Kapitalen

Kapitalen er hovedverket i Karl Marx' (1818-1883) forfatterskap og spiller fremdeles en viktig rolle i kapitalismekritiske debatter.

Kapitalen er Karl Marx' hovedverk. Det består av en omfattende, kritisk analyse av kapitalismens økonomiske mekanismer og vektlegger dens indre spenninger, spesielt slik disse manifesteres i form av den kapitalistiske produksjonsmåtens umettelige profittjag og iboende vold.

Faktaboks

Uttale
kapitˈalen
Også kjent som
Kapitalen. Kritikk av samfunnsøkonomien
tysk Das Kapital. Kritik der politischen Ökonomie
engelsk Capital. A Critique of Political Economy
fransk Le Capital. Critique de l'économie politique

Kapitalen er det klart mest teoritunge og komplekse verket i Marx' forfatterskap. Det har vært et særdeles viktig dokument i den marxistiske teoritradisjonen, i kommunismens historie, for arbeiderbevegelsen og også for andre kapitalismekritiske bevegelser. Det anses gjerne for å være det vitenskapelige grunnverket som Marx' øvrige, mer politisk-analytiske og pamflettariske tekster bør måles opp mot, skjønt det nok er disse som har vært de mest leste, især Det kommunistiske manifest (1848).

Kapitalen er også et viktig verk i samfunnsøkonomien der Marx, på grunn av arbeidsverditeorien, gjerne regnes inn under den klassiske økonomien sammen med blant andre Adam Smith, David Ricardo og Jean-Baptiste Say. Marxistisk økonomiteori har imidlertid utviklet seg i en rekke teoretiske retninger utover 1900-tallet som har brutt med den klassiske økonomien. Kapitalen har også hatt innflytelse på andre humanvitenskaper som sosiologi, statsvitenskap, kulturhistorie, litteraturvitenskap og kunstteori.

Historisk oversikt

Det opprinnelige omslaget av Kapitalens første bind fra 1867.

Allerede i 1844 påbegynte Marx prosjektet som 23 år senere ledet til utgivelsen av Kapitalens første bind. Arbeidstittelen var opprinnelig Økonomi og det dreide seg i utgangspunktet om et langt mer ambisiøst prosjekt der Kapitalen bare skulle være én av delene. Hans brev og notater fra denne perioden vitner om hvordan prosjektet stadig ble omorganisert. Dessuten ble arbeidsprosessen ofte avbrutt grunnet Marx' familiesituasjon, økonomiske problemer og tiltagende deltagelse i arbeiderbevegelsen, spesielt fra 1860-tallet i sammenheng med den første internasjonale.

Bare Kapitalens første bind, Kapitalens produksjonsprosess, ble fullført i sin helhet og utgitt i Marx' levetid, i 1867. Det kom ut i Hamburg i 1000 eksemplarer som ble utsolgt på fem år. Marx fortsatte å jobbe med prosjektet frem til 1879. De to neste bindene, Kapitalens sirkulasjonsprosess fra 1885 og Den kapitalistiske produksjonsprosessen i sin helhet fra 1894, ble fullført av Friedrich Engels (1820–1895) og utgitt etter Marx' død i 1883. Marx hadde også planlagt et fjerde bind som ble delvis publisert i tre bind mellom 1905 og 1910 av Karl Johann Kautsky (1854-1938) med tittelen Teorier om merverdi.

Den første oversettelsen av Kapitalen var på russisk i 1872, der opplaget på 3000 eksemplarer ble solgt på ett år. Den første engelske oversettelsen ble utgitt i 1887.

Den første norske oversettelsen av Kapitalen, under Erling Falks ledelse, ble utgitt i flere deler på Fram forlag mellom 1930 og 1934 (se Mot Dag). Mellom 1970 og 1971 ble utvalg av Kapitalens tre bind oversatt av Tom Rønnow og utgitt på Pax Forlag. Den mest utbredte norske oversettelsen til i dag ble utgitt av Forlaget Oktober i 1983 av Erling Kielland, Stein Rafoss og Tom Rønnow.

Hovedpunkter

Marx beskrev kapitalismen som et rastløst og konfliktfullt samfunn der økonomisk bytteverdi i form av kapital hadde vunnet forrang foran alle andre verdier og formet samfunnet i sin helhet. I Kapitalen analyserte Marx på møysommelig vis de økonomiske mekanismene som lå til grunn for det kapitalistiske systemet, dets indre spenningsforhold, utviklingspotensial og sosiale konsekvenser, samt dette systemets voldelige og kolonialistiske historie.

Borgerskapet og arbeiderklassen

I sentrum av analysen sto den antagonistiske motsetningen mellom det kapitalistiske borgerskapet og den utbyttede arbeiderklassen.

Ifølge analysen var borgerskapet eier av produksjonsmidlene og karakterisert av et umettelig profittjag som bare kunne realiseres gjennom den systematiske utbyttingen av arbeiderklassen og som kastet samfunnet inn i rastløs bevegelse og konstant usikkerhet.

Arbeiderklassen var på sin side et historisk produkt av ekspropriasjon og industrialisering som polariserte alle andre under- og middelklasser. For å dekke sitt livsopphold hadde arbeideren kun sin produktivkraft å selge mot lønn. Lønnen dekket bare delvis arbeidets verdiskapning, og borgerskapet bemektiget seg resten i form av merverdi eller profitt. Denne mekanismen, som står sentralt i arbeidsverditeorien, skulle ligge til grunn for kapitalens potensielt uendelige profittskapning.

Disse økonomiske mekanismene dannet grunnlaget for klassekampen mellom borgerskapet og arbeiderklassen, som er et hovedelement i marxistisk teori. Etter en innledende periode med spredte sosiale konflikter rundt arbeidsforholdene skulle arbeiderklassen etter hvert samle seg som politisk subjekt og revolusjonere kapitalismen. I andre tekster teoretiserte Marx en overgangsperiode i form av proletariatets diktatur som skulle lede inn i det kommunistiske samfunnet.

Reell abstraksjon og varefetisjisme

Marx benyttet gjennomgående termen «reell abstraksjon» for å beskrive de sosiale konsekvensene av kapitalens hegemoni. Dette betyr at abstrakte økonomiske verdier ble «virkeligere» enn konkrete menneskelige relasjoner og at de derfor dikterte enkeltindividenes selvoppfattelse, sosiale forhold og livsmuligheter. Med andre ord var det forskjellige former for økonomisk abstraksjon som formet den sosiale virkeligheten i kapitalismen.

Dette ga seg uttrykk blant annet i det Marx kalte for varefetisjismen. Han argumenterte for at kapitalismen fikk varens abstrakte bytteverdi til å fremstå som en naturgitt, iboende egenskap ved varen, noe som skjulte for de konkrete og menneskelige produksjonsforholdene som faktisk lå til grunn for varen.

Også arbeidet var objekt for «reell abstraksjon» ifølge Marx. På en side ble arbeidet underlagt det kapitalistiske verdisystemet, noe som reduserte arbeideren til en abstrakt produktivkraft og åpnet for den systematiske utbyttingen av arbeiderklassen. Marx kalte dette for abstrakt arbeid. På den andre siden førte arbeidets industrialiserte karakter til fremmedgjøring. Dette skyldtes at arbeidsdelingens nye produksjonskjeder i økende grad var preget av effektivisering, disiplinering og meningsløse tekniske operasjoner som førte til tap av menneskelige eksistensforhold.

Kapitalens primitive akkumulasjon

Mot den utbredte antagelsen i datidens samfunnsøkonomi om at «kapitalens opprinnelige akkumulasjon» besto i oppsparte midler, hevdet Marx at denne heller var basert på ekspropriasjon, privatisering og kolonimakt. Marx beskrev i Kapitalen kapitalismens fremvekst fra 1500-tallet der noen sentrale elementer er borgerskapets økende inntekter gjennom kolonisering, arbeiderklassens fremvekst på bakgrunn av ekspropriasjonen av landbruksbefolkningen og fabrikksystemets kollektive arbeidsdeling.

Profittratens tendens til å falle

Marx hevdet berømt at «profittratens tendens til å falle» var en lovmessig selvmotsigelse i det kapitalistiske systemet som lå til grunn for økonomiske kriseformasjoner, monopolisme, markedskolonialisme og rovdrift på naturressurser.

Marx argumenterte for at det kapitalistiske systemet i kraft av sine egne mekanismer var uendelig ekspansivt, uten noen form for metningspunkt, og kunne bare stagges av «ytre» faktorer som for eksempel politisk kamp eller ressursmangler. Imidlertid ble denne ekspansjonen nødvendigvis båret frem av stadig større og mer effektiv produksjonskapasitet, noe som igjen ville føre til stagnasjon og fall i profittraten. Jo mer som produseres og jo mer effektivt det produseres, jo mindre profitt ville genereres.

Marx hevdet videre at dette var en indre og «objektiv» selvmotsigelse som næret seg selv: Den eneste måten å gjøre opp for det tendensiøse profittfallet som skyldtes kontinuerlig produksjonsøkning var enda mer produksjonsøkning. Dette kunne ta form av opprettelsen av nye markeder, eliminering og integrasjon av ikke-kapitalistisk økonomisk aktivitet, ekspropriasjon og privatisering, utkonkurrering av andre kapitalister, dannelsen av nye forbruksbehov, reduksjon av produksjonskostnader og så videre. Den britiske og marxistiske samfunnsgeografen David Harvey har kalt dette systemet for «akkumulasjon ved frarøvelse».

Denne selvmotsigelsen skulle ifølge Marx også ligge til grunn for uunngåelige og sykliske økonomiske kriser i kapitalismen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Verkutgaver

  • Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA).

Norske oversettelser

  • Verker i utvalg. Oversettelse ved Jon Elster og medarbeidere. Oslo, 1970.
  • Kapitalen. Første bok. Oversettelse ved Erling Kielland og medarbeidere. Oslo, 2015.

Utvalgt sekundærlitteratur

  • Elster, Jon. Om Kapitalen. Oslo 1969.
  • Sandemose, Jørgen. Totalitet og metode. Tre essays om Karl Marx' hovedverk. Oslo 2007.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg