Før spaniernes ankomst i 1537 var guaranítalende folk utbredt over et stort område med sentrum omkring Paraná og dens bielver i Paraguay. Den opprinnelige guaraníbefolkningen utgjorde neppe noen fasttømret stat, skjønt ordet nasjon ofte er brukt om den. Guaraní var fastboende hagebrukere som drev jakt, fiske og sanking ved siden av.

Ettersom spanierne ikke fant gullforekomster i Argentina, søkte de en ny rute til Peru langs Paraguay-elven, hvor de grunnla Asunción. Dette ble hovedsete for spansk ekspansjon på den sørvestlige delen av kontinentet inntil 1580, da visekongedømmet La Plata ble opprettet i Buenos Aires. Av stor betydning i kolonitiden var jesuittenes «siviliseringsprosjekt» fra 1609. De opprettet bysamfunn hvor guaraníindianerne bidrog med sitt håndverk under en teokratisk-sosialistisk organisasjonsform. Mange indianere fikk også god utdannelse. Etter forvisningen av jesuittene i 1767 falt systemet sammen, og de fleste ble dagarbeidere på spanske gods.

Spanias nederlag i Napoleonskrigene førte til politisk uro i La Plata. I det politiske vakuum som oppstod, forkynte Paraguay sin uavhengighet i 1811, ikke bare fra Spania, men også fra visekongedømmet. José Gaspar Rodríguez de Francia ble valgt til konsul på livstid av en folkekongress bestående av 110 mann; en stilling han holdt til sin død i 1840. I løpet av disse årene gjennomførte Paraguay en svært radikal omforming av sine sosiale, økonomiske og politiske institusjoner uten støtte utenfra. Francias sterke nasjonalisme isolerte landet fra omverdenen, men levestandarden for den jevne paraguayaner var betydelig høyere enn ellers på kontinentet. Både kirken og godseierne ble fratatt sine eiendommer. Landet var selvforsynt med jordbruksvarer og analfabetismen ble nesten eliminert i første halvdel av 1800-tallet. Utenlandske kapitalinteresser fikk ikke investere i Paraguay, og landet utviklet også egen industri og våpenproduksjon.

De store nabolandene Argentina og Brasil klarte ikke å konkurrere med Paraguays suksess og følte seg truet av landets militære styrke. I 1865 forente de seg med Uruguay og erklærte krig mot Paraguay, finansiert av britiske banker. Trippelalliansekrigen varte i fem år. Etter krigen ankom et stort antall europeiske immigranter. Både Brasil og Argentina hadde lagt beslag på store deler av landet og utnyttet befolkningen som billig arbeidskraft. Seierherrene var nærmest konkurs, men de betegnet krigen som en seier for sivilisasjonen.

Drøye 60 år senere preget en ny krig Paraguay, denne gang mot Bolivia. Uoverensstemmelsene dreide seg om det karrige Chaco-området og muligheten for oljeforekomster der. De to landene hadde hvert sitt oljeselskap på sin side. Bolivia led denne gangen store tap mot en innbitt paraguayansk hær, og Chaco-området ble delt etter en demarkasjonslinje i Paraguays favør. Da krigen var over, viste det seg at det ikke fantes olje i området. Paraguay har heller ikke gjort nevneverdig bruk av Chaco-området. De følgende 18 årene var Paraguay preget av politisk ustabilitet med en rekke maktskifter.

I perioden 1954–1989 ble Paraguay styrt som diktatur under general Alfredo Stroessner Matiauda. Etter at han kom til makten ved et statskupp gjorde han Coloradopartiet til sitt politiske instrument. Alle statstjenestemenn måtte være medlemmer av partiet, som hvert fjerde år vant en overveldende seier i «valget». Ingen president i Latin-Amerika har sittet med makten så lenge som Stroessner. Faren for statskupp ble redusert ved at hans lojale offiserskorps nøt store fordeler med kontrollen av den utpregede smuglerøkonomien i landet. Politisk opposisjon ble betraktet som «kommunistisk sammensvergelse» og betød i praksis langvarige fengselsstraffer. Torturmetodene var beryktet, og en tredel av befolkningen levde i landflyktighet. Paraguay var også tilholdssted for naziforbrytere, blant andre Auschwitz-legen Josef Mengele. Stroessner var den eneste statsleder i Latin-Amerika som støttet Nicaraguas diktator Somoza, som levde i eksil i Paraguay til han ble drept 1980. Stroessner hadde også svært nære forbindelser med apartheidregimet i Sør-Afrika.

Etter 35 år ved makten ble Latin-Amerikas eldste militærdiktatur avviklet i 1989. Stroessner ble avsatt av den mer reformvennlige generalen Andrés Rodríguez, og søkte politisk asyl i Brasil. Stroessner opprettholdt gjennom sin tid som diktator en demokratisk fasade, og legitimerte makten sin gjennom Coloradopartiet. Kort tid etter kuppet legaliserte Rodríguez de fleste andre opposisjonelle partiene, og skrev ut valg hvor han selv stilte som kandidat for Coloradopartiet. Ikke uventet vant han, og med et solid flertall i nasjonalforsamlingen lå forholdene til rette for grunnlovsreformer og innføring av konstitusjonelt demokrati. Paraguay fikk ny grunnlov i 1992.

Det første valget etter grunnlovsendringene ble avholdt i 1993, og ble vunnet av Coloradopartiet med Juan Carlos Wasmosy som presidentkandidat. Partiet har imidlertid mange levninger fra Stroessner-tiden i sine rekker, og mange av disse er knyttet til de væpnede styrker. Tradisjonelt har hæren benyttet seg av sine privilegier til å drive storstilt smugleraktivitet fra nabolandene Brasil og Argentina. På grunn av frihandelsavtalen Mercosur er imidlertid smuglingen blitt mindre lukrativ. Wasmosy er for øvrig blitt gransket for tvilsomme forretninger med Paraguays viktigste eksportartikkel, elektrisk kraft fra verdens største vannkraftverk Itaipú, som produserer 20 ganger mer kraft enn Paraguay har behov for. Overskuddet blir hovedsakelig eksportert til Brasil.

Forsøk på liberale reformer i Paraguay har støtt på kraftig motstand fra en relativt sterk fagbevegelse og bondebevegelse, og Wasmosy kom i tillegg under press fra forsvarsledelsen og opposisjonen i nasjonalforsamlingen. En generalstreik i mars 1996 lammet landet, og forsvarssjefen Lino Oviedo grep inn for å få kontroll over situasjonen. Frykten for tilbakefall til militærdiktatur førte i stedet til nye demonstrasjoner og bekymring i nabolandene. Coloradopartiet har med denne episoden blottstilt sin ambivalens når det gjelder å bryte med fortidens autoritære kurs. Presidentvalget i mai 1998 ble vunnet av Coloradopartiets kandidat Raúl Cubas Grau.

I februar 1999 markerte man i Paraguay at det var ti år siden palasskuppet mot general Alfredo Stroessner. Men allerede én måned senere ble landet kastet ut i en alvorlig politisk krise, utløst av drapet på visepresident Luis María Argaña. Visepresidenten hadde kjempet om kontrollen over det styrende Coloradopartiet med en fraksjon ledet av president Cubas og hans politiske rådgiver, den tidligere hærsjefen Lino Oviedo. Attentatet førte til opptøyer og sammenstøt mellom sikkerhetsstyrker og demonstranter i hovedstadens gater. Cubas beordret panservogner mot demonstrantene for å bistå sikkerhetsstyrkene som forsøkte å spre menneskemengden ved hjelp av vannkanoner og tåregass. Urolighetene førte i sin tur til at kongressen oppfordret de militære styrker til å nekte å følge presidentens ordrer og heller slå ring rundt landets demokratiske institusjoner. Kongressen anklaget Cubas og hans politiske allierte Oviedo for å ha stått bak drapet. Det var da allerede innledet riksrettssak mot presidenten i forbindelse med benådningen av Oviedo, som våren 1998 ble dømt til ti års fengsel etter kuppforsøket i 1996. Kort tid etter drapet på Argaña ble Cubas tvunget til å gå av, og Luis Ángel González Macchi overtok som president. Cubas flyktet i eksil til Brasil, mens Oviedo søkte tilflukt i Argentina; han vendte senere tilbake og ble satt under tiltale. Oviedos tilhengere ble beskyldt for å stå bak et mislykket kuppforsøk i 2000, og året etter måtte sentralbanksjefen trekke seg etter en affære med økonomiske misligheter.

Ved presidentvalget i 2003 seiret Nicanor Duarte fra Coloradopartiet, med løfter om korrupsjonskamp og fattigdomsbekjempelse. Duarte ble ansett som en populist og var den første presidenten utenfor den tradisjonelle makteliten. Kort tid etter valget ble det tatt ut korrupsjonstiltale mot forgjengeren Macchi, og i 2006 ble han i første rettsinstans dømt til seks års fengsel. Da tidligere president Cubas' datter ble bortført og drept i 2005 ble det varslet skjerpet kamp mot organisert kriminalitet, og det ble foretatt utskiftninger både i regjeringen og i politiledelsen. Paraguay sliter stadig med et ry som skjulested for kriminell virksomhet, som Sør-Amerikas mest korrupsjonsbelastede land og med det Duarte har kalt en «tiltagende drapskultur». I det hele tatt synes det demokratiet som i 1990 avløste Alfredo Stroessners diktatur ikke å ha svart til befolkningens forventninger; Stroessner døde i 2006, og i en måling i FN-regi samme år tilkjennegav 62 prosent et ønske om en «sterk leder», dog ikke en ny diktator, til å rydde opp i det som anses som en korrupsjonskultur innen det maktbærende Coloradopartiet.

