Perus historie

Før den spanske koloniseringen utgjorde Peru en sentral del av inkariket. Bildet viser en del av de fint sammenføyde murene i Sacsahuamán-borgen i inkahovedstaden Cuzco, som er satt sammen uten bruk av mørtel. – Bilde, se også inka. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Peru (Historie) (murer i Cuzco) av /NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Peru var sentrum for den en rekke store andinske sivilisasjoner lenge før den spanske koloniseringen tok til, og størst av dem alle var inkariket som strakte seg fra dagens Ecuador i nord, gjennom Peru og Bolivia til dagens Chile i sør da spanierne ankom på 1530-tallet. Rikdommen fra utvinning av mineraler, og særlig sølv, jern og kobber, har spilt en viktig rolle i Perus historie og samfunnsutvikling, både under kolonitiden og etter uavhengigheten i 1821.

Konflikter rundt utvinning av naturressurser og manglende iverksettelse av urbefolkningens rett til jord har ført opprør og konflikt på nasjonalistisk og etnisk grunnlag, og lang tids militært styre og økonomiske utfordringer på 1900-tallet. Populisten Alberto Fujimori så lenge ut til å forbedre både sikkerhetssituasjonen og økonomien på 1990-tallet, men utviklet med militærets hjelp etterhvert et autoritært regime som stod for grove brudd på menneskerettighetene. I 2001 ble han avsatt av nasjonalforsamlingen og flyktet til eksil i sitt andre hjemland Japan.

Forhistorie

De eldste arkeologiske funn i dagens Peru stammer fra jeger-, fisker- og sankerkulturer i kyst- og innlandsområdene. Funnstedene er forholdsvis få, og materialet – steinredskaper og skjelldynger – gir et nokså usikkert grunnlag for datering, men det er sannsynlig at denne tidligste perioden iallfall går tilbake til cirka 8000 fvt. En ny epoke, karakterisert ved jordbruk, faller mellom cirka 2300 og 1200 fvt. Det viktigste funnstedet her er Huaca Prieta på Perus nordkyst. C-14-datering viser at det rundt 2300 fvt. ble dyrket blant annet gresskar, bomull, bønner og chilipepper. Fiske og sanking var stadig av stor betydning. Først ved den avsluttende fasen av denne perioden kom keramikk og vevde stoffer i bruk, likeledes dyrking av mais. Det utviklet seg tallrike lokale tradisjoner, som førte frem til en rekke særpregede, differensierte kulturer. Ingen av disse kulturene utviklet noe egentlig skriftsystem (quipu) eller noen nedtegnet kalender. De viktigste kilder til studiet av dem er derfor fortidslevninger av forskjellig art, dels rester av byer og helligdommer, irrigasjonssystemer, befestnings- og veianlegg, dels gravfunn.

Gravskikken i det gamle Peru omfatter gjennomgående et rikt gravutstyr av klær, smykker, våpen, redskaper og annet, og i store deler av kystområdene har den tørre kalkholdige sandgrunnen gjort at så vel de døde selv som deres gravgods av tekstiler, tre- og metallgjenstander, keramikk osv. er blitt meget godt bevart. Langt mindre gunstig i så måte er det fuktigere klimaet i høylandet, der de døde ble plassert i spesielle gravkamre eller i fjellhuler. Særlig keramikken fra gravfunnene har gitt grunnlag for å skjelne mellom ulike tradisjoner og å utarbeide kronologiske sekvenser. Men det er ennå mange uklare punkter hvor forskerne er uenige.

Generelt inndeles dette kulturområdet i et nordlig, sentralt og sørlig kystland og et nordlig, sentralt og sørlig høyland, og i grove trekk er det enighet om en periodisk inndeling av kulturutviklingen i hele området. Skjønt den regionale spesialiseringen er betydelig, er det ingen tvil om at folkene i området fra gammelt av har del i en felles tradisjon. Av fellestrekkene må nevnes intensivt jordbruk med gravestokk som viktigste redskap, anvendelse av irrigasjon, terrassering og gjødsling, dyrking av mais, bønner, gresskar, poteter, maniok og annet, anvendelse av kokablader som stimulans, bomullsdyrking, lama- og alpakkahold, byggeteknikker i stein og soltørket leire, teknikker i veving, metallurgi, flettverk og keramikk, samt en sosial organisasjon kjennetegnet ved sterk sentralisering og hierarkisering under sakrale herskere og med spesialiserte presteskap og håndverkergrupper. Dette kulturelle fellesskapet er langt eldre enn det organisatorisk baserte fellespreget som inkaene kom til å sette på hele området gjennom sin erobring.

Inkariket

Inkariket hersket over store områder i Sør-Amerika fra begynnelsen av 1400-tallet til spaniernes erobring i 1532 og var den mest avanserte form for statsdannelse før kolonitiden. Det var på denne tiden et av verdens største imperier og strakte seg fra elven Maule sør i dagens Chile, til den nåværende grensen mellom Ecuador og Colombia. Riket hadde sitt maktsentrum i byen Cuzco, som ligger 3400 meter over havet i dagens Peru. Sentrale trekk var en jordbruksøkonomi med terrassedyrking og kunstig vanning i høylandet, et omfattende kommunikasjonsnettverk som bandt riket sammen, og en statsadministrasjon basert på innlemmelse av nye erobrede områder. Inkaene selv kalte riket for Tawantin Suyu, som kan oversettes til «De fire områder».

Kolonitiden

Det hersket allerede stridigheter innenfor inkariket da den spanske erobreren Francisco Pizarro med sine menn trengte sørover fra Panama og nådde sentrum av inkariket 1532. Ved å ta til fange inkaherskeren Atahualpa fikk spanierne en enorm løsesum i form av gullskatter. Atahualpa ble likevel henrettet, og dette ble begynnelsen på herjingene for å tilrive seg mer rikdommer. På kort tid var den kulturelt høytstående inkabefolkningen med et høyt utviklet jordbruk forvandlet til slaver i gruvene og plantasjene under spansk herredømme. Pizarro grunnla i 1535 havnebyen Lima, som ble sete for visekongedømmet Peru i 1572. Et opprør anført av inkalederen Tupac Amaru 1 ble knust; omkring 200 år senere, i 1780, ledet Tupac Amaru 2 et nytt opprør mot spanierne, også dette ble slått ned.

Lima var under hele kolonitiden et viktig kommersielt senter. Da den spanske makten begynte å svekkes under Napoleonskrigene og flere av landene i Sør-Amerika løsrev seg, var Peru lojal overfor den spanske tronen. Den argentinske frigjøringshelten José San Martín fortsatte i 1820 nordover mot Peru etter Chiles uavhengighet og erklærte Peru uavhengig i 1821. Rojalistene trakk seg tilbake til høyfjellene, men deres hær ble omsider slått av troppene til Bolívar og Sucre i 1824. I en kort periode etter uavhengigheten utgjorde Peru en føderasjon med Bolivia (1836–1839). I perioden 1845–1862 ble det iverksatt enkelte sosiale reformer som opphevelse av slaveriet, statlig undervisning og beskatning av utenlandsk virksomhet under den konservative generalen Ramón Castilla.

Stillehavskrigen 1879–1884

Castilla satset sterkt på utvinning av nitrat for eksport. Nitratforekomstene i Atacamaørkenen førte til krig mellom Peru, Chile og Bolivia. Krigen ble en tragedie for Peru, men befestet Chile som en sterk militærmakt. Peru tapte store områder i sør, blant annet havnebyene Antofagasta, Arica og Iquique til Chile. Bolivia mistet sin adgang til havet. Krigen førte også til at den peruanske staten nærmest gikk konkurs og led under store gjeldsforpliktelser. Prestisjetapet for de militære lederne førte til en demokratisk åpning under president Nicolás de Piérola fra 1895.

