Bolivias historie

Bolivia ble en selvstendig stat i 1825. Før den spanske koloniseringen besto det som i dag er Bolivia av ulike folkegrupper. Høylandet var en del av inkariket og bebodd av quechua- og aymara-folkene. I lavlandet bodde ulike mindre folkegrupper.

Den spanske koloniseringen skapte enorme forskjeller mellom et spanskættet aristokrati og borgerskap og landets opprinnelige befolkning, et skille som fremdeles er fremtredende i det bolivianske samfunnet. Et land rikt på naturressurser som sølv, tinn, kobber, nitrater, naturgass og koka, har ført til mye korrupsjon, høyt konfliktnivå og utenlandsk innblanding i de to hundre årene etter selvstendigheten.

Til tross for kriger både mot Chile og Paraguay fikk Bolivia aldri tilgang til havet; til gjengjeld fikk landet en skyhøy utenlandsgjeld. På 1900-tallet satte Bolivia verdensrekord i antall statskupp, på det meste to i løpet av én dag, og borgerkrigslignende tilstander. Ikke før sent på 1980-tallet begynte landet en forsiktig demokratiseringsprosess, noe som i 2005 kulminerte med valget av Evo Morales til president; en fagforeningsleder og tidligere kokabonde som tilhører landets urbefolkning.

Før koloniseringen

Bolivias historie før den spanske koloniseringen er nært knyttet til Peru på grunn av den felles quechua-kulturen. I Andes-høylandet finnes spor etter nomader fra cirka 4000 fvt. Keramikkfunn fra rundt 1300 fvt. tyder på halvnomadiske bosetninger. Jordbrukssamfunn er påvist fra cirka 200 fvt. I en periode på 800 år – fra 200 fvt. til 600 evt. – var bysamfunnet Tiahuanaco ved Titicacasjøen et rikt kultursenter i Aymara-riket som omfattet store deler av det bolivianske høylandet og Stillehavskysten. Inntil hele det bolivianske høylandet ble innlemmet i Inkariket (mellom 1200 og 1400), var befolkningen splittet i mindre stammegrupper og -forbund.

Kolonitiden

Det nåværende Bolivia ble underlagt den spanske visekongen av Peru, den beryktede erobreren Francisco Pizarro, og den nåværende hovedstaden Sucre ble grunnlagt i 1538. Det var særlig de store forekomstene av sølv som gjorde Bolivia tiltrekkende for spanjolene. Den viktigste gruvebyen Potosí hadde 120 000 innbyggere allerede i 1573, og utviklet seg til å bli en av de mest storslåtte byene på kontinentet. På 1700-tallet forfalt Potosí raskt ettersom sølvforekomstene tok slutt. I 1780 ble Bolivia (som da het Charcas) underlagt visekongedømmet Río de la Plata med sete i det nåværende Buenos Aires. Frigjøringsbevegelsen på begynnelsen av 1800-tallet var ikke særlig fremgangsrik i Bolivia. Først i 1824 med Simón Bolívars triumftog ble landet egen republikk og oppkalt etter frigjøreren. Republikken ble utropt 6. august 1825, og Bolívar selv formulerte en nærmest ubrukelig grunnlov for landet. Militære presidenter avløste hverandre i rask rekkefølge. Voldelige konflikter preget forholdet mellom de fattige urfolks-gruvearbeiderne og aristokratiet.

Selvstendigheten frem til første verdenskrig

Nitrat- og kobberforekomstene i Atacama-ørkenen og Chiles ekspansjon nordover, førte i 1879 til at Chile okkuperte Bolivias eneste havneby Antofagasta. Chiles krig mot Peru og Bolivia varte til 1883 og førte til at både Antofagasta og den peruanske havnebyen Arica havnet i chilenske hender. Bolivia ble avstengt fra havet, men inngikk en avtale om avgiftsfri bruk av jernbanen som Chile etablerte mellom La Paz og sin nye havneby Arica. Nitrat er en viktig ingrediens i gjødsel, men nitratgruvene mistet mye av sin verdi da den norske ingeniøren Sam Eyde utviklet en metode for å utvinne nitrogen fra luft.

