flyktningekonvensjonen

Flyktningekonvensjonen gir alle flyktninger rett til å søke beskyttelse mot forfølgelse. Den definerer hvem som regnes som en flyktning (artikkel 1 A), men det er opp til hver enkelt stat å bestemme hvem som omfattes av vilkårene. Regelverket tolkes ulikt av de enkelte statene.

Det mest sentrale elementet i beskyttelsen er forbudet mot å returnere flyktninger til hjemlandet eller til et annet utrygt område. Dette kalles non refoulement-prinsippet (artikkel 33).

Flyktningekonvensjonen inneholder også bestemmelser om noen av de mest sentrale rettighetene til flyktninger. Disse innebærer blant annet rett til arbeid, utdanning, rett til å organisere seg og tilgang til domstolene.

Før vedtagelsen av flyktningekonvensjonen gjaldt det i henhold til Verdenserklæringen om menneskerettigheter av 1948 artikkel 14 en rett til å søke og nyte asyl. Denne var imidlertid ikke rettslig bindende for medlemsstatene. Den tidligere flyktningekonvensjonen av 1933 fra Folkeforbundet inneholdt et forbud mot å tilbakesende personer som kunne risikere forfølgelse ved retur (non refoulement), men denne konvensjonen ble kun ratifisert av åtte stater. Gjennombruddet kom således først ved 1951-konvensjonen.

I regi av FN ble det etter den andre verdenskrig utarbeidet et rettslig rammeverk som skulle sikre flyktninger et alternativt rettsvern mot forfølgelse inntil de kan vende hjem eller få permanent oppholdstillatelse i et annet land. Dette rammeverk består av en Høykommissær med kompetanse til å sørge for at flyktninger får den nødvendige assistanse og beskyttelse, en konvensjon om flyktningers rettsstilling av 1951 og en tilleggsprotokoll av 1967 om flyktningers rettsstilling.

Flyktningekonvensjonen definerer flyktningebegrepet, men inneholdt en tidsbegrensning i form av at kun personer som opplevde forfølgelse på grunn av begivenheter som hadde funnet sted før 1. januar 1951, kunne anerkjennes som flyktninger. Tilleggsprotokollen av 1967 opphevet denne tidsbegrensningen og la grunnlaget for at også begivenheter etter 1951 kunne danne grunnlag for flyktningestatus.

Tilleggsprotokollen av 1967 dannet grunnlaget for at også begivenheter i Afrika, Sør-Amerika og Asia kunne være relevante, men til tross for dette ble det i de etterfølgende årene utarbeidet en rekke regionale flyktningkonvensjoner som Cartagena-erklæringen for sør-amerikanske stater og OAU-konvensjonen i Afrika.

Den afrikanske flyktningekonvensjonen (OAU-konvensjonen) av 10. september 1969 inneholder et flyktningebegrep som overlapper med det tradisjonelle flyktningebegrepet, men som også går videre ved at alle personer som er tvunget til å forlate sitt hjemland på grunn av menneskeskapte handlinger som politisk uro, borgerkrig, invasjon med videre er omfattet, selv om de ikke personlig kan påvise individuelle grunner for at de blir forfulgt.

• flyktninger
• UNRWA
• FNs Høykommissær for flyktninger – UNHCR
• Verdenserklæringen om menneskerettigheter

• Lovdata: FNs Flyktningekonvensjon. (norsk oversettelse).
• UNHCR: FNs flyktningekonvensjon av 1951 med protokollen av 1967. Hos UNHCR (engelsk originaltekst).
• UNRWA: FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger (engelsk)