Indianisme

Nordamerikanske selskaper investerte i kobbergruvene i Peru fra århundreskiftet, og under president Augusto Leguía (1908–1912 og 1919–1930) opplevde Peru et visst økonomisk oppsving med satsing på bomull, sukker, ull og nitrat. Fra 1924 begynte amerikanske oljeselskaper å operere i det nordlige Peru. Under Leguía ble det i 1920 vedtatt en ny grunnlov som blant annet respekterte urbefolkningens rett til felles bruk av sine tradisjonelle jordbruksområder. Manglende evne til å gjennomføre dette i praksis førte til en sterk oppblomstring av «indianisme» blant Perus store urbefolkning med sterke intellektuelle innslag. Grunnleggeren av Perus kommunistiske parti, José Carlos Mariátegui, prøvde å kombinere sosialismen med urbefolkningens opprinnelige fellesskapsoppfatninger.

Perioden etter 1930

En politisk bevegelse som skulle få stor betydning i Peru, og som også appellerte til urbefolkningen, var Den amerikanske folkelige revolusjonære allianse, APRA (Alianza Popular Revolucionaria Americana), som ble stiftet i 1924 av eksilpolitikeren Victor Raúl Haya de la Torre. APRA hadde en radikal, nasjonalistisk profil med et sterkt anti-imperialistisk og anti-kapitalistisk program som vant stor tilslutning. For å demme opp mot denne radikale tendensen tok militæret et sterkt grep om makten mellom 1930 og 1939. Under den annen verdenskrig var Peru alliert med USA og opplevde økonomisk fremgang som leverandør til den amerikanske krigsøkonomien. APRA støttet i 1945 presidentkandidaturet til José Bustamente; han ble 1948 styrtet i et kupp som førte til general Manuel Odrías militærdiktatur (1948–1956). Odría prøvde å knuse APRA som politisk parti og stimulerte utenlandske investeringer i landet.

USAs behov for peruanske mineraler førte til et kortvarig økonomisk oppsving under Koreakrigen. I den vanskelige økonomiske perioden som fulgte, satset president Manuel Prado (1956–1962) på utviklingen av fiskerisektoren, og Peru ble verdens ledende leverandør av fiskemel. APRA fikk flest stemmer ved valget i 1962, men ved omvalg året etter ble Fernando Belaúnde-Terry valgt til president; han forsøkte forgjeves å innføre jordreformer. Hærens undertrykkelse på landsbygda var massiv, og det var flere tilløp til opprør.

Revolusjonen i 1968

Da hæren under ledelse av general Juan Velasco Alvarado grep makten 3. oktober 1968, var dette begynnelsen på en anti-imperialistisk revolusjon som prøvde å knuse geriljaen samtidig som den ville stimulere de nasjonale kapitalkreftene. Nordamerikanske olje- og gruveselskaper ble nasjonalisert uten kompensasjon. En omfattende jordreform ble iverksatt basert på kooperativer. Amerikanske militærrådgivere ble utvist, og Peru inngikk kontrakter med Sovjetunionen for levering av militærutstyr. Diplomatiske forbindelser med Cuba ble gjenopprettet. Forholdet til USA ble følgelig anstrengt. Landet opplevde likevel omfattende streiker og opprør blant bondebefolkningen tidlig i 1970-årene.

Kuppet i Chile i 1973 gjorde slutt på tilnærmingen mellom de to landene og førte i stedet til at gamle stridigheter blusset opp. I 1975 ble Velasco avsatt av sin rival innen hæren, general Francisco Morales Bermúdez. Han kunngjorde «revolusjonens annen fase», som var mindre radikal og et uttrykk for at revolusjonen ikke hadde ført til noen folkelig politisk deltakelse. «Revolusjonen» hadde frembrakt et byråkratisk maktapparat sentralisert i hærens hender. Innenfor hæren måtte det foretas stadige utrenskninger for å forhindre kuppforsøk fra de forskjellige fraksjonene. Morales tilbakeførte mange av de nasjonaliserte eiendommene på private hender, og myndighetene måtte innføre stadig nye reformer til fordel for det private næringslivet med de følger dette fikk i form av opprør og demonstrasjoner. Fra 1978 var Peru praktisk talt tilbake der det hele hadde begynt ti år tidligere.

Peru i 1980-årene

Valget i 1980 førte til at den samme presidenten som ble avsatt i 1968, Belaúnde-Terry, ble valgt på ny. Presset mot hans regjering ble ikke mindre enn det hadde vært mot de militære myndighetene før ham. I begynnelsen av 1981 var det tilløp til krig med Ecuador pga. en grensetvist i Amazonasområdet. I 1982 ble det innført unntakstilstand i Ayacuchoprovinsen på grunn av den utstrakte geriljavirksomheten til Sendero Luminoso («Lysende sti»).

Sendero Luminoso er en organisasjon som kjemper for en selvstendig quechuanasjon i Perus høyfjell. Bevegelsen baserer seg på en dogmatisk tolkning av maoistisk marxisme kombinert med urfolksystikk. Kampen har vært særdeles voldelig, og den nasjonale hæren har også begått alvorlige overgrep i sine forsøk på å få bukt med organisasjonen.

Den interne ustabiliteten og sterke militariseringen førte til alvorlige krenkelser av menneskerettighetene, og Belaúnde-Terry måtte tåle mye kritikk for sin manglende evne til å skape en demokratisk åpning og økonomisk vekst og få kontroll over de militære styrker.

APRA hadde, etter å ha satt sitt preg på peruansk politikk i nærmere 60 år, utviklet seg til å bli et langt mindre radikalt parti. Ved valget i 1985 gikk APRA for første gang seirende ut med sin unge kandidat Alan García Pérez, som hadde ambisjoner om å fremstå som en viktig statsleder i latinamerikansk sammenheng. García utfordret de internasjonale bankinstitusjonene ved å nekte å betale utenlandsgjelden på de betingelsene bankene hadde satt. Den forventede støtten fra andre latinamerikanske regjeringer for denne politikken uteble imidlertid. García skulle vise seg å være en dyktig demagog snarere enn en kløktig politiker. Utenlandske investorer var skeptiske til Garcías forsøk på å danne en bred sentrumpolitisk plattform. Utenlandsgjelden og inflasjonen steg. Streiker og uroligheter preget landet, og regjeringen maktet ikke å få kontroll over den voldelige geriljavirksomheten.

Fenomenet Fujimori

I 1990 beseiret Alberto Kenya Fujimori den kjente forfatteren Mario Vargas Llosa i presidentvalget. Peruanerne satte sin lit til den ukjente, men tillitvekkende mannen av japansk herkomst etter fem frustrerende år med sosialdemokraten Alan García, som praktisk talt hadde utradert APRA fra Perus politikk. García ble stilt for retten for underslag og korrupsjon, mens Sendero Luminoso fortsatte sin hensynsløse krig mot sivilbefolkningen og hæren.

Fujimoris forsøk på å demme opp for økende inflasjon og sanere økonomien gjennom drastiske nedskjæringer i offentlige utgifter og utstrakt privatisering, støtte på motstand i nasjonalforsamlingen. I april 1992 gjennomførte presidenten et konstitusjonelt kupp med støtte fra hæren, oppløste nasjonalforsamlingen og høyesterett og gav seg selv utstrakte fullmakter. Opposisjonspolitikere ble satt i husarrest, og det ble innført unntakstilstand. I 1993 ble en ny grunnlov godkjent som blant annet åpnet for gjenvalg av presidenten.

Klappjakten som Fujimori satte i gang mot Sendero Luminoso, viste snart oppsiktsvekkende resultater. Høsten 1992 ble organisasjonens ideologiske leder, filosofiprofessoren Abimael Guzmán Reynozo, arrestert. I kjølvannet av fengslingen fulgte massearrestasjoner av organisasjonens medlemmer, og Fujimoris popularitet nådde store høyder. Fujimori fremstod som en kompromissløs og handlekraftig president, han styrket hærens innflytelse og fremhevet disiplin og orden. Den hardhendte forfølgelsen av Sendero Luminoso førte imidlertid til økende anklager mot hæren for mangel på respekt for menneskerettigheter. Man regner med at medlemstallet i geriljaorganisasjonen sank fra 10 000 til under tusen i løpet av 1990-årene. I april 1999 ble gruppens militærapparat i Lima avdekket. Nestlederen i bevegelsen, Pedro Quintero, ble arrestert; noen måneder senere ble lederen, Oscar Ramírez Durand, fengslet. Han ble senere dømt til livsvarig fengsel.

Narkotikakrig

Fujimori klarte å få kontroll over økonomien, og inflasjonen ble kraftig redusert. Utenlandske investeringer ble stimulert, og i 1994 oppnådde landet hele 12 prosent økonomisk vekst. Det er imidlertid ingen hemmelighet at Perus medvirkning til kokainfremstilling for salg i USA bidrog til å styrke økonomien. Likevel slo Peru under Fujimori hardt til mot kokaprodusenter i visshet om at USA dermed ville stille seg velvillig overfor henstillinger om økonomisk støtte. Unntakstilstand i områdene som produserer kokain, og et utlovet amnesti førte til at både gerilja og kokainprodusenter leverte fra seg våpen i stort omfang.

Konflikt med Ecuador

Opptakten til valget i 1995 ble dramatisk da peruanske og ecuadorianske militærstyrker utfordret hverandre i et omstridt, ubebodd jungelområde på grensen mellom de to landene. Det var tilløp til krig, og kraftige patriotiske følelser kom til uttrykk i begge landene. Det ble ingen umiddelbar løsning på konflikten verken i Perus eller Ecuadors favør men en fredsavtale mellom Peru og Ecuador ble fremforhandlet ved hjelp av USA, Brasil, Argentina og Chile. Avtalen ble undertegnet i oktober 1998 og satt slutt på den langvarige grensestriden som forårsaket tre kriger mellom nabolandene. 13. mai 1999 møttes president Alberto Fujimori fra Peru og president Jamil Mahuad fra Ecuador på grenseovergangen Cahuide for å sette ned en grensestein og markere freden.

Fujimoris regimet etter 1995

Den kortvarige patriotiske gløden brakt av konflikten med Ecuador økte Fujimoris popularitet, og han ble gjenvalgt med hele 64 prosent av stemmene i 1965. Motkandidat var denne gang FNs tidligere generalsekretær Javier Pérez de Cuéllar. Fujimoris parti Cambio 90 sikret seg også flertall i nasjonalforsamlingen.

Opposisjonen var splittet og svak, og Fujimori baserte seg på solid støtte fra hæren i gjennomføringen av den politikken han hadde innledet i sin forrige periode. Målsettingen var å gjøre slutt på geriljabevegelsene Sendero Luminoso og Movimiento Revolucionario Tupac Amaru (MRTA) samt redusere fattigdommen i landet med 50 prosent. Imidlertid stagnerte den sterke økonomiske veksten kort etter Fujimoris gjenvalg.

Gisseldrama i Lima

I desember 1996 ble verdens øyne rettet mot Peru da en kommandogruppe fra MRTA tok over 500 gisler, blant dem en rekke diplomater, i Japans ambassadørbolig. MRTA krevde løslatelse av samtlige fengslede medlemmer av organisasjonen. For Fujimori var gisselaksjonen en prøvestein for hans prinsipper om ikke å forhandle med terrorister. Samtidig stod en viktig allianse med Japan på spill. Etter drøye fire måneder, da alle unntatt 72 gisler var satt fri, ble dramaet avsluttet ved at sikkerhetsstyrker gjennomførte en kommandoaksjon som resulterte i at to av gislene og samtlige MRTA-medlemmer ble drept.

Stagnasjon i økonomien

Veksten i økonomien var kraftig frem mot midten av 1990-årene, men avtok mot slutten av tiåret, blant annet som resultat av en kraftig innstramming i penge- og finanspolitikken etter store og vedvarende underskudd i statsregnskapet. Kollapsen i Brasils økonomi ved årsskiftet 1998/1999 og lave priser på de viktige eksportproduktene kobber og tinn gjorde ikke situasjonen bedre. BNP hadde en vekst på bare 1,3 prosent i 1998. Arbeidsledigheten var stigende og nærmet seg 10 prosent. I 1999 ble det gjennomført flere generalstreiker i protest mot den økonomiske politikken.

Fujimoris fall

Fujimori ble utsatt for økende kritikk for sin autoritære og udemokratiske lederstil, og hans popularitet i befolkningen var synkende mot slutten av 1990-årene. Menneskerettighetsgrupper satte også søkelyset på økende bruk av tortur under Fujimoris regime. Før valget i 2000 skrev åtte opposisjonspartier under på en avtale om å bekjempe presidentens ønske om å bli gjenvalgt for en tredje periode. Et flertall som støttet presidenten, klarte imidlertid å stoppe et forslag fra opposisjonen i parlamentet om folkeavstemning i spørsmålet om et tredje gjenvalg. Beskyldninger om omgåelse av grunnloven og manipulasjoner med rettssystemet forhindret ikke presidenten fra å stille til valg enda en gang. Valget var omstridt, og Fujimori fikk i første valgomgang i underkant av 50 prosent av stemmene. Opposisjonens kandidat Alejandro Toledo kom med sterke beskyldninger om valgfusk og uregelmessigheter. I annen valgomgang trakk Toledo seg i protest; også internasjonale observatører boikottet valget. Fujimori fikk som eneste kandidat 50,1 prosent av stemmene.

Noen måneder senere, i september 2000, ble en omfattende korrupsjonsskandale avslørt ved video opptak av Fujimoris nærmeste rådgiver og leder av sikkerhetspolitiet, Vladimiro Montesinos, der han betaler bestikkelser til kongressrepresentanter, politikkere, media og næringslivsledere. Dette er kjent som «Vladivideos-skandalen». Montesinos rømte landet og kom tilbake, mens Fujimori satt i gang en etterforskning og innkalte til nyvalg. Ved en representasjons reise søkte presidenten tilflukt i Japan (der han har delt statsborgerskap) og sendte 19. november 2000 ett faksbrev til nasjonalforsamlingen for å si opp presidentembetet. Nasjonalforsamlingen avviste oppsigelsen og avsatt Fujimori som landets president på grunnlag av moralsk uegnethet. Fujimori ble i Japan frem til 2007.

Ved Fujimori regimets fall sluttet en fase av Perus historie preget av vold, polarisering, og stram økonomisk politikk, samtidig som at en rekke institusjonelle endringer ble satt i gang i lys av grunnloven av 1993. Dette satt rammen for den politiske og økonomiske utviklingen etter 2000.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Gunnar Lian

Mangler linker til :PERIODENE KULTURER ANDRE KULTURER omtrentlig årstallLitico Paijanense 10 000 f.Kr. Chilca ( Lima) Toquepala Lauricocha (Huanuco)Arcaio 4 000 f.Kr La Galpada ( Ancash ) Kotosh ( Huanuco) Caral ( Lima ) Inicial Guanape(sp.n) 1 800 f.Kr.Horisonte Cuspinique Sechin (Casma) 1 500 f.Kr.Temprano Salinar Chavin (Ancash) 1 000 f.Kr. Paracas (Ica ) 500 f.Kr. Viru eller Gallinazo Vicus (Piura) 0Intermedio Moche ( Omtalt i leksikonet fra før ) 100 e.Kr Temprano Horizonte Lambayeque/Sican Tiahuanaco (Tucume) 750 e.Kr.Medio Huari (Batan Grande)Intermedio Chimu Chachapoyas (Farfan) 900 e.Kr. Tardio Chancay (Chan Chan) Chincha (Huaca Arco Iris)HorizonteTardio Inca 1470-1532 e.Kr.Kilde. "Trujillo del Peru en Lodo y Color" september 2007 av Alfredo Rios Mercedes

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg