Taif-avtalens mål var å legge til rette for sameksistens og sosial utjevning mellom de 18 religiøse gruppene i Libanon, som i borgerkrigen var blitt militarisert. Maronittene hadde siden den franske mandatperioden hatt en privilegert stilling i samfunnet, men fikk nå innskrenket sin politiske makt. Libanon ble i større grad orientert mot den arabiske verden, og avtalen slo fast at Libanon var et land med "arabisk identitet og tilhørighet".
Selv om flere ønsket å reformere Libanons statsmodell, der parlamentets medlemmer representerer en religiøs gruppe, tok Taif-avtalen ikke sikte på å avskaffe modellen nedtegnet i nasjonalpakten av 1943. Isteden ble maktbalansen mellom de ulike religiøse gruppene modifisert i muslimers favør, som hadde vokst som gruppe siden nasjonalpakten ble inngått. For å utjevne representasjonen mellom kristne og muslimer til 50/50 skulle parlamentslederen være sjia, samtidig som presidentens utøvende makt ble betraktelig innskrenket. Eksempelvis skulle statsministeren, som tidligere ble utpekt av presidenten, nå velges.
Taif-avtalen endte borgerkrigen, men hadde ingen konkret tidshorisont for tilbaketrekning av syriske styrker fra Libanon. Syrias okkupasjon splittet etter borgerkrigen det politiske landskapet, og da statsmodellen ikke ble sekularisert, fortsatte konflikter av politisk-religiøs karakter å prege landet.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.