De eldste arkeologiske funn stammer fra jeger-, fisker- og sankerkulturer i kyst- og innlandsområdene. Funnstedene er forholdsvis få, og materialet – steinredskaper og skjelldynger – gir et nokså usikkert grunnlag for datering, men det er sannsynlig at denne tidligste perioden iallfall går tilbake til ca. 8000 f.Kr. En ny epoke, karakterisert ved jordbruk, faller mellom ca. 2300 og 1200 f.Kr. Det viktigste funnstedet her er Huaca Prieta på Perus nordkyst. C-14-datering viser at det ca. 2300 f.Kr. ble dyrket bl.a. gresskar, bomull, bønner og chilipepper. Fiske og sanking var stadig av stor betydning. Først ved den avsluttende fasen av denne perioden kom keramikk og vevde stoffer i bruk, likeledes dyrking av mais. Det utviklet seg tallrike lokale tradisjoner, som førte frem til en rekke særpregede, differensierte kulturer. Ingen av disse kulturene utviklet noe egentlig skriftsystem (quipu) eller noen nedtegnet kalender. De viktigste kilder til studiet av dem er derfor fortidslevninger av forskjellig art, dels rester av byer og helligdommer, irrigasjonssystemer, befestnings- og veianlegg, dels gravfunn.

Gravskikken i det gamle Peru omfatter gjennomgående et rikt gravutstyr av klær, smykker, våpen, redskaper m.m., og i store deler av kystområdene har den tørre kalkholdige sandgrunnen gjort at så vel de døde selv som deres gravgods av tekstiler, tre- og metallgjenstander, keramikk osv. er blitt meget godt bevart. Langt mindre gunstig i så måte er det fuktigere klimaet i høylandet, der de døde ble plassert i spesielle gravkamre eller i fjellhuler. Særlig keramikken fra gravfunnene har gitt grunnlag for å skjelne mellom ulike tradisjoner og å utarbeide kronologiske sekvenser. Men det er ennå mange uklare punkter hvor forskerne er uenige.

Generelt inndeles dette kulturområdet i et nordlig, sentralt og sørlig kystland og et nordlig, sentralt og sørlig høyland, og i grove trekk er det enighet om en periodisk inndeling av kulturutviklingen i hele området. Skjønt den regionale spesialiseringen er betydelig, er det ingen tvil om at folkene i området fra gammelt av har del i en felles tradisjon. Av fellestrekkene må nevnes intensivt jordbruk med gravestokk som viktigste redskap, anvendelse av irrigasjon, terrassering og gjødsling, dyrking av mais, bønner, gresskar, poteter, maniok m.m., anvendelse av kokablader som stimulans, bomullsdyrking, lama- og alpakkahold, byggeteknikker i stein og soltørket leire, teknikker i veving, metallurgi, flettverk og keramikk, samt en sosial organisasjon kjennetegnet ved sterk sentralisering og hierarkisering under sakrale herskere og med spesialiserte presteskap og håndverkergrupper. Dette kulturelle fellesskapet er langt eldre enn det organisatorisk baserte fellespreget som inkaene kom til å sette på hele området gjennom sin erobring.

Det hersket allerede stridigheter innenfor inkariket da den spanske erobreren Francisco Pizarro med sine menn trengte sørover fra Panama og nådde sentrum av inkariket 1532. Ved å ta til fange inkaherskerenAtahualpa fikk spanierne en enorm løsesum i form av gullskatter. Atahualpa ble likevel henrettet, og dette ble begynnelsen på herjingene for å tilrive seg mer rikdommer. På kort tid var den kulturelt høytstående inkabefolkningen med et høyt utviklet jordbruk forvandlet til slaver i gruvene og plantasjene under spansk herredømme. Pizarro grunnla i 1535 havnebyen Lima, som ble sete for visekongedømmet Peru i 1572. Et opprør anført av inkalederen Tupac Amaru 1 ble knust; omkring 200 år senere, i 1780, ledet Tupac Amaru 2 et nytt opprør mot spanierne, også dette ble slått ned.

Lima var under hele koloniperioden et viktig kommersielt senter. Da den spanske makten begynte å svekkes under Napoleonskrigene og flere av landene i Sør-Amerika løsrev seg, var Peru lojal overfor den spanske tronen. Den argentinske frigjøringshelten José San Martín fortsatte i 1820 nordover mot Peru etter Chiles uavhengighet og erklærte Peru uavhengig i 1821. Royalistene trakk seg tilbake til høyfjellene, men deres hær ble omsider slått av troppene til Bolívar og Sucre i 1824. I en kort periode etter uavhengigheten utgjorde Peru en føderasjon med Bolivia (1836–39). I perioden 1845–62 ble det iverksatt enkelte sosiale reformer som opphevelse av slaveriet, statlig undervisning og beskatning av utenlandsk virksomhet under den konservative generalen Ramón Castilla.

Castilla satset sterkt på utvinning av nitrat for eksport. Nitratforekomstene i Atacamaørkenen førte til krig mellom Peru, Chile og Bolivia. Krigen ble en tragedie for Peru, men befestet Chile som en sterk militærmakt. Peru tapte store områder i sør, blant annet havnebyene Antofagasta, Arica og Iquique til Chile. Bolivia mistet sin adgang til havet. Krigen førte også til at den peruanske staten nærmest gikk konkurs og led under store gjeldsforpliktelser. Prestisjetapet for de militære lederne førte til en demokratisk åpning under president Nicolás de Piérola fra 1895.

Nordamerikanske selskaper investerte i kobbergruvene i Peru fra århundreskiftet, og under president Augusto Leguía (1908–12, 1919–30) opplevde Peru et visst økonomisk oppsving med satsing på bomull, sukker, ull og nitrat. Fra 1924 begynte amerikanske oljeselskaper å operere i det nordlige Peru. Under Leguía ble det i 1920 vedtatt en ny grunnlov som bl.a. respekterte indianernes rett til felles bruk av sine tradisjonelle jordbruksområder. Manglende evne til å gjennomføre dette i praksis førte til en sterk oppblomstring av «indianisme» blant Perus store indianske befolkning med sterke intellektuelle innslag. Grunnleggeren av Perus kommunistiske parti, José Carlos Mariátegui, prøvde å kombinere sosialismen med indianernes opprinnelige fellesskapsoppfatninger.

En politisk bevegelse som skulle få stor betydning i Peru, og som også appellerte til indianerbefolkningen, var Den amerikanske folkelige revolusjonære allianse, APRA (Alianza Popular Revolucionaria Americana), som ble stiftet i 1924 av eksilpolitikeren Victor Raúl Haya de la Torre. APRA hadde en radikal, nasjonalistisk profil med et sterkt anti-imperialistisk og anti-kapitalistisk program som vant stor tilslutning. For å demme opp mot denne radikale tendensen tok militæret et sterkt grep om makten mellom 1930 og 1939. Under den annen verdenskrig var Peru alliert med USA og opplevde økonomisk fremgang som leverandør til den amerikanske krigsøkonomien. APRA støttet i 1945 presidentkandidaturet til José Bustamente; han ble 1948 styrtet i et kupp som førte til general Manuel Odrías militærdiktatur (1948–56). Odría prøvde å knuse APRA som politisk parti og stimulerte utenlandske investeringer i landet.

USAs behov for peruanske mineraler førte til et kortvarig økonomisk oppsving under Koreakrigen. I den vanskelige økonomiske perioden som fulgte, satset president Manuel Prado (1956–62) på utviklingen av fiskerisektoren, og Peru ble verdens ledende leverandør av fiskemel. APRA fikk flest stemmer ved valget i 1962, men ved omvalg året etter ble Fernando Belaúnde-Terry valgt til president; han forsøkte forgjeves å innføre jordreformer. Hærens undertrykkelse på landsbygda var massiv, og det var flere tilløp til opprør.