Bolivia måtte senere avstå Acre-provinsen, som var rik på naturgummi, til Brasil. Også i dette tilfellet oppnådde Bolivia en jernbaneforbindelse; denne gang til Madeiraelva i Amazonas og dermed også forbindelse til Atlanterhavet. Rundt århundreskiftet førte tysk og britisk kapital til en rask utvikling av gruvedriften. Det var tinn som fra nå av utgjorde hovedtyngden i Bolivias økonomi. Tyskland sørget også for en sterk militær utvikling. Da Bolivia i 1917 brøt forbindelsene med Tyskland, overtok nordamerikansk kapital raskt herredømmet over tinngruvene. Den grove utnyttelsen av gruvearbeiderne førte gjentatte ganger til opprør og militære beleiringer av gruvebyene. Militæret utgjorde i enda sterkere grad enn tidligere den politiske makten.

Chaco-krigen

Etter å ha blitt utestengt fra Stillehavet i 1883 rettet Bolivias militære offiserer og politikere sine blikk østover mot Atlanterhavet. Paraguay lå i veien, og den historiske uenigheten om rettighetene til Gran Chaco-distriktet og Paraguay-elva samt mulighetene for at dette nærmest ubebodde området hadde oljeforekomster, førte de to landene inn i Chaco-krigen i 1932. Bolivia regnet seg selv for militært overlegne, men troppene bestod hovedsakelig av urbefolkning fra høylandet som hadde liten fremgang på de hete slettene mot en innbitt paraguayansk hær. Tapene var store, og etter meglinger fra Folkeforbundet og Organisasjonen av amerikanske stater (OAS) ble det inngått våpenstillstand i 1935. En uavhengig argentinsk kommisjon fikk i oppdrag å løse konflikten om Chaco-området, og den nye grensen ble trukket etter troppestillingen da våpenstillstanden ble iverksatt. Utfallet ble at Paraguay sikret seg størsteparten av Chaco.

Chaco-krigen førte til betydelig politisk ustabilitet i Bolivia, men markerer også starten på en større politisk bevissthet blant fattige arbeidere og urbefolkningen. Chaco-krigen var en krig starta av og for overklassen, men det var underklassen som måtte betale prisen. Krigen kan dermed sees på som starten på prosessen som kulminerte i 1952-revolusjonen.

1952-revolusjonen

Bolivias revolusjon i 1952 var for en stor del følge av valget året i forveien som ble annullert fordi Movimiento Nacional Revolucionario (MNR) seiret. Kandidaten for MNR, professor Victor Paz Estenssoro, ble utropt til president i 1952. Hans program var ambisiøst og inneholdt stemmerett for analfabeter (det vil si de fleste av urbefolkningen), nasjonalisering av gruvene, drastisk jordreform og sterk kritikk av USAs innblanding i landet. Gruvearbeiderne hadde i økende grad organisert seg i løpet av MNRs regjeringsperiode og hadde en handlekraftig talsmann i Juan Lechín (1914–2001), som var en av grunnleggerne av MNR og som ledet enhetsfagforeningen COB fra 1952 til 1986. Den viktigste endringen i det bolivianske samfunnet var at det etter 1952 ikke lenger var politisk mulig å ignorere kravene til de fattige. Enhver lovlig valgt president eller diktator måtte fra nå av ta hensyn til de mektige fagforeningene.

På grunn av korrupsjon og senere splittelse innenfor MNR, som førte til større innflytelse for hæren, ble bøndenes og gruvearbeidernes forventninger langt fra innfridd. I 1964 ble Paz Estenssoro avsatt av sin egen visepresident, general René Barrientos (1919–1969). Gruveområdene ble militarisert, og flere gruvearbeiderstreiker ble brutalt slått ned av militærstyrker som ved flere anledninger anrettet massakrer av hele gruvesamfunn. Det ble ført geriljakrig i deler av landet, og i 1967 ble Che Guevara likvidert i denne kampen.

1970-årenes lange diktatur

President Barrientos omkom i en ulykke i 1969, og få måneder senere fulgte statskuppet til general Alfredo Ovando (1918–1982) som overraskende la seg på en nasjonalistisk kurs, blant annet ved å nasjonalisere det amerikanske oljeselskapet Gulf Oil. I oktober 1970 opplevde Bolivia to statskupp på én dag; det siste under ledelse av Juan José Torres (1920–1976) hadde en radikal profil. Dette ble opptakten til general Hugo Bánzers kupp i 1971.

Bánzer hadde sterke bånd til militærregimet i Brasil og videreførte den politiske ideologien derfra basert på «nasjonal sikkerhet» i 1974. Bánzer-epoken, som varte i sju år, påførte Bolivia en enorm utenlandsgjeld, og korrupsjonen var omfattende. En hestehandel med Chiles president Augusto Pinochet om en landkorridor gjennom Nord-Chile for å gjenforene Bolivia med havet, mislyktes i 1978. Valget samme året ble annullert på grunn av valgfusk, men Bánzers egen kandidat Juan Pereda (1931–2012) tok makten ved et kupp to uker senere.

Få måneder senere foretok general David Padilla (1927–2016) det neste kuppet og proklamerte nye valg i juli 1979. Liksom året før var det koalisjonen UDP (den radikale MNR-fløyen, kommunistene og det revolusjonære venstre (MIR)) med tidligere president Hernán Siles Zuazo som fikk flest stemmer. Likevel ble en annen MNR-veteran, Walter Guevara (1912–1996), innsatt som interimpresident i 1979 i et forsøk på å organisere valg for tredje år på rad, i juli 1980. Etter uoverensstemmelser med hæren og beskyldninger mot Bánzer, måtte også Guevara gå av på samme måte som så mange av hans forgjengere. Kuppet til major Alberto Natusch Busch (1933–1994) ble utført i november 1979, men bare to uker senere ble Bolivias første kvinnelige president utnevnt: Lidia Gueiler (1921–2011), tidligere sekretær for Paz Estenssoro. Hennes kraftløse regjering kunne ikke hindre at militæret igjen tok makten ved general Luis García Meza (1929–2018) etter at UDP hadde vunnet valget for tredje gang. Landet var i fullstendig økonomisk krise og protestaksjonene brøt løs igjen.

Demokratiseringen på 1980-tallet

Militæret skiftet sine presidenter, men i 1982 var det tydelig at Bolivia ikke lenger lot seg regjere på denne måten. Kongressen som ble valgt i 1980, ble sammenkalt, og Hernán Siles Zuazo ble i en alder av 70 år president på ny. Men den håpefulle demokratiseringsprosessen ledet av en gammel revolusjonshelt skulle vise seg å bli vanskelig. I 1983 var det tale om at landsorganisasjonen COB og dens mektige leder Juan Lechín skulle være med i regjeringen for å roe misnøyen til gruvearbeiderne. Uenigheter om økonomiske innstramningstiltak førte til at MIR brøt med koalisjonen i januar 1984. En skandaløs bortføring av presidenten førte til at mer enn hundre offiserer ble arrestert. Siles' maktesløshet i Bolivias økonomiske kaos økte også frykten for nytt statskupp. Inflasjonen i 1984 var på flere tusen prosent. Valgets seierherre i 1985 ble til slutt veteranen Paz Estenssoro. Hernán Siles Zuazos fraksjon tapte alle sine plasser i nasjonalforsamlingen.

Den nye økonomiske politikken til Paz gav større spillerom for utenlandsk kapital. I tillegg til betydelige innstramninger i statlige utgifter, ble det også lagt ned streikeforbud. COB reagerte likevel med generalstreik. Samtidig ble Bolivia rammet av et dramatisk sammenbrudd på tinnmarkedet i 1986; utvinning av tinn stod for 40 prosent av landets økonomi. Omfattende fremstilling av kokain forhindret et fullstendig økonomisk sammenbrudd.

USA satte i 1987 inn militære styrker for å bekjempe kokainfremstillingen. Nasjonalforsamlingen protesterte mot denne militære innblandingen og fryktet også at den ville utfordre mektige krefter i landet som var involvert i den illegale kokainøkonomien og som hadde forgreninger langt inn i Bolivias høyeste politiske og militære kretser. Hyperinflasjonen ble brakt under kontroll mot slutten av 1980-tallet med kraftige innstramninger etter resepten til Det internasjonale pengefondet (IMF), noe som igjen førte til høy arbeidsledighet.

