fremmedgjøring

Karl Marx (1818-1883) mente mennesket ble fremmedgjort i det kapitalistiske samfunnet.

Fremmedgjøring, i filosofisk forstand, betegner en prosess der menneskets selvoppfatning og skapende virksomhet «ytterliggjøres» på slik måte at mennesket blir fremmed for seg selv. Dette skjer gjennom at de «ytterliggjorte» kreftene etter hvert tar makten fra og hersker over mennesket de utgår fra.

Faktaboks

også kjent som:

tysk Entfremdung

fransk aliénation

Karl Marx (1818–1883) hevdet fremmedgjøringen karakteriserte arbeiderklassens vilkår i kapitalismen. Idet menneskets skapende virksomhet ble underlagt den kapitalistiske vareproduksjonen, ble mennesket redusert til ren arbeidskraft i en abstrakt arbeidsprosess som ikke hadde annet formål enn å skape profitt for kapitaleierne. Arbeidsproduktet, altså varen som tilhørte kapitaleieren, og som var myntet på det anonyme markedet, var således en «ytterliggjort» makt som hersket over arbeideren og frarøvet ham hans menneskelighet.

Fremmedgjøring som begrep stammer opprinnelig fra jussen (se alienasjon), men brukes i dag på forskjellige og ofte tungt teoretisk ladede vis innen filosofien, psykologien og sosiologien. Idehistorisk sett vokser begrepet frem gjennom 1800-tallet først og fremst i sammenheng med politisk, økonomisk og antropologisk filosofi innen fenomenologien og marxismen.

Hegels begrep om menneskets fremmedgjøring

Georg Wilhelm Friedrich Hegel (1770-1883) utviklet et innflytelsesrikt begrep om fremmedgjøring i sin dialektiske historiefilosofi.

Fremmedgjøring ble først en sentral filosofisk kategori i Georg Wilhelm Friedrich Hegels (1770–1831) fenomenologi og historiefilosofi på begynnelsen av 1800-tallet. Ifølge Hegel var den menneskelige bevisstheten til å begynne med oppslukt i den ytre og objektive verden på en slik måte at mennesket var fremmed for seg selv. Gjennom bevissthetens skrittvise selvoppdagelse i løpet av historiens gang ville fornuften virkeliggjøres og samtidig omforme den ytre verden i sitt bilde, noe som ved bevegelsens ende skulle oppheve fremmedgjøringen.

I den hegelianske filosofien forstås altså det fremmedgjorte mennesket som å være på søken etter sitt eget vesen, hvilket bare kan oppnås gjennom en samfunnshistorisk bevegelse som skulle føre til «historiens ende» der mennesket endelig «forenes» med sin egen essens.

Nyhegelianismen

Denne forestillingen ville spille en viktig rolle for nyhegelianerne og Karl Marx, skjønt de delte ikke Hegels ide om fornuftens historiske virkeliggjørelse og knyttet fremmedgjøringsbegrepet heller til religion- og statskritikk og frigjøringskamp.

Blant nyhegelianerne var det især Ludwig Feuerbach (1804–1872) som utviklet begrepet i denne retningen. I Kristendommens vesen fra 1841 argumenterte han for at det var mennesket som hadde skapt (ideen om) Gud og ikke motsatt. Det religiøse mennesket, med sin tro på Gud som en høyere og «ytre» skaperkraft som hersket over mennesket, var derfor fremmedgjort for sin egen skapende menneskelighet.

Også i romantikken, der Hegel og også Jean-Jacques Rousseau (1712–1778) var viktige inspirasjonskilder, forelå forestillingen om det moderne mennesket som fremmedgjort for seg selv, skjønt med en mer nostalgisk nerve i den forstand at mennesket hadde mistet kontakten med sine røtter og indre natur. For nyhegelianerne og for Marx hersket således en mer utopisk ånd enn i romantikken i og med at fremmedgjøringen fordret et revolusjonært skritt videre i historiens løp.

Fremmedgjøring i Karl Marx' filosofi

Karl Marx hevdet at arbeiderklassen som vokste frem med den industrielle revolusjonen, var fremmedgjort for sin egen menneskelighet som et resultat av kapitaleiernes makt over produksjonsmidlene.

Marx omtolket fremmedgjøringsbegrepet i økonomisk-politisk retning og satte det i sammenheng med arbeiderklassens undertrykkelse i det kapitalistiske samfunnet.

Bakgrunn

Marx avviste Hegels idealistiske forståelse av begrepet og mente det måtte omtolkes på materialistisk grunnlag. Med andre ord kritiserte han Hegel for å knytte fremmedgjøringen til fornuftens virkeliggjørelse snarere enn til kritikken av undertrykkende, materielle samfunnsforhold. Marx var også inspirert av Feuerbachs religionskritikk og ønsket å omtolke denne i økonomisk-politisk retning.

I Kritikk av den hegelske rettsfilosofien fra 1843 knyttet Marx religionskritikken til politisk revolusjon og hevdet berømt at «religion er opium for folket». I Zur Judenfrage (Om det jødiske spørsmålet) fra 1844 kritiserte han den moderne staten for å være grunnlagt på en formell universalisme som fremmedgjorde dens borgere.