Rundt 18 prosent av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense. Paraguay fikk et økonomisk oppsving under den såkalte «soyaboomen» i årene etter 2000 – men med avskoging, stordrift og økt tempo i flukten inn til storbyene som motpost. Paraguay har sluttet seg til det latinamerikanske frihandelssamarbeidet Mercosur, men uten at det har gitt de forventede resultater. Under Duarte takket landet nei til samarbeidsinvitt og blant annet gunstige oljeleveranser fra Venezuelas president Hugo Chávez og la større vekt på et godt forhold til USA.

Presidentvalget i 2008 markerte slutten på 61 år med konservativt styre under Coloradopartiet. Det var den venstreorienterte forhenværende biskopen, Fernando Lugo, som gikk av med seieren, som resultat av et samarbeid mellom partier fra sentrum-venstresiden kalt Alianza Patriótica para el Cambio (APC). Valgkampen var basert på løfter om kamp mot fattigdom, urfolksrettigheter og jordreform.

Lugo har i sin regjeringsperiode møtt store utfordringer i å innfri valgløftene sine. Regjeringen hans har ikke hatt flertall i kongressen. Sentrum-venstresiden har kun 2 av 45 representanter i senatet. Dette har begrenset presidentens handlekraft. Rykter om interne splittelser i sentrum-venstre-alliansen har skapt politisk ustabilitet i perioden. Spesielt har mistanken om en konspirasjon mot presidenten, i regi av visepresident Federico Franco, skapt indre konflikter i alliansen.

Endringer Lugo har fått gjennomslag for er etableringen av et råd for landbruksreformer, nedbremsing av privatisering av land, og iverksettelse av tiltak for offentlig helse. Han har innført betydelige endringer i landets miljø- og urfolkspolitikk. Presidenten har også reforhandlet energiavtalen mellom Brasil og Paraguay vedrørende vannkraftverket Itaipú. Den nye avtalen ble undertegnet i 2009.

Samtidig har Lugos regjering tatt opp kampen mot den utstrakte korrupsjonen i den paraguayanske administrasjonen. Flere korrupsjonssaker har blitt avdekket. Lugo har imidlertid selv blitt anklaget for korrupsjon, på bakgrunn av å ha distribuert sentrale stillinger til venner og familiemedlemmer.

Til tross for eksterne rapporter (mellom annet fra FNs økonomiske kommisjon for Latin-Amerika og Karibia - ECLAC) om betydelig økonomisk vekst i Paraguay i 2010, har lite kommet den vanskeligstilte delen av befolkningen i landet til gode. Fattigdomsreduksjonen i perioden rapporteres som svak, sett ut i fra Paraguays forpliktelser til FNs tusenårsmål. Konkrete forbedringer i rurale områder hvor 39 prosent (tall fra CIA World Factbook 2010) av befolkningen bor har vært få. Det er fremdeles stor mangel på kjørbare veier, elektrisitet og offentlige helsetilbud. Lange perioder med tørke har noen steder ført til alvorlig matmangel. Det har så langt heller ikke lykkes presidenten å få bukt med den siste tidens økende kriminalitet- og drapsrate i landets hovedstad Asunción.

I juni 2012 ble Fernando Lugo avsatt som president av nasjonalforsamlingen, etter å ha blitt stilt for riksrett. Avgjørelsen kom etter at flertallet i forsamlingen anklaget Lugo for ikke å gjøre nok i forkant av et sammenstøt mellom politi og jordløse bønder en uke tidligere, hvor 17 personer ble drept.

Nasjonalforsamlingens avgjørelse ble mottatt med kraftig kritikk i resten av Latin-Amerika, hvor flere land nektet å anerkjenne landets nye president Federico Franco (Lugos forhenværende visepresident). Reaksjonene kom som følge av gangen i avsettelsesprosessen, som mange mener gikk altfor raskt og uten at presidenten fikk anledning til å forberede sitt eget forsvar. Lugo selv hevdet at han ble tvunget til å gå av gjennom det han kalte et parlamentarisk kupp framstilt som en lovlig prosess. I internasjonal presse ble hendelsen omtalt som et statskupp.

Federico Franco ble sverget inn som Paraguays president 22. juni 2012, som representant for det liberale partiet PLRA. Det er 72 år siden sist en representant for dette partiet hadde presidentembetet.

Ved presidentvalget 21. april 2013 ble Coloradopartiets kandidat Horacio Cartes valgt som ny president.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.