Økonomi og næringsliv i Libanon

Libanon har en tradisjon for emigrasjon til flere deler av verden, og overføring av valuta fra disse til deres familier er en viktig inntektskilde. Som følge av krigen i 1980- og 1990-årene forlot langt flere enn normalt Libanon; særlig høyt utdannede, med de negative følger det har for et samfunn. Det er anslått at cirka 900 000 forlot Libanon grunnet krigen. Den har også vært ødeleggende for den en gang så blomstrende turistnæringen, som i noen grad har tatt seg opp etter borgerkrigens slutt, særlig i form av besøkende libanesere i utlendighet. Krigen har også ført til store materielle ødeleggelser. Overslag over skadene fra den israelske bombingen sommeren 1982 alene ble beregnet til 1,9 mrd. USD. Totalt er det anslått at krigen har ført til materielle ødeleggelser til en verdi av minst 25 mrd. USD. Det er også beregnet at krigen har kostet over 150 000 menneskeliv og at 68 000 libanesere flyktet fra sine hjem. Krigen bidrog videre til betydelig sosial nød, ikke minst blant flyktninger fra Sør-Libanon som slo seg ned i Beirut.

Også uavhengig av krigen er Libanon et sterkt klassedelt samfunn, med store forskjeller mellom by og land, og mellom fattig og rik. De sosiale og økonomiske problemene er forsterket av høy arbeidsledighet, som til dels har sammenheng med at flere hundre tusen gjestearbeidere fra Syria har tatt arbeid i Libanon.

Flere programmer for gjenoppbygging etter krigen er utarbeidet, men ikke satt ut i livet på grunn av nye perioder med krig. Først i begynnelsen av 1990-årene begynte et storstilt program for gjenoppbygging, særlig av hovedstaden Beirut, men også den generelle infrastruktur i landet. Forretningsmann og statsminister Rafiq al-Hariri var sentral i dette arbeidet, og sikret investeringer og støtte fra blant annet Saudi-Arabia og fra flere andre land. Libanon tok opp store utenlandslån for å bekoste rekonstruksjonen, og har opparbeidet seg en betydelig gjeldsbyrde.

Også gjenoppbyggingen på 1990-tallet ble i noen grad satt tilbake av nye israelske angrep, særlig Operation Grapes of Wrath i 1996. Fra midten av 1990-årene er flere økonomiske reformer og tiltak iverksatt, derunder ytterligere liberalisering – med privatisering av statsforetak – og styrket innkreving av skatter og avgifter, inkludert innføring av merverdiavgift.

I 2002 sluttet Libanon seg til samarbeidsavtalen mellom EU og landene ved Middelhavet.

Libanon er for en stor del et jordbruksland, hvor sektoren tradisjonelt står for en stor del av sysselsettingen, selv om jordbrukets andel av bruttonasjonalprodukt har sunket. Rundt 40 prosent av landarealet er ansett for dyrkbart, men bare cirka 23 prosent er dyrket. Jorderosjon og forurensing av grunnvannet er trusler for ekspansjon innen sektoren, som for øvrig har gode naturgitte forutsetninger, spesielt langs middelhavskysten og i Bekaadalen. Ved kysten dyrkes særlig sitrusfrukter, bananer og oliven, mens Bekaa er det viktigste området for dyrking av korn. I dalene mellom kysten og innlandet dyrkes frukt og oliven; i det mer karrige sør er oliven viktigste produkt – og husdyrhold er samtidig utbredt. Libanon har også en betydelig tobakksproduksjon, og i Bekaa dyrkes druer for vinproduksjon. I den nordlige del av Bekaadalen var cannabis i mange år det mest utbredte produktet; opiumsvalmuer ble også dyrket.