Nyliberal revolusjon på 1990-tallet

Valget i 1989 ble en indikasjon på at velgerne hadde tiltro til Paz Estenssoro og IMF-tilpasningene. Selv om begge MNR-veteranene Paz og Siles hadde besluttet å trekke seg tilbake fra politikken, gjorde partiet et godt valg som ikke utpekte noen overbevisende seierherre. En oppsiktsvekkende koalisjonsregjering ble dannet med Jaime Paz Zamora (født 1939) fra Den Venstreradikale Bevegelse (MIR) som president og høyrepartiet Nasjonal Demokratisk Aksjon (ADN) under ledelse av Hugo Bánzer Suárez. Bolivia ble under Paz Zamoras ledelse et mønsterland for IMF. Gruvedriften hadde tapt mye av sin betydning og dette svekket fagforeningen COB. Jordbruket og landsbygda hadde økt sin betydning, og de statlige innstramningene rammet spesielt befolkningen i byene. Regjeringskoalisjonen stilte til valg i 1993 med Hugo Bánzer som presidentkandidat, men hans troverdighet var svekket etter alvorlige beskyldninger om korrupsjon i Paz Zamoras regjering. Valget i 1993 ble vunnet av MNR med forretningsmannen Gonzálo Sánchez de Lozada (født 1930) som ny president. Sánchez de Lozada la stor vekt på økonomiske og sosiale reformer, og innførte 50 prosent privatisering av alle offentlige bedrifter.

Den økonomiske politikken begynte å gi resultater gjennom 1990-årene, med en årlig vekst rundt fire prosent. Inflasjonen ble brakt ned i rundt fem prosent. Politikken ble videreført da den politiske veteranen – og tidligere diktatoren – Hugo Bánzer kom tilbake til makten ved presidentvalget i 1997. Det brede samarbeidet mellom samfunnets maktorganer – myndighetene, fagbevegelsen og næringslivet – ble søkt videre utbygd gjennom en storstilt plan for fattigdomsbekjempelse. Som et av Sør-Amerikas to fattigste land kom Bolivia også inn under en ordning med ettergivelse av utenlandsgjeld.

Dels som et tiltak for å styrke landets internasjonale anseelse, og etter særlig påtrykk fra USA, lanserte Bánzer i 1998 en ambisiøs plan for å gjøre Bolivia kokainfritt innen utløpet av sin presidentperiode i 2002. Landet var i 1990-årene en av verdens tre største produsenter av kokablader – en virksomhet som utgjorde nærmere en fjerdedel av de legale eksportinntektene. FNs internasjonale kontrollprogram for narkotika (UNCDP) registrerte en viss fremgang, og i 2000 kunne regjeringen erklære at kokaplanten var tilnærmet utryddet i Chapare-regionen. Men da man i neste omgang gikk ut på bred front og tilbød bøndene en årlig kompensasjon på 900 US dollar for å utrydde sine kokabusker, fikk man føle at motkreftene er sterke i narkokampen. Kokabøndenes talsmann Evo Morales fikk kraftig vind i seilene.

Opposisjonspartiene gikk inn for å granske Hugo Bánzers rolle i 1970-årene, da han i sju år ledet militærdiktaturet i landet. I 2001 måtte han imidlertid tre tilbake grunnet sykdom og døde året etter. Visepresident Jorge Quiroga Ramirez fungerte frem til valget i 2002, der det ble et meget jevnt løp mellom tidligere president Gonzálo Sánchez de Lozada, bondelederen Evo Morales og Manfred Reyes Villa (født 1955) fra det republikanske partiet. Sánchez ble til slutt kåret gjennom votering i nasjonalforsamlingen.

Bolivias samtidshistorie

I Bolivias nyere historie er det flere eksempler på at regjeringer med motstridende ideologier har bytta på å styre: sosialister som har nasjonalisert industri har blitt avløst av høyreregjeringer som har privatisert de samme bedriftene. Evo Morales valgseier i 2005 kan sees som nok en sosialistisk regjering med nasjonalisering som viktig politisk mål. Men Morales representerte også noe nytt ved at han var den første presidenten med urfolksbakgrunn. Han er også koalisjonsleder for fagforeningene som representerer koka-bøndene. Det skulle vise seg at Morales endret både politikken og økonomien i en mer venstrenasjonalistisk retning, samtidig som han var en mer samlende president enn sine samtidige kollegaer i Ecuador og Venezuela; både nasjonalt og internasjonalt.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg