Spanierne forsøkte allerede i 1530-årene å etablere seg på kysten av Guyana, men ble fordrevet av urbefolkningen. Som følge av aktivitetene i Karibia opprettet Det nederlandske Vestindiske kompani handelsstasjoner langs kysten av det nåværende Guyana mellom 1616 og 1621. Britene etablerte seg først i det nåværende Surinam i 1663, men byttet med den nederlandske kolonien Nieuw-Amsterdam (New York) i 1667.
Nederland kontrollerte derfor kysten av nåværende Guyana, Surinam og Fransk Guyana til 1796, da den britiske flåten tok kontroll over kysten i forbindelse med revolusjonskrigen. Nederlenderne gjenopptok kontrollen i 1802, men allerede året etter var britene på plass igjen og innlemmet i tillegg områdene Essequibo, Berbice og Demerara, som fra da av ble kalt Britisk Guyana. Den endelige grensen mot Venezuela ble fastlagt i 1899, og det omstridte Essequibo-området (nærmere 2/3 av landet) tilfalt Britisk Guyana.
Konflikten mellom Guyana og Venezuela om retten til Essequibo gjør seg fremdeles gjeldende, særlig etter Guyanas selvstendighet i 1966.
Nederlenderne satte i gang tobakkproduksjon og senere sukkerproduksjon i kolonien, og innførte et stort antall afrikanske slaver til formålet, ettersom det ikke lyktes å tvinge den lokale indianerbefolkningen til å arbeide. Det mest berømte slaveopprøret fant sted i 1763 og resulterte i at om lag halvparten av europeerne mistet livet. Lederen for opprøret, Cuffy, blir i dag regnet som nasjonalhelt. Slaveriet ble avskaffet i 1838, og allerede i 1842 ble plantasjene rammet av omfattende streiker hvor de tidligere slavene krevde retten til egen eiendom.
Fra midten av 1800-tallet begynte også indere, kinesere og syrere å immigrere til landet, og befolkningssammensetningen har satt preg på politikken.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.