Den israelske invasjonen 1982 ødela mye av jordbruket i Sør-Libanon, dels fordi plantasjer ble ødelagt, dels fordi bøndene ikke fikk transportert produktene sine nordover, og dels fordi israelerne oversvømte det lokale markedet med egne produkter. Libanesiske bønder har også protestert mot hva de anser som dumping av billige syriske produkter på det libanesiske markedet. Også den omfattende israelske aksjonen i 1996 påførte jordbruket i Sør-Libanon stor skade. Mens nær halvparten av yrkesbefolkningen var sysselsatt i jordbruket (inkludert skogbruk og fiske) i 1982, var andelen bare vel tre prosent i 2002.

Jordbruket er stadig en viktig næringsvei i Libanon, men etter at opprøret i Syria utviklet seg til en borgerkrig har dette påvirket landbruket svært negativt. Gulfen har vært det viktigste eksportmarkedet for libanesisk landbruk, og da det ble umulig å kjøre varene gjennom Syria og videre til Jordan og Gulfen stoppet nærmest eksporten opp.

Man begynte i økende grad i bruke havnen i Beirut som utskipingssted for varene, men dette ble utnyttet til å smugle captagon-piller (et amfetamin-liknende rusmiddel) sammen med jordbruksproduktene. Saudi Arabia innførte i 2021 importforbud av libanesiske produkter, og mer enn antydet at politiske aktører var involvert i narkotikasmuglingen. Etter at libanesiske myndigheter så seg nødt til å gjøre en innsats for å stoppe smuglingen ble forbudet opphevet.

Det foregår noe fiske utenfor kysten, men dette har begrenset økonomisk verdi.

Libanon har få mineralressurser, og det var lenge ikke påvist forekomster av olje og gass. I 2010 ble det derimot anslått betydelige forekomster, først og fremst av naturgass, i Libanons økonomiske sone i Middelhavet. Til tross for uavklarte grensedragninger mot israelsk og kypriotisk farvann, er leteboring planlagt i 2019. Flere internasjonale energiselskaper, herunder norske Equinor, har vist interesse for konsesjoner i Libanon, og norske myndigheter har bidratt med rådgivere i etableringen av en olje- og gass-sektor i landet gjennom Olje for utvikling-programmet. Libanon har dessuten lenge hatt en betydelig petroleumsindustri, basert på import av og raffinering av olje fra Persiabukta, i Tripoli og Zahrani (ved Sayda). Noe jernmalm og lignitt (brunkull) er utvunnet.

Libanon er et forholdsvis industrialisert land, med variert lettindustri, og noe tyngre industri. Før borgerkrigen (1975–1976) ble industriproduksjonen stimulert av et forholdsvis rikt hjemmemarked, men sektoren ble påført store skader både under borgerkrigen og senere, blant annet som følge av den israelske invasjonen 1982. En stor del av fabrikkene ble ødelagt, og mange ble ikke satt i drift igjen. Libanon er likevel fortsatt mer industrialisert enn de fleste andre stater i Midtøsten. De viktigste industrigrenene er næringsmiddel-, tekstil-, møbel- og trevareindustri, samt petroleumsraffinering. Bygg og anlegg er en viktig næringsgren, og fikk et stort oppsving som følge av gjenreisingsprogrammet iverksatt på midten av 1990-tallet. Denne sektoren har også vært viktig for Syrias økonomi, ettersom en stor andel av arbeidskraften består av syriske gjestearbeidere.

Det meste av industrien er lokalisert til, eller i nærheten av, Beirut og Tripoli, men en større andel av industrien etter krigen finnes i de kristne områdene i og ved Beirut – selv om også denne ble påført betydelige skader under borgerkrigen 1989–1990. En industrisone ble etablert ved Sayda fra 1976, men ble påført store ødeleggelser under invasjonen i 1982, hvoretter libanesisk industri også i noen grad led under konkurranse fra subsidierte israelske varer.

Underskudd på elektrisk energi har vært en begrensning for den økonomiske utvikling i Libanon, og kraftproduksjonen ble også rammet av krigen og israelske aksjoner. I 2018 var installert produksjonskapasitet 2 550 MW, mens behovet for topplast er anslått til rundt 3 500 MW.

Det har også vist seg vanskelig for Libanon å importere olje og gass for å dekke sine energibehov, og landet har blant annet basert seg på flytende kraftverk innleid fra Tyrkia. I tillegg belager store deler av befolkningen seg på aggregater for å dekke privat elektrisitetsbehov, hvilket har gitt opphav til et omfattende uregulert kraftmarked.

I 2012 påbegynte libanesiske myndigheter et kontroversielt deming- og vannkraftprosjekt i et av landets mest uberørte naturområder, men prosjektet sto fremdeles uferdig i 2019.

Libanon har et veinett på totalt cirka 7100 kilometer, hvorav cirka 1990 kilometer utgjør et hovedveinett med relativt bra standard – og hvor hovedveien langs kysten samt fra Beirut til den syriske grense er de høyest prioriterte. Som ledd i gjenoppbyggingen etter krigen er store deler av hovedveinettet oppgradert, blant annet kystveien Beirut–Sayda. Store deler av det opprinnelige jernbanenettet ble ødelagt under borgerkrigen, og planer er lagt for mulig gjenoppbygging av deler av det. Den sørligste del av jernbanen, som forbandt Libanon med Palestina, ble stengt som følge av krigen i 1948, hvoretter grensen mellom de to landene også ble stengt. Til Israel trakk sine styrker ut av Sør-Libanon i 2000, var grensen kontrollert av Israel, som åpnet den for noe sivil ferdsel, derunder for libanesere som hadde arbeid i Nord-Israel og for handel.

Før borgerkrigen var den internasjonale lufthavnen i Vest-Beirut den travleste i Midtøsten, men flyplassen ble delvis ødelagt av krigen og var stengt i lange perioder, før den ble rehabilitert etter krigen og gjenåpnet i 1992. Også flere havner ble delvis ødelagt under krigen, og for øvrig i stor grad kontrollert av ulike militsgrupper. Viktigste havner er Beirut, Tripoli og Tyr, samt Juniyah (nord for Beirut). Arbeidet med utbygging av havnen i Sayda startet i slutten av 1990-årene.

Telekommunikasjonssystemet brøt langt på vei sammen under krigen, og en rekke private løsninger basert på satellittsamband ble opprettet. Fra 1990-årene er telefonsystemet rehabilitert, samtidig som utbredelsen av mobiltelefoni er blitt, relativt sett, større i Libanon enn i noe annet arabisk land.

Turistindustrien er en viktig del av Libanons økonomi og sammen med andre deler av servicebransjen sysselsetter den en betydelig del av landets arbeidsstyrke. Ikke bare tiltrekker landet seg turister fra arabiske land og Europa; libanesiske immigranter som tilbringer somrene i landet sammen med sine familier er en svært viktig kundegruppe. Hoteller, restauranter og strandresorter er under normale omstendigheter fullbookede på sommeren, og immigrantene legger igjen betydelige summer i landet.

Etter avslutningen på borgerkrigen i 1990 ble mye ressurser brukt på å få landets bankindustri på beina igjen. Før og under store deler av borgerkrigen hadde bank- og forsikringsbransjen vært en av landets viktigste, og målet var å få alle bankene som hadde trukket seg ut av landet på slutten av 1980-tallet til å reetablere seg.

For å klare dette måtte det libanesiske pundet stabiliseres, noe som ble mulig gjennom å utstede statsobligasjoner og gjennom at staten tok opp betydelige lån. Det libanesiske pundet holdt seg stabilt gjennom store deler av 1990-tallet og ble i 1997 låst til den amerikanske dollaren. En amerikansk dollar var 1507 libanesiske pund. Dette fortsatte frem til 2019, men en av kostnadene for dette var at Libanon ble et av de mest forgjeldede landene i verden.

