Perus historie

De eldste arkeologiske funn i dagens Peru stammer fra jeger-, fisker- og sankerkulturer i kyst- og innlandsområdene. Funnstedene er forholdsvis få, og materialet – steinredskaper og skjelldynger – gir et nokså usikkert grunnlag for datering. Det er sannsynlig at denne tidligste perioden iallfall går tilbake til cirka 8000 fvt. En ny epoke som er karakterisert ved jordbruk, er lagt til tiden mellom cirka 2300 og 1200 fvt. Det viktigste funnstedet her er Huaca Prieta på Perus nordkyst. C-14-datering viser at det rundt 2300 fvt. ble dyrket blant annet gresskar, bomull, bønner og chilipepper. Fiske og sanking var stadig av stor betydning. Først ved den avsluttende fasen av denne perioden kom keramikk og vevde stoffer i bruk, likeledes dyrking av mais.

Det utviklet seg tallrike regionale sivilisasjoner, som førte frem til en rekke særpregede, differensierte kulturer. Frem til Inkariket oppsto på 1300-tallet fantes flere slike kulturer; blant dem Tiwanaku, Paracas, Nazca, Chachapoyas, Moche og Chimu. Alle var jordbruksbaserte samfunn med grunnleggende statsdannelse. De utviklet teknologi for å mestre sine omgivelser og delte mange kulturelle trekk. Ingen av disse kulturene utviklet noe egentlig skriftsystem eller noen nedtegnet kalender. De viktigste kilder til studiet av dem er derfor fortidslevninger av forskjellig art, dels rester av byer og helligdommer, irrigasjonssystemer, befestnings- og veianlegg, dels gravfunn. Inkariket bygde på kunnskapen fra disse tidlige sivilisasjonene.

Gravskikken i det gamle Peru omfatter gjennomgående et rikt gravutstyr av klær, smykker, våpen, redskaper og annet, og i store deler av kystområdene har den tørre kalkholdige sandgrunnen gjort at så vel de døde selv som deres gravgods av tekstiler, tre- og metallgjenstander og keramikk er blitt meget godt bevart. Langt mindre gunstig i så måte er det fuktigere klimaet i høylandet, der de døde ble plassert i spesielle gravkamre eller i fjellhuler. Særlig keramikken fra gravfunnene har gitt grunnlag for å skjelne mellom ulike tradisjoner og å utarbeide kronologiske sekvenser. Men det er ennå mange uklare punkter hvor forskerne er uenige.

Generelt inndeles dette kulturområdet i et nordlig, sentralt og sørlig kystland og et nordlig, sentralt og sørlig høyland, og i grove trekk er det enighet om en periodisk inndeling av kulturutviklingen i hele området. Skjønt den regionale spesialiseringen er betydelig, er det ingen tvil om at folkene i området fra gammelt av har del i en felles tradisjon. Av fellestrekkene må nevnes intensivt jordbruk med gravestokk som viktigste redskap, anvendelse av irrigasjon, terrassering og gjødsling, dyrking av mais, bønner, gresskar, poteter, maniok og annet, anvendelse av kokablader som stimulans, bomullsdyrking, lama- og alpakkahold, byggeteknikker i stein og soltørket leire, teknikker i veving, metallurgi, flettverk og keramikk, samt en sosial organisasjon kjennetegnet ved sterk sentralisering og hierarkisering under sakrale herskere og med spesialiserte presteskap og håndverkergrupper. Dette kulturelle fellesskapet er langt eldre enn det organisatorisk baserte fellespreget som inkaene kom til å sette på hele området gjennom sin erobring.

Det hersket allerede stridigheter innenfor Inkariket da den spanske erobreren Francisco Pizarro med sine menn trengte sørover fra Panama og nådde sentrum av Inkariket i 1532. Ved å ta til fange inkaherskeren Atahualpa fikk spanierne en enorm løsesum i form av gullskatter. Atahualpa ble likevel henrettet, og dette ble begynnelsen på herjingene for å tilrive seg mer rikdommer. På kort tid var den kulturelt høytstående inkabefolkningen med et høyt utviklet jordbruk forvandlet til slaver i gruvene og plantasjene under spansk herredømme. Pizarro grunnla i 1535 havnebyen Lima, som ble sete for visekongedømmet Peru i 1572. Et opprør anført av inkalederen Tupac Amaru 1 ble knust; omkring 200 år senere, i 1780, ledet Tupac Amaru 2 et nytt opprør mot spanierne, også dette ble slått ned.

Lima var under hele kolonitiden et viktig kommersielt senter. Da den spanske makten begynte å svekkes under Napoleonskrigene og flere av landene i Sør-Amerika løsrev seg, var Peru lojal overfor den spanske tronen. Den argentinske frigjøringshelten José de San Martín fortsatte i 1820 nordover mot Peru etter Chiles uavhengighet og erklærte Peru uavhengig i 1821. Rojalistene trakk seg tilbake til høyfjellene, men deres hær ble omsider slått av troppene til Simón Bolívar og Antonio de Sucre i 1824. I en kort periode etter uavhengigheten utgjorde Peru en føderasjon med Bolivia (1836–1839). I perioden 1845–1862 ble det iverksatt enkelte sosiale reformer som opphevelse av slaveriet, statlig undervisning og beskatning av utenlandsk virksomhet under den konservative generalen Ramón Castilla.

Castilla satset sterkt på utvinning av nitrat for eksport. Nitratforekomstene i Atacamaørkenen førte til krig mellom Peru, Chile og Bolivia. Krigen ble en tragedie for Peru, men befestet Chile som en sterk militærmakt. Peru tapte store områder i sør, blant annet havnebyene Antofagasta, Arica og Iquique til Chile. Bolivia mistet sin adgang til havet. Krigen førte også til at den peruanske staten nærmest gikk konkurs og led under store gjeldsforpliktelser. Prestisjetapet for de militære lederne førte til en demokratisk åpning under president Nicolás de Piérola fra 1895.

Nordamerikanske selskaper investerte i kobbergruvene i Peru fra århundreskiftet, og under president Augusto Leguía (1908–1912 og 1919–1930) opplevde Peru et visst økonomisk oppsving med satsing på bomull, sukker, ull og nitrat. Fra 1924 begynte amerikanske oljeselskaper å operere i det nordlige Peru. Under Leguía ble det i 1920 vedtatt en ny grunnlov som blant annet respekterte urbefolkningens rett til felles bruk av sine tradisjonelle jordbruksområder. Manglende evne til å gjennomføre dette i praksis førte til en sterk oppblomstring av «indianisme» blant Perus store urbefolkning med sterke intellektuelle innslag. Grunnleggeren av Perus kommunistiske parti, José Carlos Mariátegui, prøvde å kombinere sosialismen med urbefolkningens opprinnelige fellesskapsoppfatninger.

En politisk bevegelse som skulle få stor betydning i Peru, og som også appellerte til urbefolkningen, var Den amerikanske folkelige revolusjonære allianse, APRA (Alianza Popular Revolucionaria Americana), som ble stiftet i 1924 av eksilpolitikeren Víctor Raúl Haya de la Torre. APRA hadde en radikal, nasjonalistisk profil med et sterkt anti-imperialistisk og anti-kapitalistisk program som vant stor tilslutning. For å demme opp mot denne radikale tendensen tok militæret et sterkt grep om makten mellom 1930 og 1939. Under andre verdenskrig var Peru alliert med USA og opplevde økonomisk fremgang som leverandør til den amerikanske krigsøkonomien. APRA støttet i 1945 presidentkandidaturet til José Bustamante; han ble i 1948 styrtet i et kupp som førte til general Manuel Odrías militærdiktatur (1948–1956). Odría prøvde å knuse APRA som politisk parti og stimulerte utenlandske investeringer i landet.

USAs behov for peruanske mineraler førte til et kortvarig økonomisk oppsving under Koreakrigen. I den vanskelige økonomiske perioden som fulgte, satset president Manuel Prado (1956–1962) på utviklingen av fiskerisektoren, og Peru ble verdens ledende leverandør av fiskemel. APRA fikk flest stemmer ved valget i 1962, men ved omvalg året etter ble Fernando Belaúnde Terry valgt til president; han forsøkte forgjeves å innføre jordreformer. Hærens undertrykkelse på landsbygda var massiv, og det var flere tilløp til opprør.

Da hæren under ledelse av general Juan Velasco Alvarado grep makten 3. oktober 1968, var dette begynnelsen på en anti-imperialistisk revolusjon som prøvde å knuse geriljaen samtidig som den ville stimulere de nasjonale kapitalkreftene. Nordamerikanske olje- og gruveselskaper ble nasjonalisert uten kompensasjon. En omfattende jordreform ble iverksatt basert på kooperativer. Amerikanske militærrådgivere ble utvist, og Peru inngikk kontrakter med Sovjetunionen for levering av militært utstyr. Diplomatiske forbindelser med Cuba ble gjenopprettet. Forholdet til USA ble følgelig anstrengt. Landet opplevde likevel omfattende streiker og opprør blant bondebefolkningen tidlig i 1970-årene.

Kuppet i Chile i 1973 gjorde slutt på tilnærmingen mellom de to landene og førte i stedet til at gamle stridigheter blusset opp. I 1975 ble Velasco avsatt av sin rival innen hæren, general Francisco Morales Bermúdez. Han kunngjorde «revolusjonens andre fase», som var mindre radikal og et uttrykk for at revolusjonen ikke hadde ført til noen folkelig politisk deltakelse. «Revolusjonen» hadde frembrakt et byråkratisk maktapparat sentralisert i hærens hender. Innenfor hæren måtte det foretas stadige utrenskninger for å forhindre kuppforsøk fra de forskjellige fraksjonene. Morales tilbakeførte mange av de nasjonaliserte eiendommene på private hender, og myndighetene måtte innføre stadig nye reformer til fordel for det private næringslivet med de følger dette fikk i form av opprør og demonstrasjoner. Fra 1978 var Peru praktisk talt tilbake der det hele hadde begynt ti år tidligere.

Valget i 1980 førte til at Fernando Belaúnde Terry, som hadde blitt avsatt i 1968, ble valgt til ny president. Presset mot hans regjering ble ikke mindre enn det hadde vært mot de militære myndighetene før ham. I begynnelsen av 1981 var det tilløp til krig med Ecuador på grunn av en grensetvist i Amazonasområdet. I 1982 ble det innført unntakstilstand i Ayacuchoprovinsen på grunn av den utstrakte geriljavirksomheten til Sendero Luminoso («Lysende sti»).

Lysende sti var en geriljaorganisasjon som ble dannet på slutten av 1960-tallet og bygget en ideologi basert på en dogmatisk tolkning av maoistisk marxisme. Lysende sti initierte væpnet kamp mot den peruanske staten i 1980. Den interne væpnede konflikten som oppsto var særdeles voldelig og Lysende sti står ansvarlige for 54 prosent av konfliktens dødsofre. Den nasjonale hæren begikk også alvorlige overgrep i sine forsøk på å få bukt med organisasjonen.

Den interne ustabiliteten og sterke militariseringen førte til alvorlige krenkelser av menneskerettighetene, og Belaúnde Terry måtte tåle mye kritikk for sin manglende evne til å skape en demokratisk åpning og økonomisk vekst og få kontroll over de militære styrker.

APRA hadde, etter å ha satt sitt preg på peruansk politikk i nærmere 60 år, utviklet seg til å bli et langt mindre radikalt parti. Ved valget i 1985 gikk APRA for første gang seirende ut med sin unge kandidat Alan García Pérez, som hadde ambisjoner om å fremstå som en viktig statsleder i latinamerikansk sammenheng. García utfordret de internasjonale bankinstitusjonene ved å nekte å betale utenlandsgjelden på de betingelsene bankene hadde satt. Den forventede støtten fra andre latinamerikanske regjeringer for denne politikken uteble imidlertid. García skulle vise seg å være en dyktig demagog snarere enn en kløktig politiker. Utenlandske investorer var skeptiske til Garcías forsøk på å danne en bred sentrumspolitisk plattform. Utenlandsgjelden og inflasjonen steg. Streiker og uroligheter preget landet, og regjeringen maktet ikke å få kontroll over den voldelige geriljavirksomheten.

I 1990 beseiret Alberto Kenya Fujimori den kjente forfatteren Mario Vargas Llosa i presidentvalget. Peruanerne satte sin lit til den ukjente, men tillitvekkende mannen av japansk herkomst etter fem frustrerende år med sosialdemokraten Alan García, som praktisk talt hadde utradert APRA fra Perus politikk. García ble stilt for retten for underslag og korrupsjon, mens Sendero Luminoso fortsatte sin hensynsløse krig mot sivilbefolkningen og hæren.

Fujimoris forsøk på å demme opp for økende inflasjon og sanere økonomien gjennom drastiske nedskjæringer i offentlige utgifter og utstrakt privatisering, støtte på motstand i nasjonalforsamlingen. I april 1992 gjennomførte presidenten et ukonstitusjonelt kupp med støtte fra hæren, oppløste nasjonalforsamlingen og høyesterett og gav seg selv utstrakte fullmakter. Opposisjonspolitikere ble satt i husarrest, og det ble innført unntakstilstand. I 1993 ble en ny grunnlov godkjent som blant annet åpnet for gjenvalg av presidenten.

Klappjakten som Fujimori satte i gang mot Sendero Luminoso, viste snart oppsiktsvekkende resultater. Høsten 1992 ble organisasjonens ideologiske leder, filosofiprofessoren Abimael Guzmán Reynoso, arrestert. I kjølvannet av fengslingen fulgte massearrestasjoner av organisasjonens medlemmer, og Fujimoris popularitet nådde store høyder. Fujimori fremstod som en kompromissløs og handlekraftig president, han styrket hærens innflytelse og fremhevet disiplin og orden. Den hardhendte forfølgelsen av Sendero Luminoso førte imidlertid til økende anklager mot hæren for mangel på respekt for menneskerettighetene. Man regner med at medlemstallet i geriljaorganisasjonen sank fra 10 000 til under 1000 i løpet av 1990-årene. I april 1999 ble gruppens militærapparat i Lima avdekket. Nestlederen i bevegelsen, Pedro Quinteros Ayllón, ble arrestert; noen måneder senere ble lederen, Oscar Ramírez Durand, fengslet. Han ble senere dømt til livsvarig fengsel.

Fujimori klarte å få kontroll over økonomien, og inflasjonen ble kraftig redusert. Utenlandske investeringer ble stimulert, og i 1994 oppnådde landet hele tolv prosent økonomisk vekst. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Perus medvirkning til kokainfremstilling for salg i USA bidrog til å styrke økonomien. Likevel slo Peru under Fujimori hardt til mot kokaprodusenter i visshet om at USA dermed ville stille seg velvillig overfor henstillinger om økonomisk støtte. Unntakstilstand i områdene som produserer kokain, og et utlovet amnesti førte til at både gerilja og kokainprodusenter leverte fra seg våpen i stort omfang.

Opptakten til valget i 1995 ble dramatisk da peruanske og ecuadorianske militærstyrker utfordret hverandre i et omstridt, ubebodd jungelområde på grensen mellom de to landene. Det var tilløp til krig, og kraftige patriotiske følelser kom til uttrykk i begge land. Det ble ingen umiddelbar løsning på konflikten verken i Perus eller Ecuadors favør, men en fredsavtale mellom Peru og Ecuador ble fremforhandlet ved hjelp av USA, Brasil, Argentina og Chile. Avtalen ble undertegnet i oktober 1998 og gjorde slutt på den langvarige grensestriden som forårsaket tre kriger mellom nabolandene. 13. mai 1999 møttes president Alberto Fujimori fra Peru og president Jamil Mahuad fra Ecuador på grenseovergangen Cahuide for å sette ned en grensestein og markere freden.

Den kortvarige patriotiske gløden brakt av konflikten med Ecuador økte Fujimoris popularitet, og han ble gjenvalgt med hele 64 prosent av stemmene i 1995. Motkandidat var denne gang FNs tidligere generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar. Fujimoris parti Cambio 90 sikret seg også flertall i nasjonalforsamlingen.

Opposisjonen var splittet og svak, og Fujimori baserte seg på solid støtte fra hæren i gjennomføringen av politikken han hadde innledet i sin forrige periode. Målsettingen var å gjøre slutt på geriljabevegelsene Sendero Luminoso og Movimiento Revolucionario Tupac Amaru (MRTA) samt redusere fattigdommen i landet med 50 prosent. Imidlertid stagnerte den sterke økonomiske veksten kort tid etter Fujimoris gjenvalg.

Fujimori ble utsatt for økende kritikk for sin autoritære og udemokratiske lederstil, og hans popularitet i befolkningen var synkende mot slutten av 1990-årene. Menneskerettighetsgrupper satte også søkelyset på økende bruk av tortur under Fujimoris regime. Før valget i 2000 skrev åtte opposisjonspartier under på en avtale om å bekjempe presidentens ønske om å bli gjenvalgt for en tredje periode. Et flertall som støttet presidenten klarte imidlertid å stoppe et forslag fra opposisjonen i parlamentet om folkeavstemning i spørsmålet om et tredje gjenvalg. Beskyldninger om omgåelse av grunnloven og manipulasjoner med rettssystemet forhindret ikke presidenten fra å stille til valg enda en gang. Valget var omstridt, og Fujimori fikk i første valgomgang i underkant av 50 prosent av stemmene. Opposisjonens kandidat Alejandro Toledo kom med sterke beskyldninger om valgfusk og uregelmessigheter. I andre valgomgang trakk Toledo seg i protest; også internasjonale observatører boikottet valget. Fujimori fikk som eneste kandidat 50,1 prosent av stemmene.

Noen måneder senere, i september 2000, ble en omfattende korrupsjonsskandale avslørt ved videoopptak av Fujimoris nærmeste rådgiver og leder av sikkerhetspolitiet, Vladimiro Montesinos, der han betaler bestikkelser til kongressrepresentanter, politikere, media og næringslivsledere. Dette er kjent som «Vladivideos-skandalen». Montesinos rømte landet og kom tilbake, mens Fujimori satte i gang en etterforskning og innkalte til nyvalg. Under en representasjonsreise søkte presidenten tilflukt i Japan (der han har delt statsborgerskap) og sendte 19. november 2000 en telefaks til nasjonalforsamlingen for å si fra seg presidentembetet. Nasjonalforsamlingen avviste oppsigelsen og avsatte Fujimori som president på grunnlag av 'moralsk uegnethet'. Fujimori forble i Japan frem til 2007.

Ved Fujimori-regimets fall sluttet en fase i Perus historie preget av vold, polarisering og stram økonomisk politikk, samtidig med at en rekke institusjonelle endringer ble satt i gang i lys av grunnloven av 1993. Dette satte rammen for den politiske og økonomiske utviklingen etter 2000.

• For tiden etter 2000, se Perus samtidshistorie.

• Inkariket
• Økonomi og næringsliv i Peru
• Perus samtidshistorie
• Peru
• Sør-Amerikas historie