Da hæren under ledelse av general Juan Velasco Alvarado grep makten 3. oktober 1968, var dette begynnelsen på en anti-imperialistisk revolusjon som prøvde å knuse geriljaen samtidig som den ville stimulere de nasjonale kapitalkreftene. Nordamerikanske olje- og gruveselskaper ble nasjonalisert uten kompensasjon. En omfattende jordreform ble iverksatt basert på kooperativer. Amerikanske militærrådgivere ble utvist, og Peru inngikk kontrakter med Sovjetunionen for levering av militærutstyr. Diplomatiske forbindelser med Cuba ble gjenopprettet. Forholdet til USA ble følgelig anstrengt. Landet opplevde likevel omfattende streiker og opprør blant bondebefolkningen tidlig i 1970-årene.

Kuppet i Chile i 1973 gjorde slutt på tilnærmingen mellom de to landene og førte i stedet til at gamle stridigheter blusset opp. I 1975 ble Velasco avsatt av sin rival innen hæren, general Francisco Morales Bermúdez. Han kunngjorde «revolusjonens annen fase», som var mindre radikal og et uttrykk for at revolusjonen ikke hadde ført til noen folkelig politisk deltakelse. «Revolusjonen» hadde frembrakt et byråkratisk maktapparat sentralisert i hærens hender. Innenfor hæren måtte det foretas stadige utrenskninger for å forhindre kuppforsøk fra de forskjellige fraksjonene. Morales tilbakeførte mange av de nasjonaliserte eiendommene på private hender, og myndighetene måtte innføre stadig nye reformer til fordel for det private næringslivet med de følger dette fikk i form av opprør og demonstrasjoner. Fra 1978 var Peru praktisk talt tilbake der det hele hadde begynt ti år tidligere.

Valget i 1980 førte til at den samme presidenten som ble avsatt i 1968, Belaúnde-Terry, ble valgt på ny. Presset mot hans regjering ble ikke mindre enn det hadde vært mot de militære myndighetene før ham. I begynnelsen av 1981 var det tilløp til krig med Ecuador pga. en grensetvist i Amazonasområdet. I 1982 ble det innført unntakstilstand i Ayacuchoprovinsen pga. den utstrakte geriljavirksomheten til Sendero Luminoso (Lysende sti).

Sendero Luminoso er en organisasjon som kjemper for en selvstendig quechuanasjon i Perus høyfjell. Bevegelsen baserer seg på en dogmatisk tolkning av maoistisk marxisme kombinert med indiansk mystikk. Kampen har vært særdeles voldelig, og den nasjonale hæren har også begått alvorlige overgrep i sine forsøk på å få bukt med organisasjonen.

Den interne ustabiliteten og sterke militariseringen førte til alvorlige krenkelser av menneskerettighetene, og Belaúnde-Terry måtte tåle mye kritikk for sin manglende evne til å skape en demokratisk åpning og økonomisk vekst og få kontroll over de militære styrker.

APRA hadde, etter å ha satt sitt preg på peruansk politikk i nærmere 60 år, utviklet seg til å bli et langt mindre radikalt parti. Ved valget i 1985 gikk APRA for første gang seirende ut med sin unge kandidat Alan García Pérez, som hadde ambisjoner om å fremstå som en viktig statsleder i latinamerikansk sammenheng. García utfordret de internasjonale bankinstitusjonene ved å nekte å betale utenlandsgjelden på de betingelsene bankene hadde satt. Den forventede støtten fra andre latinamerikanske regjeringer for denne politikken uteble imidlertid. García skulle vise seg å være en dyktig demagog snarere enn en kløktig politiker. Utenlandske investorer var skeptiske til Garcías forsøk på å danne en bred sentrumpolitisk plattform. Utenlandsgjelden og inflasjonen steg. Streiker og uroligheter preget landet, og regjeringen maktet ikke å få kontroll over den voldelige geriljavirksomheten.