For å holde pundet stabilt iverksatte den libanesiske sentralbanken, under ledelse av Riad Salameh det som Verdensbanken kalte et pyramidespill. Sentralbanken lokket med renter opp om 20 prosent for å tiltrekke seg investorer fra utlandet, samtidig som de lånte enorme beløp hos lokale banker for å betale utenlandske og innenlandske investorer.

Utover 2019 ble det tydelig at økonomien stod foran en total kollaps, og i sin desperasjon etter å finne måter å få penger til statskassen på, vedtok regjeringen å innføre en skatt på bruk av den gratis meldingstjenesten WhatsApp. Dette utløste voldsomme demonstrasjoner mot regjeringen og den endemiske korrupsjonen i oktober 2019. Demonstrasjonene hadde støtte fra store deler av befolkningen og rettet seg mot hele den politiske klassen som fra 1990 og fremover hadde fordelt makten og ressursene seg imellom. De ble alle sammen sett på som ansvarlige for korrupsjonen og den økonomiske katastrofen som var i ferd med å inntreffe.

Pundet begynte å tape verdi. I desember 2019 kostet en amerikansk dollar 2000 pund og bankene begynte å innføre begrensinger for hvor mye dollar kundene kunne ta ut fra sine kontoer. Svært mange libanesere hadde sine konti i dollar, og dette rammet svært hard.

Da koronapandemien brøt ut i starten av 2020 rammet den libaneserne hard, og pundet falt ytterligere i verdi. I 2020 klappet økonomien fullstendig sammen og pundet ble nærmest verdiløst.

Den 4. august 2020 eksploderte et lager fylt med ammoniumnitrat på havnen i Beirut i det som ble en av de største ikke-kjernefysiske eksplosjonene verden har sett. Over 200 personer døde, tusener ble skadet og titusener ble hjemløse. Ødeleggelsene var enorme.

På mange måter illustrerer eksplosjonen hvor svak staten er, og dens manglende evne til å beskytte innbyggerne i landet. Ammoniumnitraten stammet fra en forlatt båt som lå ved havnen, myndighetene beslagla lasten og lagret den under helt uforsvarlige forhold på havnen. Den direkte årsaken til at det eksploderte skal være at det ble utført sveisearbeider på lageret der den ble oppbevart, uten at arbeiderne var klar over hva lageret inneholdt.

Det var innbyggerne i Beirut selv som måtte rydde opp etter eksplosjonen, i stor gard uten hjelp fra myndighetene. Kravet om å få klarhet i hva som skjedde var massivt fra befolkningens side, og daværende president Michel Aoun uttalte at svaret på det ville være klart innen kort tid.

Alle forsøk på å finne sannheten ble imidlertid torpedert av ledende politikere i landet, ikke minst tidligere ministre som hadde hatt ansvar for havnen. Et år etter eksplosjonen publiserte Human Rights Watch rapporten «They killed us from the inside» der flere av disse og landets president og statsminister, tidligere hærsjef og andre embetsmenn blir beskyldt for å ha blitt advart om farene ved den uansvarlige oppbevaringen av amoniumnitratet uten å ha foretatt seg noe.

Dommeren Tarek Bitar er sjefsetterforskeren som har forsøkt å undersøke hva som skjedde, men politikerne som er implisert i saken har nektet å samarbeide med ham. De har også gått rettens vei for å forsøke å stoppe hans undersøkelser, og ved en anledning marsjerte tusener av mennesker fra et Hizbollah-kontrollert område i sør-Beirut til rettsbygningen for å forsøke å fysisk forhindre ham fra å fortsette etterforskningen.

Ingen er tiltalt eller dømt etter eksplosjonen.

Libanesisk økonomi er i dag for en stor del en kontant-økonomi, og prisene settes i dollar snarere enn libanesiske pund. Etter å ha vært over 100 000 for en dollar, har pundet stabilisert seg på rundt 89 000 pund for en dollar.

• Libanons geografi
• Libanons befolkning
• Libanons historie
• Borgerkrigen i Libanon 1975–1990