Taif-avtalen

Forhandlingene mellom libanesiske politikere i Taif var et initiativ fra Arabiske liga, støttet av USA, Saudi-Arabia, Syria, Egypt og Frankrike. Partene ble etter en måned med forhandlinger enige om en fellesnasjonal forståelse for fredelig sameksistens i Libanon.

Den sterkeste motstander av og hinder for at avtalen skulle få gjennomslag var general Michel Aoun, en kristen maronitt som i mars 1989 hadde erklært «frigjøringskrig» mot syriske okkupasjonsstyrker i Libanon. Aoun motsatte seg Taif-avtalen fordi den ikke hindret Syrias militære styrker å forbli i Libanon og fordi avtalen innskrenket presidentens (alltid maronitt) makt til fordel for statsministeren (alltid sunni). Aoun tapte maktkampen blant maronittene, og Taif-avtalen kunne godkjennes, militsgruppene avvæpnes og borgerkrigen erklæres avsluttet. Bare Hizbollah, som ble ansett som en legitim motstandsstyrke mot Israels okkupasjon av Sør-Libanon, fikk beholde våpnene.

Taif-avtalens mål var å legge til rette for sameksistens og sosial utjevning mellom de 18 religiøse gruppene i Libanon, som i borgerkrigen var blitt militarisert. Maronittene hadde siden den franske mandatperioden hatt en privilegert stilling i samfunnet, men fikk nå innskrenket sin politiske makt. Libanon ble i større grad orientert mot den arabiske verden, og avtalen slo fast at Libanon var et land med "arabisk identitet og tilhørighet".

Selv om flere ønsket å reformere Libanons statsmodell, der parlamentets medlemmer representerer en religiøs gruppe, tok Taif-avtalen ikke sikte på å avskaffe modellen nedtegnet i nasjonalpakten av 1943. Isteden ble maktbalansen mellom de ulike religiøse gruppene modifisert i muslimers favør, som hadde vokst som gruppe siden nasjonalpakten ble inngått. For å utjevne representasjonen mellom kristne og muslimer til 50/50 skulle parlamentslederen være sjia, samtidig som presidentens utøvende makt ble betraktelig innskrenket. Eksempelvis skulle statsministeren, som tidligere ble utpekt av presidenten, nå velges.

Taif-avtalen endte borgerkrigen, men hadde ingen konkret tidshorisont for tilbaketrekning av syriske styrker fra Libanon. Syrias okkupasjon splittet etter borgerkrigen det politiske landskapet, og da statsmodellen ikke ble sekularisert, fortsatte konflikter av politisk-religiøs karakter å prege landet.

• Libanons historie
• Borgerkrigen i Libanon 1975–1990