I 1990 beseiret Alberto Kenya Fujimori den kjente forfatteren Mario Vargas Llosa i presidentvalget. Peruanerne satte sin lit til den ukjente, men tillitvekkende mannen av japansk herkomst etter fem frustrerende år med sosialdemokraten Alan García, som praktisk talt hadde utradert APRA fra Perus politikk. García ble stilt for retten for underslag og korrupsjon, mens Sendero Luminoso fortsatte sin hensynsløse krig mot sivilbefolkningen og hæren.

Fujimoris forsøk på å demme opp for økende inflasjon og sanere økonomien gjennom drastiske nedskjæringer i offentlige utgifter og utstrakt privatisering, støtte på motstand i nasjonalforsamlingen. I april 1992 gjennomførte presidenten et konstitusjonelt kupp med støtte fra hæren, oppløste nasjonalforsamlingen og høyesterett og gav seg selv utstrakte fullmakter. Opposisjonspolitikere ble satt i husarrest, og det ble innført unntakstilstand. I 1993 ble en ny grunnlov godkjent som blant annet åpnet for gjenvalg av presidenten.

Klappjakten som Fujimori satte i gang mot Sendero Luminoso, viste snart oppsiktsvekkende resultater. Høsten 1992 ble organisasjonens ideologiske leder, filosofiprofessoren Abimael Guzmán Reynozo, arrestert. I kjølvannet av fengslingen fulgte massearrestasjoner av organisasjonens medlemmer, og Fujimoris popularitet nådde store høyder. Fujimori fremstod som en kompromissløs og handlekraftig president, han styrket hærens innflytelse og fremhevet disiplin og orden. Den hardhendte forfølgelsen av Sendero Luminoso førte imidlertid til økende anklager mot hæren for mangel på respekt for menneskerettigheter. Man regner med at medlemstallet i geriljaorganisasjonen sank fra 10 000 til under tusen i løpet av 1990-årene. I april 1999 ble gruppens militærapparat i Lima avdekket. Nestlederen i bevegelsen, Pedro Quintero, ble arrestert; noen måneder senere ble lederen, Oscar Ramírez Durand, fengslet. Han ble senere dømt til livsvarig fengsel.

Fujimori klarte å få kontroll over økonomien, og inflasjonen ble kraftig redusert. Utenlandske investeringer ble stimulert, og i 1994 oppnådde landet hele 12 % økonomisk vekst. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Perus medvirkning til kokainfremstilling for salg i USA bidrog til å styrke økonomien. Likevel slo Peru under Fujimori hardt til mot kokaprodusenter i visshet om at USA dermed ville stille seg velvillig overfor henstillinger om økonomisk støtte. Unntakstilstand i områdene som produserer kokain, og et utlovet amnesti førte til at både gerilja og kokainprodusenter leverte fra seg våpen i stort omfang.

Opptakten til valget i 1995 ble dramatisk da peruanske og ecuadorianske militærstyrker utfordret hverandre i et omstridt, ubebodd jungelområde på grensen mellom de to landene. Det var tilløp til krig, og kraftige patriotiske følelser kom til uttrykk i begge landene. Det ble ingen løsning på konflikten verken i Perus eller Ecuadors favør, men den kortvarige patriotiske gløden økte Fujimoris popularitet, og han ble gjenvalgt med hele 64 % av stemmene. Motkandidat var denne gang FNs tidligere generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar. Fujimoris parti Cambio 90 sikret seg også flertall i nasjonalforsamlingen.

Opposisjonen var splittet og svak, og Fujimori baserte seg på solid støtte fra hæren i gjennomføringen av den politikken han hadde innledet i sin forrige periode. Målsettingen var å gjøre slutt på geriljabevegelsene Sendero Luminoso og Movimiento Revolucionario Tupac Amaru (MRTA) samt redusere fattigdommen i landet med 50 %. Imidlertid stagnerte den sterke økonomiske veksten kort etter Fujimoris gjenvalg.

I desember 1996 ble verdens øyne rettet mot Peru da en kommandogruppe fra MRTA tok over 500 gisler, blant dem en rekke diplomater, i Japans ambassadørbolig. MRTA krevde løslatelse av samtlige fengslede medlemmer av organisasjonen. For Fujimori var gisselaksjonen en prøvestein for hans prinsipper om ikke å forhandle med terrorister. Samtidig stod en viktig allianse med Japan på spill. Etter drøye fire måneder, da alle unntatt 72 gisler var satt fri, ble dramaet avsluttet ved at sikkerhetsstyrker gjennomførte en kommandoaksjon som resulterte i at to av gislene og samtlige MRTA-medlemmer ble drept.

En fredsavtale mellom Peru og Ecuador ble undertegnet i oktober 1998; den ble fremforhandlet ved hjelp av USA, Brasil, Argentina og Chile. Avtalen vil forhåpentligvis gjøre slutt på den mer enn 50 år gamle grensekonflikten, som har resultert i tre kriger mellom de to naboene. 13. mai 1999 møttes president Alberto Fujimori fra Peru og president Jamil Mahuad fra Ecuador på grenseovergangen Cahuide for å sette ned en grensestein og markere freden. De to presidentene lovet etter møter med Bill Clinton og investorer i Washington å stanse våpenkjøp. USA lovet sammen med The Inter-American Development Bank, Andean Development Corp. og Verdensbanken økonomisk hjelp på til sammen 1,5 milliarder dollar.

Veksten i økonomien var kraftig frem mot midten av 1990-årene, men avtok mot slutten av tiåret, bl.a. som resultat av en kraftig innstramming i penge- og finanspolitikken etter store og vedvarende underskudd i statsregnskapet. Kollapsen i Brasils økonomi ved årsskiftet 1998/99 og lave priser på de viktige eksportproduktene kobber og tinn gjorde ikke situasjonen bedre. BNP hadde en vekst på bare 1,3 % i 1998. Arbeidsledigheten var stigende og nærmet seg 10 %. I 1999 ble det gjennomført flere generalstreiker i protest mot den økonomiske politikken.

Fujimori ble utsatt for økende kritikk for sin autoritære og udemokratiske lederstil, og hans popularitet i befolkningen var synkende mot slutten av 1990-årene. Menneskerettighetsgrupper satte også søkelyset på økende bruk av tortur under Fujimoris regime. Før valget i 2000 skrev åtte opposisjonspartier under på en avtale om å bekjempe presidentens ønske om å bli gjenvalgt for en tredje periode. Et flertall som støttet presidenten, klarte imidlertid å stoppe et forslag fra opposisjonen i parlamentet om folkeavstemning i spørsmålet om et tredje gjenvalg. Beskyldninger om omgåelse av grunnloven og manipulasjoner med rettssystemet forhindret ikke presidenten fra å stille til valg enda en gang. Valget var omstridt, og Fujimori fikk i første valgomgang i underkant av 50 % av stemmene. Opposisjonens kandidat Alejandro Toledo kom med sterke beskyldninger om valgfusk og uregelmessigheter. I annen valgomgang trakk Toledo seg i protest; også internasjonale observatører boikottet valget. Fujimori fikk som eneste kandidat 50,1 % av stemmene.

Noen måneder senere varslet imidlertid Fujimori nyvalg som følge av en korrupsjonsskandale der nære medarbeidere ble dømt og han selv ble trukket inn. Fujimori ble i praksis avsatt av nasjonalforsamlingen og søkte tilflukt i Japan; han er av japansk etnisk opprinnelse, med delt statsborgerskap. Etter et kortvarig mellomspill vant den sentrumsorienterte Alejandro Toledo presidentvalget som ble holdt i juni 2001. Peru fikk dermed sin første president av indiansk avstamning. I første valgomgang deltok hele 18 kandidater. Toledos duellant i annen valgomgang var tidligere president Alan Garcia, som hadde vendt tilbake fra sitt eksil etter at høyesterett hadde trukket tilbake gamle anklager mot ham. Garcia erkjente sitt nederlag med ordene «demokratiet har seiret». Men mange sår måtte leges i så måte. Fujimori ble satt under tiltale for korrupsjon og senere for medvirkning til massedrap under aksjoner mot den maoistiske Lysende Sti-geriljaen i 1990-årene. Både Japan og hans senere vertsland Chile avslo imidlertid Perus utleveringskrav. Først i 2007 gav chilensk høyesterett den endelige kjennelsen for utlevering.

