Surinams historie

Artikkelstart

Da spanierne oppdaget kystene av området som senere fikk navnet Guyana (Berbice) i 1498, var det tynt befolket av karib- og arawakindianere. Spaniere og portugisere viste liten interesse for området, og først i 1651 ble det opprettet en handelsstasjon av briter fra Barbados, som lokket andre europeere til å investere i den nye kolonien.

Vekslende kolonimakter

Pierre Jacques Benoit (1782-1854): Jodensavanne i 1830. Jodensavanne (nederlandsk for jødisk savanne) var et forsøk på å etablere et selvstendig jødisk område i Surinam. Det befant seg omtrent 50 kilometer sør for Paramaribo i Para-distriktet. I 1639 tillot den engelske regjeringen sefardiske jøder fra Nederlandene, Portugal og Italia å bosette seg i regionen. I 1652 kom en ny gruppe jøder til Jodensavanne under Lord Willoughbys ledelse. En tredje gruppe kom i 1664 etter at de hadde blitt fordrevet fra Brasil og Fransk Guyana. Da bildet ble malt i 1830, bodde ytterst få jøder i Jodensavanne. De siste flyttet i 1832 da en brann ødela bosettingen.
Av /Alamy Stock Photo/NTB.
Slaver stamper kaffe i 1858. Slaveri opphørte i 1863, men slavene ble ikke fullstendig frigjort før i 1873.
Av /Shutterstock editorial/NTB.

Det ble satset på plantasjedrift med afrikanske slaver som dyrket kakao, kaffe, sukker og bomull. Jøder fra Brasil bygde Amerikas første synagoge i Surinam i 1665.

Ved Breda-avtalen i 1667 byttet Storbritannia rettighetene over Surinam med Nederland til fordel for Nieuw Amsterdam (New York). Nederland la lite vekt på denne kolonien hvor slaveopprør var meget utbredt. Kontrollen over kolonien vekslet mellom Nederland, Storbritannia og Frankrike under Napoleonskrigene inntil Nederland gjenvant den for godt i 1815.

Da slaveriet opphørte i 1863, immigrerte et større antall arbeidere fra India, Java og Kina, noe som gjorde befolkningen, og dermed også politikken, svært heterogen.

Selvstendighet

I 1954 fikk Surinam (den gang kalt Nederlandsk Guyana) indre selvstyre, og først i november 1975 full uavhengighet. Det første valget i den nye staten i 1977 ble vunnet av Surinams Nasjonale Parti (Nationale Partij Suriname, NPS), som utgjøres av afrikanskættede kreoler. Henck Arron ble statsminister og Johan Ferrier president.

På grunn av de dårlige utsiktene for undervisning, arbeid og sosial sikkerhet forlot nærmere halvparten av befolkningen Surinam i løpet av de første årene for å prøve lykken i Nederland. Nederland ga Surinam et vesentlig engangsbeløp og videre forpliktelser om utviklingshjelp, men det ble utrettet svært lite de første årene etter 1975. Konstant rivalisering på politisk nivå, korrupsjon og byråkratisering førte til utpreget misnøye i landet. Bauxittutvinning og et eget aluminiumsverk ble etablert, men det var internasjonale aluminiumselskaper som gjorde fortjenesten.

Det meste av utviklingshjelpen fra Nederland fant også veien tilbake til giverlandet gjennom nederlandske bedrifter, som fremdeles hadde den økonomiske makten.

Revolusjon

Surinam. Soldater patruljerer på en vei gjennom regnskogen i den sørlige delen av Surinam under urolighetene i begynnelsen av 1980-årene. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Arron-regjeringen ble avsatt av en gruppe yngre offiserer i 1980, men president Ferrier fikk sitte. Militærledelsen og ministere ble fengslet, og en seksmannsledelse av sivile og militære tok makten, med Henk Chin A Sen som statsminister. Til tross for protester fra Nederland ble et radikalt reformprogram satt i verk. Grunnloven og forestående valg ble suspendert. Revolusjonens sterke mann, oberstløytnant Désiré Bouterse, avsatte i februar 1982 presidenten og inntok selv posisjonen som «Revolusjonens leder», mens den sivile Henri Neijhorst ble utnevnt til statsminister etter uoverensstemmelse mellom Chin A Sen og Bouterse.

Henrettelsene av 15 opposisjonelle i desember 1982 vakte skarpe reaksjoner, og både Nederland og USA suspenderte alt økonomisk og militært samarbeid. Neijhorsts regjering gikk av, og den nye regjeringen under ledelse av Liagat Ali Errol Alibux led samme skjebne januar 1984 etter omfattende streiker og press fra fagforeningene. Under ledelse av Bouterse ble det gjort forsøk på å innlede forhandlinger med de tidligere politiske partiene, stort sett for å tilfredsstille kravene Nederland satte for å gjenoppta den økonomiske støtten.

I 1986 ble forretningsmannen Pretaapnarian Radbakishun fra det Progressive Reformpartiet (Vooruitstrevende Hervormingspartij, VHP) utnevnt til statsminister, med løfte om gjeninnføring av demokrati.

Ny grunnlov og politisk stagnasjon

Dési Bouterse var president i Surinam fra 2010 til 2020. Fra 1980 til 1987 var han landets de facto statsleder.
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

I en folkeavstemning i 1987 gikk et overveldende flertall inn for innføring av en ny grunnlov, noe som førte til valg i november samme år. Opposisjonskoalisjonen Forenet Front for Demokrati og Utvikling (UFDD) vant en overveldende seier, mens militærledelsens Nasjonaldemokratiske parti (Nationale Democratische Partij, NDP) bare fikk 10 prosent av stemmene. Ramsewak Shankar ble utnevnt til statsminister, men ble avsatt av hæren julaften 1990 og erstattet av Jules Wijdenbosch fra NDP frem til valget i 1991.

Surinams økonomiske situasjon var på dette tidspunktet svært kritisk. Samtidig hadde Surinams Frigjøringshær under ledelse av Ronnie Brunswijk siden 1984 drevet væpnet opprør og sabotasje fra nabolandet Fransk Guyana. Valget i 1991 ble en knapp seier for opposisjonsfronten, nå under navnet Ny Front (Nieuw Front, NF). Det tok fire måneder før Ronald Venetiaan ble utropt til president.

Den nye regjeringen gikk inn for å begrense hærens innflytelse, gjenopprette fred i landet samt å opprettholde et konstruktivt forhold til Nederland. I løpet av 1992 ble utviklingssamarbeidet med Nederland gjenopprettet, og en fredsavtale ble oppnådd med Surinams Frigjøringshær. I 1993 trakk Dési Bouterse seg tilbake som leder for hæren. I 1999 ble han dømt in absentia i Nederland til 16 års fengsel for smugling av kokain.

Drastiske økonomiske innstramninger ble berømmet av Det internasjonale valutafondet (IMF), men førte til økning i fattigdommen. Valget i 1996 førte til en koalisjonsregjering ledet av Jules Wijdenbosch fra NDP. Den nye regjeringen har lagt større vekt på sosiale forbedringer og økt nasjonal kontroll over bauxittproduksjonen og tømmerutvinning. Wijdenbosch maktet imidlertid ikke å innfri løftene, koalisjonsregjeringen gikk fra krise til krise og raknet til slutt helt. Han ble i 2000 tvunget til å skrive ut nyvalg og led et sviende nederlag.

Velgernes misnøye ga koalisjonen Nieuwe Front voor Democratie 47,3 prosent av stemmene, med det resultat av Ronald Venetiaan igjen ble president. Han ble gjenvalgt i 2005, og den liberalledede regjeringskoalisjonen kunne fortsette med knepent flertall i nasjonalforsamlingen.

Valget 2010 ble vunnet av Dési Bouterse, som tidligere var blitt anklaget og dømt for kokainsmugling. Europols arrestordre mot ham ble med dette ugyldig, for som statsleder nyter han internasjonal immunitet. I tillegg til narkotikakriminalitet er Bouterse anklaget for flere krigsforbrytelser som skal ha funnet sted under militærregimet på 1980-tallet. USA og Nederland har varslet at normale forbindelser med Surinam ikke kan opprettholdes med Bouterse som president.

På begynnelsen av 2000-tallet måtte FN trekkes inn i en tvist med nabolandet Guyana om grenselinjen i de oljerike områdene utenfor kysten. Landet var samtidig rammet av synkende priser på bananer, bauxitt og andre viktige eksportvarer. I motsetning til andre land i regionen har Surinam, tross interessant og vakker natur, ikke lykkes i å utnytte turistnæringens muligheter.

For å styrke tilliten til landets økonomi ble valutaen guilder i 2004 byttet ut med dollar. Men avhengigheten av råvareeksport, økende inflasjon, svulmende byråkrati og reduserte velferdstjenester utgjør fortsatt et betydelig hinder for fremgang.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg