Spanierne forsøkte allerede i 1530-årene å etablere seg på kysten av Guyana, men ble fordrevet av urbefolkningen. Som følge av aktivitetene i Karibia opprettet Det nederlandske Vestindiske kompani handelsstasjoner langs kysten av det nåværende Guyana mellom 1616 og 1621. Britene etablerte seg først i det nåværende Surinam i 1663, men byttet med den nederlandske kolonien Nieuw-Amsterdam (New York) i 1667.

Nederland kontrollerte derfor kysten av nåværende Guyana, Surinam og Fransk Guyana til 1796, da den britiske flåte tok kontroll over kysten i forbindelse med revolusjonskrigen. Nederlenderne gjenopptok kontrollen i 1802, men allerede året etter var britene på plass igjen og innlemmet i tillegg områdene Essequibo, Berbice og Demerara som fra da av ble kalt Britisk Guyana. Den endelige grensen mot Venezuela ble fastlagt i 1899, og det omstridte Essequibo-området (nærmere 2/3 av landet) tilfalt Britisk Guyana.

Konflikten mellom Guyana og Venezuela om retten til Essequibo gjør seg fremdeles gjeldende, særlig etter Guyanas selvstendighet i 1966.

Nederlenderne satte i gang tobakk- og senere sukkerproduksjon i kolonien, og innførte et stort antall afrikanske slaver til formålet ettersom det ikke lyktes å tvinge den lokale indianerbefolkningen til å arbeide. Det mest berømte slaveopprøret fant sted i 1763 og resulterte i at om lag halvparten av europeerne mistet livet. Lederen for opprøret, Cuffy, blir i dag regnet som nasjonalhelt. Slaveriet ble avskaffet i 1838, og allerede i 1842 ble plantasjene rammet av omfattende streiker hvor de tidligere slavene krevde retten til egen eiendom.

Fra midten av 1800-tallet begynte også indere, kinesere og syrere å immigrere til landet, og befolkningssammensetningen har satt preg på politikken.

Intern politikk var allerede før uavhengigheten i 1966 preget av progressive partier ledet av intellektuelle. Cheddi Jagan og Forbes Burnham utgjorde begge lederskapet i People's Progressive Party (PPP), som ble opprettet i 1950. Selv om partiet vant en overveldende seier i 1953, ble kolonien styrt av den britiske guvernøren til det ble innført indre selvstyre i 1957. PPP ble da splittet i en indisk fraksjon ledet av Jagan og en afrikansk fraksjon ledet av Burnham. Sistnevnte opprettet sitt eget parti, People's National Congress (PNC), som fikk makten i 1964. Burnham mottok støtte både fra USA og Storbritannia for å unngå at Jagan, med sin mer ortodokse marxistiske politikk, skulle komme til makten.

I 1970 proklamerte Burnham Guyana som kooperativ republikk. Mellom 1971 og 1976 ble bauxittindustrien, skipsverftene, sukker- og tømmerproduksjonen nasjonalisert. Den nye politikken gikk ut på selvforsyning, og Guyana ble sterkere knyttet til de sosialistiske landene, samtidig som Burnham gjorde mye for å fremstå som en av de viktigste statslederne innenfor Bevegelsen av alliansefrie stater. PNC brukte sin politiske makt til å dominere hele samfunnet og ville ikke innrømme at politikken ikke fungerte. Utbredt korrupsjon og smuglerøkonomi preget landet, og i den økende økonomiske og sosiale krisen med stor arbeidsløshet, kriminalitet og streiker, befestet endog Burnham sitt enevelde i en tvilsom folkeavstemning 1979.

Mordet på forfatteren og politikeren Walter Rodney gav støtet til en politisk bevegelse over hele Karibia, og Burnhams befatning med fanatiske religiøse grupper førte til et anstrengt forhold til USA. I november 1978 ble et amerikansk kongressmedlem drept i Guyanas jungel, hvor den amerikanske predikanten Jim Jones og hans People's Temple hadde grunnlagt «Jonestown». Dramaet endte med at mer enn 900 medlemmer av sekten begikk kollektivt selvmord (se Jonestown-massakren).

I forbindelse med Falklandskrigen i 1982 blusset striden om Essequibo og Venezuelas krav på området opp igjen, særlig på grunn av antatte gullforekomster.

Da Burnham døde i 1985, overtok statsministeren Desmond Hoyte som president. Hans politiske linje var sterkere konsentrert omkring landets økonomiske problemer enn den politiske prestisje og sosialistiske profil som Burnham representerte. Opposisjonspartiet PPP har gjort sterke forsøk på å oppnå en maktdeling mellom de to tradisjonelt rivaliserende partiene. Økonomiske reformer for å oppmuntre utenlandske investeringer ble påbegynt i 1986, og USA har opphevet eksportrestriksjonene til Guyana.

Opposisjonspolitikeren Cheddi Jagan (PPP) kom omsider til makten ved valget i 1992. PNCs nærmest urokkelige makt siden uavhengigheten fra Storbritannia var mulig på grunn av utstrakt valgfusk mer enn velgernes gunst. Jagan og PPP har i alle år anklaget PNC for å manipulere med manntallslister, og en revisjon og modernisering av manntallet fant først sted i 1991 etter sterkt press på daværende president Desmond Hoyte. Jagans regjering prøvde seg med lite hell på privatisering av bauxittverkene og sukkerplantasjene.

Da Jagan døde i 1997, ble det holdt ekstraordinært valg som ble vunnet av enken Janet Jagan. Hun gikk av helsemessige årsaker av i 1999, og ble etterfulgt av Bharrat Jagdeo. Siden slutten av 1990-årene har de politiske målsetningene vært å forene de etniske motsetningene i landet, legge til rette for utenlandske investorer og avvikle statlig eierskap i industrien; de mest håndfaste resultatene har kommet på sistnevnte område.

Den fortsatt sterke konsentrasjonen om sukkerproduksjonen forsterker den økonomiske sårbarheten. En tidvis væpnet grensekonflikt med nabolandet Surinam om tilgangen til oljeressurser, ble i 2004 brakt inn for en FN-domstol. I Jagdeos første femårsperiode ble landets gjeldsbyrde vesentlig redusert, men landet er sterkt avhengig av den økonomiske støtten fra USA. Ved begynnelsen av det nye årtusenet var Guyana fortsatt et av de fattigste blant Amerikas utviklede land, der 30 % av befolkningen lever under fattigdomsgrensen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.