Men også oppslutningen om Toledo var sunket dramatisk et par år etter seiersvalget. Massedemonstrasjoner og streiker i 2003 førte til regjeringskrise og unntakstilstand; liv gikk tapt da militære styrker ble satt inn. To år senere fulgte nye uroligheter, knyttet til en politisk strid om liberalisering av den økonomisk viktige kokadyrkingen. Kort etter berget Toledo sitt politiske liv med knapp margin da en granskningskommisjon fant ham skyldig i valgfusk i 2001.

Etter Toledo-perioden valgte hans parti, Perú Posible (PP), ikke å stille ved presidentvalget i 2006. Valget ble vunnet av sosialdemokraten Alan García, en post han 16 år tidligere hadde måttet forlate som følge av hyperinflasjon, matmangel og feilslått kamp mot Lysende Sti-geriljaen. García, som stod for en stram økonomisk politikk, et nært samarbeid med Brasil og fortsatt frihandelsavtale med USA, seiret i andre valgomgang over den nasjonalistiske venstrepopulisten Ollanta Humala, som ville ha et tettere samarbeid med Venezuelas president Hugo Chávez. Ved det parallelle valget til ny nasjonalforsamling oppnådde Humalas parti - Perus Nasjonale Parti (PNUP) rent flertall. García og parti, Alianza Popular Revolucionara Americana (Apra), fikk dermed begrenset sitt politiske handlingsrom. Høsten 2008 gikk regjeringen av som følge av en korrupsjonsaffære, og presidenten hentet en venstrepolitiker utenfor egne partirekker, Yehude Simon, til å etterfølge Jorge del Castillo som statsminister.

En stram finanspolitikk, med vekt på frihandel og privatisering har gitt et oppsving i Perus økonomi. Også satsingen på turistnæringen har gitt gode resultater; et tyngdepunkt i så måte er inkabyen Machu Picchu i Andesfjellene som i 2007 fikk status som ett av verdens "sju moderne underverker", men hvor tilstrømningen i senere år er underlagt streng regulering, av slitasjehensyn. Men det var lite bedring å spore når det gjaldt fattigdomsproblemet gjennom det første tiåret på 2000-tallet, en periode preget av økende politisk polarisering og uro i befolkningen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

17. mars 2009 skrev Gunnar Lian

Mangler linker til :



PERIODENE KULTURER ANDRE KULTURER omtrentlig årstall



Litico Paijanense 10 000 f.Kr.

Chilca ( Lima)

Toquepala Lauricocha (Huanuco)



Arcaio 4 000 f.Kr

La Galpada ( Ancash )

Kotosh ( Huanuco)

Caral ( Lima )



Inicial Guanape(sp.n) 1 800 f.Kr.



Horisonte Cuspinique Sechin (Casma) 1 500 f.Kr.

Temprano Salinar Chavin (Ancash) 1 000 f.Kr.

Paracas (Ica ) 500 f.Kr.

Viru eller

Gallinazo Vicus (Piura) 0



Intermedio Moche ( Omtalt i leksikonet fra før ) 100 e.Kr

Temprano



Horizonte Lambayeque/Sican Tiahuanaco (Tucume) 750 e.Kr.

Medio Huari (Batan Grande)



Intermedio Chimu Chachapoyas (Farfan) 900 e.Kr.

Tardio Chancay (Chan Chan)

Chincha (Huaca Arco Iris)

Horizonte

Tardio Inca 1470-1532 e.Kr.





Kilde. "Trujillo del Peru en Lodo y Color" september 2007

av Alfredo Rios Mercedes

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.