Arbeidets fremmedgjøring

Det er imidlertid i Parisermanuskriptene fra 1844, der Marx ga seg i kast med kritikken av samfunnsøkonomien, at han først utviklet det som for ettertiden er blitt stående som det marxistiske begrepet om fremmedgjøringen.

Marx hevdet at arbeidet i det kapitalistiske samfunnet fremmedgjorde mennesket overfor sin egen produktive og skapende aktivitet. I stedet for at produktet var et uttrykk for menneskets skapende aktivitet, ble denne aktiviteten underlagt en industriell vareproduksjon der produktene var kapitaleierens eiendom og myntet på et anonymt marked. Idet arbeidet ble redusert til repetitive operasjoner i den industrielle produksjonskjeden ble det også meningsløst og abstrakt. Selve menneskets vesen ble redusert til en vare i form av simpel produksjonskraft som kjøpes og selges.

Som han skrev: «Arbeiderens fremmedgjøring betyr ikke bare at arbeidet tingliggjøres og påtar seg en ytre eksistens, men også at arbeidet i sin eksistens utenfor arbeideren blir til en fiendtlig og fremmed makt».

Marx hevdet at privat eiendom var årsaken til fremmedgjøringen og måtte avskaffes. Han mente dette ville innvie et kommunistisk samfunn der mennesket ville «gjenvinne» sin menneskelighet, sin skapende aktivitet og enn sine sanser.

Fremmedgjøring regnes som en sentral kategori først og fremst i Marx' tidlige forfatterskap. Blant annet Louis Althusser (1918–1990) mente at Marx senere i sitt forfatterskap, som i Kapitalen (1867), ville konsentrere seg om det kapitalistiske systemet i sin helhet, og at det «humanistiske» fremmedgjøringsbegrepet dermed ble byttet ut med det økonomisk-strukturelle begrepet om utbytting.

1900-tallets utviklinger

Émile Durkheim (1858–1917) gjorde individets fremmedgjøring i det moderne samfunnet til en sentral debatt innen sosiologien.

.

Fremmedgjøring har vært en sentral kritisk kategori i forskjellige former for samfunnsteori gjennom 1900-tallet, som også har tillagt den forskjellige meninger.

Émile Durkheim, en av grunnleggerne av sosiologien som akademisk disiplin på tampen av 1800-tallet, hevdet sosial fremmedgjøring preget det moderne samfunnet. Ifølge Durkheim førte det moderne samfunnets økende kompleksitet til mangel på etablerte sosiale normer (se anomi) og nedbryting av «naturlige» fellesskap på slik måte at enkeltindividet kunne føle seg fremmed for sin egen sosiale identitet.

I mellomkrigstiden blir teknologiens fremvekst i økende grad kritisert for å være en fremmedgjørende samfunnsendring, blant annet av Ivan Illich, Günther Anders og Max Weber samt i Frankfurterskolen, der kritikk av massekulturen og modernitetens såkalte «avfortrylling av verden» står sentralt (se også Opplysningens dialektikk). Senere ville også senmodernitetens samfunnsmessige «akselerasjon» i sammenheng med informasjonsteknologi, globalisering og effektivisering kritiseres på samme grunnlag, blant annet av Paul Virilio og Hartmut Rosa.

I Bertolt Brechts teaterteori sto fremmedgjøring sentralt både som teknikk og samfunnskritikk (se Verfremdung), og i 1940-tallets eksistensialisme, med Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir i spissen, spilte fremmedgjøringen en viktig rolle i frihetens dialektikk mellom selvet og den Andre.

På 1950-tallet innførte Jacques Lacan begrepet i psykoanalytisk teori for å betegne subjektets opprinnelige og uoverskridelige indre «splittelse». Dette har siden blitt videreført i den såkalte freudomarxismen i sammenheng med ideologikritikk, blant annet av Slavoj Žižek. På 1960-tallet utviklet situasjonistene med Guy Debord i sentrum en kritikk av forbrukskulturens fremmedgjøring, noe man også gjenfinner hos Jean Baudrillard.

Selv om fremmedgjøringsbegrepet fremdeles er gjenstand for teoretiske debatter og kritiske samfunnsanalyser har interessen for begrepet avtatt etter 1960-tallet. Dette skyldes både nye tankestrømninger som for eksempel strukturalisme, postmodernisme og poststrukturalisme, der begrepet ikke lenger er anvendbart, og økende kritikk av den tradisjonelle marxismen, der begrepet ofte har blitt knyttet til ideen om arbeiderklassens «falske bevissthet».

Les mer i store norske leksikon

Litteratur

  • Karl Marx, Utvalgte verker, I-VII, Jon/Lorenz, Einhart, 1970
  • Joachim Israel, Om fremmedgjøring. Fra Marx til moderne sosiologi, Pax, 1972
  • Hartmut Rosa, Social Acceleration. A New Theory of Modernity, Columbia University Press, 2013
  • Louis Althusser, «Humanismekontroversen», Agora, nr. 1-2, 2010

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg