Sederrevolusjonen, en månedslang serie av anti-syriske demonstrasjoner i Beirut, Libanon i 2005, utløst av drapet på landets tidligere statsminister Rafiq al-Hariri 14. februar samme år. Protestbevegelsen vokste i takt med pro-syriske motdemonstrasjoner, og den største demonstrasjonen noen gang avholdt i Libanon fant sted på Martyrplassen 14. mars 2005. Kravet var først å få syriske militære styrker ut av landet, deretter blant annet å få nedsatt en uavhengig kommisjon for etterforskningen av drapet på al-Hariri og å erstatte den pro-syriske regjeringen med kritikere av det syriske regimet. Demonstrasjonene var vellykket og ble i ettertid omtalt som Sederrevolusjonen, etter Libanons nasjonalsymbol, sedertreet. Senere er hendelsene betegnet som en forløper for Den arabiske våren, 2011-12.

Selv om Libanon ble selvstendig 1943 forble landet i en syrisk interessesfære, og Syria anså Libanon som en historisk del av et storsyrisk rike. Dette synet ble delt av enkelte panarabistiske grupper i Libanon; eksempelvis har Det syriske nasjonalistpartiet (SSNP), med plass i den libanesiske regjeringen, som hovedmål å forene de arabiske stater under syrisk ledelse.

Etter utbruddet av den libanesiske borgerkrigen i 1975 satte Syria i 1976 militære styrker inn landet. De var opprinnelig del av en panarabisk fredsstyrke besluttet innsatt av Arabiske liga, men ble reelt ansett en syrisk okkupasjonsstyrke som heller ikke ble trukket tilbake ved borgerkrigens slutt 1990, slik forespeilet. Opposisjon mot den syriske militære tilstedeværelsen var utbredt, men uten tilstrekkelig kraft til at det syriske Baath-regimet oppga sin kontroll over libanesisk politikk. Den utløsende årsak til sederrevolusjonen, som 2005 førte til at de siste syriske styrkene ble hjemkalt, var at Baath-regimet ble antatt å stå bak drapet på Rafiq al-Hariri. 

De massive folkelige protestene førte til at Syria annonserte en tilbaketrekking av sine gjenværende 14 000 soldater fra Libanon; de siste forlot landet 27. april 2005. Den pro-syriske statsminister Omar Karami trakk seg, og Rafiq al-Hariris sønn Saad al-Hariri tok over. Anti-syriske politikere dannet en egen blokk i det libanesiske parlamentet oppkalt etter demonstrasjonsdagen, 14. mars-koalisjonen, og dannet flertallsregjering. Flere ledende eksilpolitikere ble satt fri eller kunne vende tilbake fra eksil, blant dem Samir Geagea og Michel Aoun.

Det ble opprettet en kommisjon for å etterforske drapet på al-Hariri, og FN opprettet i 2009 en spesialdomstol for Libanon i Haag. Den planlagte rettssaken ble imidlertid stanset av Hizbollah, som trakk seg fra regjeringssamarbeidet i 2011 og med det utløste et regjeringssammenbrudd. Hizbollah dannet en ny regjering med den pro-syriske 8. mars-koalisjonen - og med 14. mars-koalisjonen i opposisjon.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.