne konflikter, fortsatte disse inn i det nye århundret. President Uribe arbeidet på to fronter: På den ene siden ga han insentiver til demobilisering av bevæpnede aktører gjennom det som ble kalt «Rettferdighet og fred»-prosessen, på den andre ble de militære angrepene på FARC-geriljaen intensivert. Denne til dels motstridende strategien kan sees som et resultat av at Uribe vurderte FARC-geriljaen som en terrororganisasjon, ikke som en politisk aktør. Etter Uribes syn, var en militær seier over geriljaen den eneste mulige løsningen på konflikten. 

Høsten 2003 innledet det høyreorienterte paramilitære AUC det som var ment å bli en avvæpning og demobilisering av sine 33 000 soldater innen 2005. Prosessen ble institusjonalisert i 2005 med Lov 975 av 2005 og som er kjent som «Rettferdighet og fred»-prosessen. På dette tidspunkt mønstret FARC og ELN styrker på over 20 000 mann. Et dystert element i bildet var at geriljaen og de paramilitære til sammen hadde vervet om lag 11 000 barnesoldater.

«Rettferdighet og fred»-prosessen er fortsatt under gjennomføring, og omfatter medlemmene av alle ulovlig bevæpnede grupper som er aktive i Colombia. Den gir betinget amnesti og kortere fengselsstraff i bytte mot tilståelse av overgrep, frivillig avvæpning og demobilisering, og oppreisning til ofrene. Demobiliserte som ikke hadde begått grove menneskerettighetsbrudd ble gitt betinget amnesti, samt at de inngikk i en re-integreringsprosess. De demobiliserte som hadde begått menneskerettighetsbrudd gikk inn i en særskilt rettsprosess som startet med offentlig tilståelser, kjent som «versiones libres», oversatt til frie eller åpne beretninger. Fengselsstraffene for de som ble funnet skyldige av «Rettferdighet og fred»-domstolen var fra minimum fem år til maksimum åtte år. Den tiltalte måtte snakke åpent om sine ugjerninger og tilby oppreisning til ofrene sine. I tillegg ble det opprettet en kommisjon for oppreisning og forsoning, og en arbeidsgruppe som arbeider med å bevare historiske minner fra den interne konflikten. «Rettferdighet og fred»-prosessen bruker virkemidler fra overgangsrettferdighet, en metode som brukes av land som tidligere har hatt et autoritært styre, for å håndtere overgrep som ble begått i fortiden. Hovedmekanismene inkluderer rettsoppgjør, sannhetskommisjoner og oppreisning til ofrene.  

Det var i første omgang de paramilitære styrkene under AUC som demobiliserte seg kollektivt. Ifølge offisielle tall, har 60 319 personer demobilisert fra væpnede grupper i perioden 2003 til april 2016. Over 31 000 av disse var paramilitære som demobiliserte kollektivt frem til 2006, resten har demobilisert på individuell basis. Flesteparten av de som demobiliserte individuelt tilhørte FARC-geriljaen. Av samtlige demobiliserte har 5019 inngått i den særskilte rettsprosessen, 4399 med tidligere tilhørighet til paramilitære organisasjoner.

FARCs daværende øverste leder, kjent blant annet under navnet Manuel Marulanda Vélez, døde under uklare omstendigheter i mars 2008. Han var nærmere 80 år gammel. FARC er Latin-Amerikas eldste, og fortsatt største gerilja. På dette tidspunktet holdt FARC stand i de sørlige og østlige delene av landet, men den viste generelt tydelige tegn på oppsmuldring, under økende militært trykk fra regjeringen. Stadig flere geriljasoldater og lokale ledere ble arrestert, drept eller overga seg, dels mot løfte om fritt leide. Etter hvert ble flere av geriljaens rundt 1700 gisler frigitt, i ett tilfelle på grunn av medvirkning fra Venezuelas president Hugo Chávez.

Oppsmuldringen av FARC skjøt fart da den tidligere presidentkandidaten Íngrid Betancourt, sammen med 14 andre gisler, ble befridd av regjeringssoldater etter over seks års fangenskap. Denne aksjonen styrket president Uribes popularitet og kompromissløse linje overfor geriljaen – og fratok FARC et viktig forhandlingskort. I jakten på geriljagrupper førte colombianske militæraksjoner over grensene til en diplomatisk krise i forholdet til nabolandene Ecuador og Venezuela.

President Juan Manuel Santos ble valgt inn i 2010. Hans valgseier ble av mange tolket som en videreføring av president Uribes politikk i en rekke saker, ikke minst i håndteringen den interne konflikten. Santos hadde vært forsvarsminister i Uribes andre regjering. Han var blant annet hovedansvarlig for en militæraksjon som gikk over grensen til Ecuador i 2008, og som førte til både FARC-leder Raul Reyes’ død og en diplomatisk krise mellom nabolandene. Mange ble derfor overrasket over at han, allerede i august 2010, fremmet det lovforslaget som senere skulle bli kjent som «Ofrenes lov». Lov 1448 om ofrenes rettigheter og tilbakeføring av jord ble godkjent i kongressen juli 2011. Med denne loven ble ofrenes krav om rettferdighet, sannhet og oppreisning satt på den politiske dagsorden i Colombia.

Til tross for fokus på ofrenes rettigheter, gikk arbeidet med oppreisning saktere. Mange hadde blitt fordrevet fra sine hjem, og uten mulighet for å returnere eller få tilbake jord og eiendom. «Ofrenes lov» tok tak i denne situasjonen og etablerte et landsomfattende oppreisningsprogram. Et nasjonalt register for ofre ble opprettet, og over åtte millioner personer er blitt registrert som ofre av Colombias interne konflikt, hvorav 6,2 millioner har krav på ulike type oppreisning. I tillegg ble det i 2012 satt i gang et omfattende program for tilbakeføring av jord og eiendom. Målet med programmet er å gradvis returnere de som måtte flykte til andre deler av landet på grunn av voldshandlinger, og gi dem tilbake formell eiendomsrett i området de flyktet fra. Både oppreisning- og landrestitusjonsprogrammer er fortsatt under gjennomføring.

I august 2012 ble det offentliggjort at utforskende samtaler mellom den colombianske regjeringen og FARC-EP-geriljaen hadde funnet sted. Samtalene ble tilrettelagt av Norge og Cuba, og ledet til en rammeavtale for fremtidige fredsforhandlinger (Acuerdo Marco). Dette var ikke første gang Norge har deltatt i fredsinitiativer i Colombia, men forsøkene på fredsforhandlinger på 1990- og 2000-tallet førte ikke frem.

Den offisielle starten på forhandlingene var i Oslo og Hurdal i oktober 2012, mens hovedforhandlingene foregikk i Havanna, Cuba fra november 2012 til august 2016. Rammeavtalen inkluderte seks agendapunkter for forhandlingen, som ble fremforhandlet som delavtaler og presentert på ulike tidspunkter:

  1. Politikk for integrert jordbruksutvikling (delavtale mai 2013).
  2. Politisk deltakelse (delavtale november 2013).
  3. Slutt på konflikten (blant annet våpenhvile og våpennedleggelse – delavtale juni 2016).
  4. Løsning på narkotikaproblemet (delavtale mai 2014).
  5. Ofrenes rettigheter (delavtale desember 2015).
  6. Implementering, verifisering og forankring av avtalen (delavtale juni 2016).

Forhandlingsdelegasjonene ble ledet av Humberto de la Calle for den colombianske regjeringen og Rodrigo Londoño (kjent som ‘Timoleón Jiménez’ eller ‘Timochenko’). Den colombianske delegasjonen inkluderte tiltrodde politikere og representanter fra det militære, mens FARC stilte med hovedgeriljalederne.

Til tross for at fredsforhandlingene i Havanna foregikk bak lukkede dører, har prosessen vært kjennetegnet av inkludering og åpenhet. Forhandlingspartene hadde et støtteapparat som skulle bistå dem med informasjon, dokumentasjon, faglige innspill og analyse. I forbindelse med agendapunktet om ofrenes rettigheter ble det organisert diskusjonsfora og tilsvarende arrangementer i ulike deler av landet for å hente inn ofrenes erfaringer, meninger og forslag. En hjemmeside ble opprettet for å formidle informasjon fortløpende, samt å hente inn forslag fra alle colombianere og sosiale aktører som ønsket å formidle noe til forhandlerne. Hele 17 000 innspill har blitt fremmet via denne kanalen. Fem grupper med representanter fra ofrene ble invitert til Havanna høsten 2014 for å gi sitt vitnesbyrd til forhandlingsdelegasjonene. FNs utviklingsprogram, det nasjonale universitetet og den katolske kirke har bistått faglig og med koordinering av støtteaktiviteter, på oppdrag fra forhandlingspartene.

Engasjementet i og oppslutningen om fredsforhandlingene varierte i løpet av de fire årene de pågikk. Agendapunkt 1 om integrert jordbruksutvikling og punkt 2 om politisk deltakelse kom relativt fort frem i mai og november 2013, mens delavtalen om narkotikaproblemet ble annonsert i mai 2014. Entusiasmen og forventningene dalte noe da de øvrige agendapunktene lot vente på seg. Delavtalen om ofrenes rettigheter var på den måten et gjennombrudd, og ga nytt håp om en fredsavtale. Det siste og avgjørende agendapunktet ble presentert i juni 2016, delavtalen om avslutning av konflikten, våpenhvile og demobilisering. Implementering av fredsavtalen og plan for monitorering ble også presentert i denne delavtalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

14. oktober 2015 skrev Lars Nygaard

I artikkelen heter det «Santa Fé (nå Bogotá)». Jeg ser at andre kilder omtaler stedet som «Santafé de Bogotá» eller «Santa Fe de Bogotá». Ikke vet jeg hva som er riktig, men det kan være verdt å sjekke.

14. oktober 2015 svarte Marte Ericsson Ryste

Hei Lars, takk for kommentar. Da har jeg endret litt i teksten. Den het Santa Fé de Bogotá, men ble mest kalt Santa Fé. I dag heter byen kun Bogotá. Hilsen Marte, redaksjonen

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.