Forfatningen av 1926 er endret flere ganger, bl.a. en særlig viktig endring ved borgerkrigens slutt i 1990, var Taif-avtalen av 1989. Libanon er ifølge forfatningen en enhetsstatlig, parlamentarisk-demokratisk republikk. Statsoverhodet, presidenten, velges i allmenne valg for seks år og kan ikke gjenvelges. Før 1990 var presidenten landets reelle leder - etter Taif-avtalen fikk har han en mer seremoniell funksjon. Øverste utøvende makt er lagt til statsministeren og regjeringen. Regjeringen utnevnes av presidenten, men etter samråd med nasjonalforsamlingens president; regjeringen er også ansvarlig overfor forsamlingen. Forsamlingen har lovgivningsmyndighet og velges i allmenne valg for fire år. Den har 128 medlemmer.

Libanons politikk er preget av landets religiøse splittelse mellom kristne, særlig maronitter, og muslimer og av motsetninger basert på disse. I 1943 ble det inngått en nasjonalpakt som gjennomførte en maktfordeling av de konfesjonelle gruppene i landet. Etter hvert som det tallmessige forholdet mellom kristne og muslimer forskjøv seg i muslimsk favør, ble Nasjonalpaktens bestemmelser utvannet, noe som førte til økende uro og var en av årsakene til borgerkrigen 1976–90. Taif-avtalen reviderte Nasjonalpakten; her ble man enige om at plassene i nasjonalforsamlingen og regjeringen skal deles likt mellom kristne og muslimer, at presidenten skal være maronitt og statsministeren sunni-muslim; enigheten går også ut på at formann og nestformann i forsamlingen skal være sjia-muslim og druser, at forsvarsministeren skal være gresk-ortodoks og at forsvarssjefen skal være maronitt. Partiene tilsvarer imidlertid ikke helt de religiøse inndelingene, og dette bidrar til å skape kompliserte konfliktlinjer. Landet er også preget av at ulike militære fraksjoner (Hizbollah) og utenlandske styrker (Syria, Israel) har hatt kontroll over deler av landet.

Administrativt er landet delt inn i seks guvernorater, styrt av statlige prefekter.

Rettssystemet er basert på fransk rett. De ulike religiøse grupper har imidlertid også egne sivilrettslige domstoler. I det sekulære systemet utgjør 56 endommerretter det laveste nivå. Det er elleve appellretter og fire kassasjonsdomstoler, med den første av kassasjonsdomstolene som landets øverste domstol. Det er også et statsråd som behandler forvaltningsrettslige saker og en justisdomstol som behandler saker som gjelder statens sikkerhet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

4. mai 2009 skrev Odd Arve Manum

Har kvinner stemmerett på lik linje med menn?

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.