Sosialistiske partier, politiske partier som har økonomisk, sosial og kulturell utjevning som formål, og som søker å oppnå det gjennom sosialisering av de ulike virksomheter i samfunnet, særlig de økonomiske.

Man kan skille mellom ulike typer sosialistiske partier alt etter hvilken grad av utjevning de sikter mot og hvor raskt de ønsker å gjennomføre sosialiseringen.

De partier som ønsker en radikal utjevning gjennom meget rask sosialisering, kalles gjerne revolusjonære sosialistiske partier.

Partier som ønsker en nokså fullstendig utjevning, men er villige til å gå mer gradvis frem, og i takt med det folkeflertallet aksepterer, kaller seg gjerne bare sosialistiske, eventuelt venstresosialistiske.

Endelig har man de partier som nøyer seg med å ta til orde for en videre utjevning, og som ønsker en forsiktig og pragmatisk sosialisering. Disse partier kalles vanligvis sosialdemokratiske partier.

I den industrialiserte verden er det i de fleste land, med USA som viktigste unntak, sterke sosialistiske partier. I noen land, som de skandinaviske, er det ett dominerende sosialistisk parti, det sosialdemokratiske; i tillegg er det et mellomstort venstresosialistisk parti, i Norge er det SV.

I andre land, som i en del søreuropeiske, kan det være to store partier: et sosialdemokratisk og et venstresosialistisk, som gjerne tidligere var det kommunistiske partiet.

I Øst-Europa er særlig de sosialdemokratiske partiers størrelse varierende, mens de tidligere statsbærende kommunistpartier (ofte med nye navn) fortsatt er relativt sterke.

I Kina og på Cuba er kommunistpartiene fortsatt statsbærende, men fører en langt mer liberal økonomisk politikk enn tidligere.

I Afrika og Latin-Amerika har de sosialistiske partiene spilt en betydelig rolle. Den er blitt svekket etter kommunismens fall i Øst-Europa, spesielt i Afrika.

I Europa oppstod de sosialistiske partiene gradvis i løpet av tiden fra 1850 og frem mot og litt forbi århundreskiftet. De oppstod først som samlede arbeiderpartier, ofte kalt sosialdemokratiske.

Etter hvert, spesielt etter den russiske revolusjon i 1917, ble de imidlertid splittet i kommunistiske og sosialdemokratiske partier.

De venstresosialistiske partiene oppstod særlig etter andre verdenskrig, i løpet av 1950- og 1960-årene (den kalde krigen), ofte som avskallinger fra de sosialdemokratiske partiene.

De opprinnelige sosialistpartiene oppstod, i motsetning til de første borgerlige partiene, som regel utenfor parlamentene, gjerne med basis i fagforeningene.

Dette skapte tidlig en viss skepsis til parlamentarisk arbeid og har ført til at partiorganisasjonene utenfor nasjonalforsamlingen har vært sett på som mer autoritative enn parlamentsgruppene.

I kommunistpartier er partiorganisasjonen alltid overordnet parlamentsgruppen. I enkelte land har også intellektuelle grupper spilt en rolle ved dannelsen av sosialistpartier, som for eksempel Fabian Society ved utviklingen av arbeiderpartiet i Storbritannia, og studenter og andre intellektuelle ved dannelsen av venstresosialistiske partier i Vest-Europa i etterkrigstiden.

Sosialistpartiene ble opprinnelig organisert som såkalte massepartier, med åpne lokalavdelinger som grunnenheter og med topporganer valgt nedenfra.

Grunnenhetene kunne bygge enten på individuelt eller kollektivt medlemskap (for eksempel gjennom en fagforening).

Kommunistpartiene var mer lukkede. De ble bygd opp med utgangspunkt i små celler. Medlemstilgangen til disse ble kontrollert. Organisasjonen fungerte etter prinsippet om demokratisk sentralisme, noe som gjorde partiene elitedominert.

Etter kommunismens fall i Øst-Europa har de tidligere kommunistpartier her, og i Vest-Europa, fått en langt åpnere og mer «normal» oppbygning og virkemåte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.