Bashar al-Assad, syrisk lege, offiser og politiker; Syrias president fra 2000. al-Assad tok over som statsoverhode da hans far, Hafez al-Assad, døde, etter å ha være tiltenkt stillingen fra 1994, da hans eldre bror, Basil al-Assad døde i en ulykke. Som en av flere unge statssjefer i regionen ble det stilt forventninger til politisk liberalisering i Syria, og til at han ville bidra til en politisk oppmykning i regionen. al-Assad videreførte ikke bare sin families sterke rolle i moderne syrisk politikk, med også innflytelsen til den minoritet han tilhører – alawitter.

Med borgerkrigen i Syria fra 2011 ble al-Assad en omstridt leder både nasjonalt og internasjonalt, og forsøkt fjernet fra makten med militære midler, mens han selv brukte regimets væpnede styrker for å opprettholde makten. Opprøret som startet krigen var rettet mot Baath-regimet og presidenten, med krav om et regimeskrifte. Etter hvert som dette styrket sin stilling fra 2015, særlig takket være Russlands militære intervensjon til støtte for regimet, frafalt flere land kravet om at al-Assad måtte gå av, som en forutsetning for en fredsløsning.

Bashar al-Assad deltok ikke i politisk aktivitet som ungdom, og valgte en profesjonell medisinsk karrière. Han tok medisinsk utdanning ved Damaskus-universitetet (1988), for så å praktisere som lege i hæren. Deretter gjennomførte han spesialisering (oftalmologi) ved Western Eye Hospital i London.

Da broren Basil al-Assad omkom i 1994, ble han kalt tilbake til Damaskus for å forberede seg til å etterfølge sin far, Hafez al-Assad. I dette inngikk offisersutdanning ved militærakademiet i Homs, for å bli utnevnt til oberst 1999. Som sin far, etablerte han en personlig maktbase innen de militære rekker, og flere lojale offiserer ble forfremmet og innplassert i nøkkelstillinger for å styrke hans posisjon. Samtidig ble han gitt en funksjon som politisk rådgiver for sin far, presidenten, og han ledet et kontor med ansvar for å håndtere klager fra befolkningen, og han ble satt til å lede en kampanje mot korrupsjon – som også var egnet til å fjerne opponenter og styrke posisjonen. Overtakelse av ansvaret for Syrias Libanon-politikk 1998 var sentralt i forberedelsene til å videreføre Syrias sterke regionale stilling, og den utenrikspolitiske linje hans far hadde utviklet. Som ledd i å bygge ham opp som leder, fikk han også stillingen som styreleder for it-selskapet Syrian Computer Society, en stilling tidligere holdt av hans eldre, avdøde bror.

Da Hafez al-Assad døde i juni 2000, tok Bashar al-Assad over hans posisjoner, dvs. som Syrias generalsekretær i det regjerende Baath-partiet, Syrias president samt øverstkommanderende for de væpnede styrker. Dagen etter at faren døde, 11. juni 2000, ble han enstemmig nominert til ny president av partiet. Han ble formelt valgt ved en folkeavstemning i 2000, med 97,29 % av stemmene – uten motkandidat – og tiltrådte 17. juli.  Parlamentet hadde da endret grunnloven og senket aldersgrensen for å være statsoverhode fra 40 til 34 år; dvs. al-Assads alder ved maktovertakelsen. Samme år giftet han seg med den britiskfødte Asma al-Assad (f. 1975). al-Assad ble gjenvalgt gjennom folkeavstemning 2007, også denne gangen uten motkandidat.

Bashar al-Assad overtok presidentembedet etter en leder som var kjent for å ha utviklet en politistat med utstrakt personlig kontroll, og det var derfor stilt forventninger til politisk liberalisering. Til tross for signaler i slik retning, skjedde lite – særlig på det politiske området, til regimet fra våren 2011 sto overfor en voksende protestbevegelse, som ble møtt med voldsmakt og utviklet seg til borgerkrig.

Da han tok over, inviterte al-Assad til en politisk oppmykning - med 'konstruktiv kritikk', noe som førte til den såkalte Damaskus-våren, hvor sivile organisasjoner fikk et visst handlingsrom, noe som skapte forventninger til en syrisk kulturrevolusjon. Samtidig ble politiske fanger satt fri og private medier fikk lisens – til det kom nye innstramminger. Han understreket at det ikke ville være mulig med et demokrati etter vestlig modell, men tok til orde for et syrisk demokrati tuftet på landets historiske røtter, tilpasset det syriske samfunn, og la vekt på modernisering. Han kunngjorde også omfattende reformer i et ineffektivt byråkrati med fortsatt kamp mot korrupsjon, og framholdt at statsadministrasjonen og en statlig dominert økonomi var blitt et hinder for utvikling. Liberaliseringen på det økonomisk området var også begrensede, men mer varige enn på det politiske. Som under sin far, er al-Assad beskyldt for brudd på menneskerettighetene, noe som antok vesentlig større omfang under opprøret fra 2011.

Bashar al-Assad har i hovedsak videreført sin fars utenrikspolitikk, men ble tvunget av en demokratibevegelse 2005 til å trekke de siste syriske styrkene ut av Libanon, noe som svekket landets innflytelse der. Ikke desto mindre har han drevet en aktiv Libanon-politikk, også under den syriske borgerkrigen. Syria ble også beskyldt for å stå bak drapet på den tidligere libanesiske statsminister Rafiq al-Hariri 2005, og USA har beskyldt al-Assad for å trappe opp støtten til Hizbollah, som USA anser som en terroristorganisasjon. I motsetning til sin far, som 1991 stilte styrker til den USA-ledede invasjonen av Irak, kritiserte han USAs invasjon av Irak 2003. Han videreførte også sin fars politikk overfor Israel, med krav om tilbakeføring av Golan, og åpnet nye, hemmelige fredsforhandlinger med Israel. En markant bedring av forholdet til Tyrkia regnes som al-Assads fremste utenrikspolitiske resultat – til det ble dramatisk forverret som følge av den syriske borgerkrigen.

Med opprøret 2011 og den påfølgende borgerkrigen – som etter hvert utviklet seg til en internasjonalisert regional krig – ble al-Assads stilling i Syria utfordret fra flere hold, og innflytelsen i regionen svekket. Særlig fra vestlige regjeringer, men også fra land i regionen, ble det stilt krav om at han må gå av. Disse ble forsterket som følge av Syria-krisen som oppsto etter bruk av kjemiske våpen i august 2013. Etter at Russland gikk inn i krigen til støtte for Baath-regimet i 2015 kom regjeringsstyrkene på offensiven, og al-Assad styrket sin stilling. Særlig vestlige land frafalt derved kravet om hans avgang som forutsetning for en politisk løsning på konflikten, men syrisk opposisjon holdt fast på dette som en nødvendighet.

I utgangspunktet ble al-Assad og regimer utfordret av ikke-voldelige demokratiforkjempere, deretter av såkalt moderate, militære regimemotstandere, før militante jihadister, blant annet fra al-Qaida (som i Syria opererer under navnet Jabhat al-Nusra) og derpå Den islamske stat (IS), dominerte den væpnede regimemotstanden. Etter hvert som IS vokste fram som en opplevde trussel ikke bare i Midtøsten, men for Vesten, ble det en gradvis aksept for at al-Assads regime kunne utgjøre en del av en overgangsløsning.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.